Category: Høringsuttalelser

Til Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo

 

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen er ikke bedt om høringsuttalelse i den herværende høringen. Men siden vi har spisskompetanse på nasjonal og internasjonal anti-diskrimineringslovgivning, ser vi at det er av største betydning at våre synspunkter blir hørt.

Stopp Diskrimineringen forutsetter at Norge så snart som mulig ratifiserer både FN konvensjonen og tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang, og går derfor ikke nærmere inn i noen begrunnelse for dette.

Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis understreke viktigheten av at FN konvensjonen allerede nå må forhindre innføring av ny lovgivning som strider mot eller ikke samsvarer med den. Dette går vi ut fra også er Regjeringens syn. I det følgende vil vi derfor besvare spørsmålet om det er behov for endring i norsk lovgivning for å oppfylle FN konvensjonens krav ved å redegjøre for det manglende samsvaret mellom det framlagte lovforslaget til diskrimineringslov fra Syseutvalget og FN konvensjonen.

 

Norge må oppfylle FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging ”reasonable accommodations”
Stopp Diskrimineringen har ved en rekke anledninger jf. vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 punkt 4.2., brev av 4.10.06 til AID, innledning på møte i AIDs dialogforum 29.1.07, innledning for den rød-grønne fraksjonen i Stortingets arbeids- og sosialkomité 16.5.07, hvor politisk ledelse i AID deltok, samt etterfølgende epost til statssekretær Laila Gustavsen med svar på hennes spørsmål, 24.5.07, tatt opp det svært mangelfulle tilretteleggingskravet i Syseutvalgets lovforslag (heretter kalt lovforslaget).

Siden Norge signerte FN konvensjonen 30. mars i år, må dette mangelfulle rettskravet ses i lys av FN konvensjonens artikler om tilrettelegging som på dette området er svært presise.
Ifølge FN konvensjonens artikkel 2 skal diskriminering forstås slik:

Discrimination on the basis of disability” means any distinction, exclusion or restriction on the basis of disability which has the purpose or effect of impairing or nullifying the recognition, enjoyment or exercise, on an equal basis with others, of all human rights and fundamental freedoms in the political, economic, social, cultural, civil or any other field. It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation; (vår understrekning) hvor “reasonable accommodeations” defineres slik:

“Reasonable accommodation” means necessary and appropriate modification and adjustments not imposing a disproportionate or undue burden, where needed in a particular case, to ensure to persons with disabilities the enjoyment or exercise on an equal basis with others of all human rights and fundamental freedoms;

I artikkel 4 som beskriver de generelle forpliktelser, pålegges statene å ta i bruk alle egnede virkemidler, et krav som mer spesifikt beskrives slik i artikkel 5:
3. In order to promote equality and eliminate discrimination, States Parties shall take all appropriate steps to ensure that reasonable accommodation is provided.

Konvensjonen levner her ingen tvil om at statene forplikter seg til å sørge for rimelig tilrettelegging. Rimelig tilrettelegging er internasjonalt en velkjent juridisk term knyttet til anti-diskrimineringslovgivning, som først fikk sin operasjonalisering i Americans with Disabilities Act av 1990, ADA. ADA har som kjent senere vært modell for en rekke lands anti-diskrimineringslovgivning.

I det norske lovforslaget stilles krav om universell utforming. ”Reasonable accommodations” innebærer selvfølgelig også universell utforming, men er et langt videre tilretteleggingsbegrep enn universell utforming som kun er en strategi for utforming av de fysiske forhold.

Artikkel 9 2 (b) tydeliggjør hva som kan forventes av virksomheter rettet mot allmennheten:

(b) Ensure that private entities that offer facilities and services which are open or provided to the public take into account all aspects of accessibility for persons with disabilities;

Som vi har påpekt før, tar Syseutvalget alvorlig feil når de hevder at universell utforming sikrer alle unntatt en liten gruppe lik tilgang til tjenester i kap. 10.12.3.2:

”Utvalget er klar over at universell utforming dermed ikke løser de praktiske vanskelighetene som mennesker med sterke kognitive funksjonsnedsettelser vil kunne oppleve på ulike samfunnsarenaer. Erkjennelsen av at en liten gruppe ”faller utenfor” målgruppen for utvalgets regulering av tilgjengelighet, er en del av begrunnelsen for at utvalgets flertall foreslår enkelte særlige regler…”

Dette er en feilslutning med fatale konsekvenser.

Utvalget synes å glemme at lovens overordnede mål er å sikre at funksjonshemmede får samme rett som andre borgere til deltakelse på alle samfunnsarenaer, noe som definitivt inkluderer å nyte godt av varer og tjenester. I stedet for å ta utgangspunkt i målet, tar utvalget utgangspunkt i et av flere virkemidler; dvs. en bestemt metode for tilgjengeliggjøring; universell utforming. Utvalget sier eksplisitt at rettskravet er avgrenset mot tjenester som sådan, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.).

Lovforsalget gir altså ikke funksjonshemmede tilgang på varer og tjenester når

1. tjenesten ikke lar seg universelt utforme
   Tjenester består ikke nødvendigvis av fysiske forhold, f.eks. ledsagertjeneste og informasjonstjenester
2. tjenesten ikke lar seg universelt utforme enda
   Dette kan skyldes mangel på teknologiske løsninger eller ressurser. Videre vil det være behov for andre løsninger i påvente av at alt eksisterende bygg/materiell blir universelt utformet.
3. tjenesten forblir utilgjengelig med universell utforming
   Mange kunder/forbrukere er avhengig av personlig service fordi de ikke behersker selvbetjeningssystemer. De kan ikke kommunisere med døde ting. En del fysiske forhold lar seg ikke universelt utforme på en måte som blir praktisk for kunden, eks. elektroniske køsystemer, eller praktisk for tilbyder å vedlikeholde, eks. menyer og dagens tilbudsoppslag.

Det norske lovforslaget innebærer altså at virksomheter er fritatt fra å foreta seg noe som helst i de tre tilfeller vist over. Videre er tilbyder fritatt fra tilretteleggingsplikten når hun kan bevise og får medhold i at det blir for dyrt å oppfylle plikten til universell utforming.

Det er derfor ikke tvil om at det norske lovforslaget ikke oppfyller FN konvensjonens krav.
Ifølge lovforslaget er det ikke diskriminering å nekte funksjonshemmede tilgang til varer og tjenester, selv om det verken er praktiske eller økonomiske årsaker til ikke å sikre rimelig tilrettelegging, dvs. lovforslaget gir adgang til å nekte funksjonshemmede rimelig tilrettelegging selv om dette ikke utgjør en uforholdsmessig byrde.

Tilretteleggingskravet på IKT-området i høringsforslaget fra AID er snevrere enn FN konvensjonens krav

I forslaget til ny paragraf om plikt til universell utforming av IKT, defineres IKT slik:
Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å skape, omdanne, utveksle, mangfoldiggjøre og publisere informasjon i form av tekst, lyd, bilder og/eller tall. IKT er avgrenset fra teknologi og systemer av teknologi hvor hovedfunksjonen ikke er tilegnelse, lagring, omdanning, administrering, kontroll, framvisning, publisering, endring, utveksling, overføring eller mottak av informasjon.

Til grunn for denne definisjonen ligger Syseutvalgets definisjon av universell utforming, og det fremgår eksplisitt av høringsnotatets kap. 4, første avsnitt, at målet er tilgjengeliggjøring av IKT på samfunnsarenaer hvor allmennheten ferdes. Det blir altså tydelig at man ikke har IKT-systemer på arbeidsplasser i tankene. Denne avgrensningen betyr i praksis at det ikke stilles krav til offentlige og private arbeidsplasser om å sørge for at alt IKT-basert utstyr og alle IKT-baserte systemer er universelt utformede, slik at arbeidstakere med funksjonsnedsettelser kan bruke og betjene disse.

Vi har i løpet av de siste år fått mange eksempler på at innkjøp av nye IKT-systemer på arbeidsplasser, har gjort det vanskelig, for ikke å si umulig, for blant annet synshemmede å kunne utføre arbeidet sitt, i første rekke saksbehandling. Et paradoks er at dette gjelder store offentlige arbeidsplasser som NAV og til en viss grad også departementene.

En slik avgrensning samsvarer ikke med FN konvensjonens krav i artikkel 9 som er en generell tilgjengelighetsbestemmelse som skal sikre deltakelse på alle samfunnsområder. Om tilgjengelighet til IKT heter det i artikkel 9 2 (g):

(g) Promote access for persons with disabilities to new information and communications technologies and systems, including the Internet;
Her nevnes systemer eksplisitt.

Ved å unnlate å inkludere IKT-systemer, står funksjonshemmede i Norge igjen med et krav om individuell tilrettelegging, jf. aml kap. 13-5 som har vist seg å være både utilstrekkelig og uegnet til å løse de store problemene som oppstår når arbeidsplassen velger å ta i bruk et utilgjengelig system. De individuelle løsningene blir aldri fullgode og fører med seg stadige nye behov for individuelle tilpasninger og belastninger på den enkelte arbeidstaker.

Stopp Diskrimineringen håper våre innspill fører til at funksjonshemmede i Norge får et reelt og effektivt diskrimineringsvern.

Oslo, 6. september 2007

Med vennlig hilsen
for Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim
daglig led

Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo
Stopp Diskrimineringen takker for invitasjon til høring om hva rettskravet på universell utforming av IKT i ny diskrimineringslov skal inneholde.

Innledningsvis vil vi gjøre oppmerksom på at Stopp Diskrimineringen er tilsluttet Samarbeidsutvalget, og står bak de synspunkter som fremkommer i det utvalgets høringsuttalelse. Når vi finner grunn til å avgi egen høringsuttalelse, er det for å kunne bidra med utdypende og utfyllende kommentarer knyttet til visse sider ved avgrensningsspørsmålet.

Ad. pkt. 4 Definisjon og avgrensning
Stopp Diskrimineringen har som hovedmål å sikre et fullverdig diskrimineringsvern for mennesker med funksjonsnedsettelser. Med det mener vi at loven må stille krav om tilrettelegging på alle samfunnsområder, om den skal være troverdig som diskrimineringslov. I den grad visse sektorer unndras loven og dens reguleringer, skapes det hull i diskrimineringsvernet som får merkbare negative konsekvenser. Her vil vi også minne om at ifølge FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, er nekting av reasonable accommodations diskriminering. Det er følgelig en forutsetning for å oppfylle konvensjonens krav, at diskrimineringsvernet omfatter krav om tilrettelegging på alle samfunnsområder.

Stopp Diskrimineringen merker oss derfor med både forbauselse og bekymring at det ser ut til at Regjeringen ønsker å snevre inn lovens virkeområde. Vi finner ikke klart uttrykt noe sted, at loven ikke skal omfatte bygg og transport. Derimot fremgår det indirekte ved at det argumenteres for at IKT i bygg og transportmidler faller utenfor den definisjonen som er gjort i konsekvensanalysen og høringsnotatet.

Vi stiller imidlertid spørsmålstegn ved argumentasjonen som leder fram til denne avgrensningen. For oss synes det som om det snarere er sektorargumentet som er utslagsgivende her, og ikke det rent faglige.

For det første avgrenses lovens IKT-begrep mot embedded ICT som oversettes med integrert IKT. Dette fører til en sammenblanding av innbakt IKT og integrert IKT.

Vi er enige i at det kan synes naturlig å avgrense mot innbakt IKT, slik dette er utlagt i den amerikanske standarden for sec. 508, jf. sitat på s. 7 i konsekvensanalysen. Her fremgår det at embedded ICT er IKT som ikke berører brukeren, dvs. ikke påvirker brukergrensesnittet, og eksempler er ventilasjonsanlegg, termostater og medisinsk utstyr. Primærbrukeren her vil være fagfolk som reparerer kjøleskap og ventilasjonsanlegg.

Vi vil imidlertid gjøre oppmerksom på at fagfolk også kan være mennesker med nedsatt funksjonsevne, og at selv om man i dag kan skille mellom IKT som er rettet mot allmennheten og IKT som ikke er det, er dette et skille som raskt kan bli uthvisket.

For Stopp Diskrimineringen er det viktigste at loven faktisk omfatter all IKT som påvirker brukergrensesnittet. Loven må hindre at funksjonshemmede stenges ute fra deltakelse på alle arenaer, og da synes det meningsløst å forsøke å avgrense IKT mot det som kalles integrert IKT, en benevnelse som ifølge fagmiljøer vi har tatt kontakt med, er altfor vag og tvetydig til å kunne benyttes som avgrensing i lovverk.

Om avgrensningen står det på s. 5 i wordutgaven av høringsnotatet:

”IKT er avgrenset fra teknologi og systemer av teknologi hvor hovedfunksjonen ikke er tilegnelse, lagring, omdanning, administrering, kontroll, framvisning, publisering, endring,
utveksling, overføring eller mottak av informasjon.”

Av dette sluttes det så at annonsering i transportmidler, heiskontroller og smarthusteknologi faller utenfor definisjonen, til tross for at det i disse tilfeller definitivt dreier seg om IKT som brukes til kontroll, framvisning og overføring eller mottak av informasjon.

Vi kan altså ikke utlede fra den definisjonen som er brukt, at det her er snakk om et skille mellom integrert IKT og annen IKT. Da gjenstår bare sektorargumentet.

Stopp Diskrimineringen vil advare mot å splitte opp IKT etter sektortilhørighet, dette er en tilnærming som ikke er praktisk eller egnet på IKT-området da IKT er sektorovergripende.

IKT som befinner seg i en bygning eller på uteområder vil svært ofte være knyttet til fasiliteter, tjenester og service som hører inn under andre sektorer som f.eks. adgangssystemer, køsystemer, billettautomater, minibanker og informasjonssystemer. Dette er det bare delvis tatt høyde for i forslaget til IKT-bestemmelse.

Et eksempel er annonseringssystemer som er installert i busser og trikker i Oslo. Det er samme system som sørger for annonsering inne i transportmiddelet som også sender informasjon til holdeplassene om tidspunkt for ankomst. Denne informasjonen kan presenteres både i form av tekst på display og tale på holdeplassene. Et skille mellom annonsering i transportmiddel og informasjon på stasjon er derfor ikke i takt med dagens teknologiske utvikling, en utvikling som vi bare har sett starten på.

Dersom Regjeringen likevel legger opp til at bygg og transportmidler skal sortere inn under sektorlovgivningen, vil Stopp Diskrimineringen fastholde at sektorlovgivningen må inneholde tidsfrister, både for utforming og etterlevelse av standarder, jf. pkt. 260 i konsekvensanalysen og at Likestillings- og diskrimineringsombudet må kunne håndheve bestemmelsene. Videre er det en forutsetning at LDO også har initiativrett på tilgjengelighetsområdet, uansett hvor bestemmelsene blir hjemlet. Hvis ikke, vil diskrimineringsvernet som vi påpeker innledningsvis, ikke være fullstendig og fullverdig.

Ad. pkt. 6 Virkeområde for plikten
Stopp Diskrimineringen vil påpeke at plikten til å sikre universell utforming ikke bare kan gjelde virksomheter rettet mot allmennheten, slik Syseutvalget foreslår. Plikten må også omfatte arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner. De bestemmelser som i dag finnes i sektorlovgivningen på arbeids- og utdanningsområdet, jf. aml. §§ 4-1 og 4-2 og univl. § 4-3, er ikke tilstrekkelige til å sikre at studenter og arbeidstakere faktisk har tilgang til alle fasiliteter og IKT-systemer på lik linje med andre. Vi minner igjen om at FN konvensjonen stiller krav om tilgjengelighet på alle samfunnsområder, ikke bare på arenaer hvor allmennheten ferdes, slik høringsnotatet foreslår.

Manglende universell utforming av IKT-systemer fører i dag til utestengning og utstøting fra studier og arbeidsplasser, og dette gjelder store offentlige arbeidsplasser som universiteter, NAV og departementene.

Behov for styrking av lov om offentlige anskaffelser
Stopp Diskrimineringen vil derfor avslutningsvis peke på behovet for å styrke lov om offentlige anskaffelser. For det første må kravet om universell utforming vektlegges ved tildeling av kontrakter. For det andre må det innføres ikke-diskrimineringsklausuler ved offentlige innkjøp, slik at større virksomheter som vil inngå kontrakt med det offentlige forplikter seg til å sikre et inkluderende arbeidsmiljø, herunder universelt utformede IKT-systemer.

Oslo, 30.9.07
For Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim
daglig leder

Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo

 

Stopp Diskrimineringen takker for invitasjon til høring om innføring av aktivitetsplikt i diskrimineringslovgivningen.

Stopp Diskrimineringen støtter innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt, og vi viser til vår felles høringsuttalelse med Samarbeidsutvalget av 10 organisasjoner, hvor høringsnotatets spørsmål blir besvart.

Stopp Diskrimineringen ønsker i denne uttalelsen å dra oppmerksomhet til en modell for aktivitetsplikt som Econ-rapporten omtaler, og som også har vært foreslått innført tidligere i Norge.

I kap. 6.1.5 skriver Econ:
”Amerikanske modeller for aktivitetsplikt, understøttet av økonomiske incentiver, gir
som resultat at det har vært ikke ubetydelige effekter. Siden de norske alternativene som vurderes i hovedsak ikke baserer seg på økonomiske incentiver, er imidlertid
overføringsverdien av de amerikanske resultatene meget begrenset.”

Denne modellen som er omtalt i kap. 6.1.1, går ut på å knytte kravene om aktivitetsplikt til offentlige innkjøpskontrakter. Denne modellen har vært benyttet i mange år både i USA og Canada, og er etter hvert tatt i bruk i flere andre land. I USA er kontraktsklausuler ikke bare hjemlet i Executive Order 11246 (kjønn og etnisitet) som Econ skriver, men også i Rehabilitation Act sec. 503 for funksjonshemmede. I tillegg til føderal lovgivning finnes det dessuten mange statlige og lokale reguleringer på området. I Storbritannia er kontraktsklausuler hjemlet i diskrimineringsloven Race Relation Act, sec. 71. Også der finnes det mer lokale reguleringer.

Som Econ peker på er dette en modell som har dokumentert effekt, mens effekten av den modellen som foreslås i høringsnotatet er mer usikker. Effekten henger både sammen med aktiv bruk av incentiver som Econ peker på, men også at den foreslåtte modellen ikke innebærer sanksjoner. Det vil til syvende og sist være trusselen om medias negative omdømme som skal sikre etterfølgelse av pålegg om aktivitets- og rapporteringsplikt.

Kontraktsfestet aktivitetsplikt er derimot egentlig et frivillig tiltak; bedrifter velger selv om de vil gå inn på vilkårene for å oppfylle en kontrakt med det offentlige. Til gjengjeld mister bedriften en god kontrakt om vilkårene ikke aksepteres. Ifølge eksperter vi har hatt kontakt med på dette området, er dette det mest effektive virkemidlet for å fremme både sysselsetting og godt arbeidsmiljø for marginaliserte grupper, jf. vår høringsuttalelse til høring om tiltak mot diskriminering ved offentlige anskaffelser 2005 som vi legger ved. Se også vår høringsuttalelse til NOU 2005:8.).

Stopp Diskrimineringen er i tvil om hvor sterk effekt et virkemiddel uten sanksjoner vil ha. Erfaring har vist at media ikke er overbevist om at funksjonshemmede diskrimineres i arbeidslivet, og vi har grunn til å anta at negativt omdømme av bedrifter som ikke overholder aktivitetsplikten, i liten grad vil forekomme i media.

Stopp Diskrimineringen vil derfor be om at kontraktsfestet aktivitetsplikt igjen vurderes innført i Norge. Dette tiltaket ble tatt opp av Holgersen-utvalget og lovet i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2002-2006, og var ute på høring sommeren 2005. Bondevik ll regjeringen var i ferd med å innføre et slikt tiltak for alle diskrimineringsgrunnlag som er omfattet av vernet i aml. kap. 13, men saken var ikke ferdig utredet ved regjeringsskiftet.

Stopp Diskrimineringen vil vise til at det er mange forhold som taler sterkt for at denne modellen for aktivitetsplikt nå blir grundig vurdert:

• ekstremt lav arbeidsdeltakelse blant mennesker med funksjonsnedsettelser, kun 45 %
• dokumentert utstrakt diskriminering av denne gruppen, bl.a i MMI undersøkelsen fra 2006 som viser at blinde faktisk ikke har mulighet til å komme til intervju uansett kvalifikasjoner
• fraværet av denne målgruppen i bedriftenes mangfoldspolitikk og planer
• svært lite fokus på arbeidsløsheten i denne målgruppen i media

Videre vil vi vise til at EUs innkjøpsdirektiv åpner for å innføre aktivitetsplikt ved offentlige innkjøp, og at FN konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter som også refereres til i høringsnotatet, pålegger statene å ta i bruk alle egnede virkemidler for å bekjempe diskriminering.

Stopp Diskrimineringen vil understreke at modellen med kontraktsfestet aktivitetsplikt kan hjemles på ulike måter, se ovenfor, men at det i Norge vil være mest naturlig å ta inn en slik bestemmelse i loven om offentlige anskaffelser.

Oslo, 31.11.07

Med vennlig hilsen
Berit Vegheim
daglig leder
Stopp Diskrimineringen

Til Barne- og likestillingsdepartementet
Postboks 8036 Dep
0030 Oslo

 

Stopp Diskrimineringen støtter innføring av en ny felles lov mot diskriminering.
Et samlet og harmonisert diskrimineringsvern innebærer en styrking av utsatte gruppers rettigheter, øke bevisstheten om diskrimineringsfenomenet generelt, og gi både dem som har rettighetene og dem som har pliktene, større grad av forutsigbarhet og rettssikkerhet.

Videre avdekker en slik felles lov også eventuelle ulikheter som måtte eksistere i vernet gruppene er gitt som opprettholder dagens rangering av befolkningsgrupper. Det er derfor knyttet utfordringer til etablering av felles anti-diskrimineringslovgivning i den grad loven inneholder differensiering i diskrimineringsvernet.

Stopp Diskrimineringen er stort sett tilfreds med måten utvalget har løst oppgaven på, men vi ser også åpenbare svakheter; dvs. forskjellsbehandling av diskrimineringsgrunnlagene som savner saklig grunn. Dette skyldes først og fremst at utvalget på noen områder ukritisk har videreført skjevhetene i dagens lovgivning. Dette vil vi komme tilbake til nedenfor.

Det er også maktpåliggende for oss å presisere at diskrimineringsvernet for mennesker med funksjonsnedsettelser ikke blir like sterkt som for øvrige grunnlag, før vi får på plass et fullverdig rettskrav til varer og tjenester og informasjon. Det må derfor være en prioritert oppgave å tette de hullene som er i DTL når denne loven trer i kraft (jf. vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, våre brev om dette til BLD av 2.5.08 og 1.12.08 og vårt høringssvar om manglende samsvar mellom FN konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter og norsk lovgivning).

Vår høringsuttalelse er strukturert ut fra lovens oppbygging.
Der paragrafer ikke er kommentert, betyr det at vi støtter et samlet utvalg.

 

Forslag til felles lov
§ 1 Lovens formål
Stopp Diskrimineringen støtter utformingen av lovens formål forutsatt at de presiseringer som er gjort i utredningen om at bestemmelsen skal tolkes i tråd med dagens lovgivning opprettholdes

Diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne
Betegnelsen funksjonsnedsettelse bør erstattes med funksjonsevne i opplistingen av diskrimineringsgrunnlag i §§ 1 og 4, både av hensyn til konsistent begrepsbruk og for å være i tråd med den symmetriske tilnærmingen som er valgt i forhold til kategorisering av øvrige diskrimineringsgrunnlag, Kategorier som kjønn, hudfarge og etnisitet, omfatter ikke bare ett kjønn, ikke-hvite hudfarger eller ikke etnisk norsk etnisitet. På den måten innrømmes personer med hvit hudfarge og norsk etnisitet et diskrimineringsvern. Dette vernet kan ha betydning i situasjoner hvor en person fra majoriteten befinner seg i en situasjon hvor minoritetsbefolkningen utgjør majoriteten, f.eks. i trossamfunn, på restauranter og arbeidsplasser som drives av minoritetsgrupper i befolkningen.
Vi viser til at en slik symmetrisk tilnærming etter hvert er innarbeidet i norsk lovgivning; homofil legning er byttet ut med seksuell orientering. Videre viser vi til at ved uformingen av straffelovens § 77 h) fikk Stopp Diskrimineringen gjennomslag for at begrepet funksjonsevne skulle brukes i stedet for funksjonsnedsettelse. Også i DTL sin formålsparagraf er funksjonsevne brukt i tilsvarende sammenheng.

 

Hvem loven skal omfatte
Stopp Diskrimineringen mener på prinsipielt grunnlag at alle som utsettes for diskriminering har krav på samme grad av vern i en ny felles lov.

Siden diskrimineringsvernet i prinsippet er et vern mot å ikke bli ekskludert, dvs. en negativ rettighet, utgjør ikke en slik rettighet et knapphetsgode. Et sivilisert samfunn må erkjenne en slik rett til enhver som trenger den.

Vi vil understreke betydningen av å ta med en åpen kategori. Historien har vist at det samfunnet og lovgiver til enhver tid oppfatter som diskrimineringsgrunnlag er preget av herskende ideer i tiden, fordommer og forestillinger bygd på subjektive oppfatninger.

Et godt eksempel på dette er at FN først i 1993 erkjente at man på den tiden hovedkonvensjonene ble utformet, ikke var bevisst at funksjonshemmede ble utsatt for diskriminering, og følgelig ble heller ikke denne gruppen som utgjør verdens største minoritet, nevnt eksplisitt i konvensjonene (ECOSOC Gen.comm.no. 5, p 6).

Videre, uavhengig av fordommer, har historien vist at det kan oppstå nye diskrimineringsgrunnlag som følge av nye diagnoser eller som følge av historiske hendelser.

Når dette er sagt vil vi likevel understreke at det må være et overordnet mål at de grunnlag som er identifisert ved lovens tilblivelse, nevnes eksplisitt og gis fulle rettigheter. Vi oppfatter at utvalget ikke tar konekvens av sin kunnskap om hvilke grupper som er utsatte i befolkningen.

 

§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming etter §§ 18-21 og 27 må gjelde den norske bosettingen på Svalbard og norske skip.

Barn og voksne med funksjonsnedsettelser må ha like mulighet til å bo og oppholde seg på Svalbard. Dette vil primært gjelde familiemedlemmer til en person som jobber der. Svalbard er i tillegg blitt et vanlig turistmål. Uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas.

Plikten til universell utforming bør også gjelde norske skip i utenriksfart. Vi vil her vise til at det er slått fast av domstolen i USA, i en sak som gjaldt et norsk cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske skip i amerikansk havn.

 

§ 4 Forbudet mot diskriminering
Stopp Diskrimineringen støtter flertallsforslagene.
Bestemmelsen bør eksplisitt forby diskriminering på flere grunnlag.

Begrepet diskriminering er endelig kommet inn i norsk lovgivning, og blitt innarbeidet i folks bevissthet og språkbruk. Diskrimineringsbegrepet er også brukt i internasjonal lovgivning. Vi ser ingen grunn til å gå tilbake til tidligere begrepsbruk når diskrimineringsbegrepet har fått festet seg.

Stopp Diskrimineringen mener at det bør fremgå av § 4 at loven også forbyr diskriminering på flere grunnlag. Det er ofte tilfellet at en person utsettes for diskriminering på grunn av flere egenskaper ved personen,
En svensk kartlegging gjort av den svenske Handicapombudsmannen viste at kombinasjonen kvinne og funksjonsnedsettelse var mest utbredt

 

§ 6 andre ledd
Stopp Diskrimineringen støtter presiseringen i § 6 andre ledd.

Vi etterlyste en slik avklaring av dagens § 4 syvende ledd i vårt innspill til Graverutvalget 16.1.09. Det er helt nødvendig at en slik presisering kommer inn i lovteksten, noe også den juridiske betenkningen til Aarø konkluderer med.
Vi slutter oss til utvalgets drøfting i kap. 18.5.2.2, hvor forslaget er grunngitt.

I samme avsnitt viser også utvalget til behovet for harmonisering når det gjelder retten til tilrettelegging som kan utledes av § 4. Argumentasjonen er også her helt i tråd med det syn vi har gitt uttrykk for i vårt innspill til utvalget av 16.1.09.

 

§ 7 Forbudet mot trakassering
Likestillingslovens definisjon av trakassering må gjelde, og dette må fremgå tydelig av lovproposisjonen.

Utredningen behandler ikke trakasseringsbestemmelsene i dagens lovgivning som eget tema. I merknadene til bestemmelsen, jf. kap. 26, konstateres det imidlertid at trakassering tolkes ulikt etter dagens lovgivning. Etter likestillingsloven er det tilstrekkelig at hendelsen har skjedd en gang, mens dette bare er tilfelle innenfor arbeidslivet etter de andre diskrimineringslovene. Utvalget gjør til tross for dette, ingen forsøk på å harmonisere vernet.
Vi mener at en bør etterstrebe klarhet og forutsigbarhet så langt det er mulig, og ser ingen grunn til å overlate tolkningen til rettspraksis i dette tilfellet.

 

§§ 14 og 26 aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt
Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis minne om argumentasjonen for innføring av aktivitets- og redegjørelsesplikten i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001), og i senere lovforarbeider NOU 2005:8 og Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Etter vår oppfatning bærer utvalgets drøfting og forslag i kapittel 17 til en viss grad preg av at utvalget enten ikke har satt seg tilstrekkelig inn i hva som er hensikten med pliktene og hva de innebærer for de ulike pliktsubjektene. Dette vil vi redegjøre nærmere for i det følgende.

 

Aktivitetsplikt etter § 26
Aktivitetsplikten bør forskriftsfestes for virksomheter med minst 20 ansatte.
Aktivitetsplikten må forankres slik at den blir mest mulig effektiv å gjennomføre, og slik at arbeidsgivere ikke kan organisere seg bort fra plikten.
Aktivitetsplikten må opprettholdes for arbeidslivets organisasjoner.

Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets synspunkter når det gjelder behovet for å konkretisere innholdet i plikten, og at aktivitetsplikten forskriftsfestes. En slik konkretisering er det behov for både når det gjelder plikten som er pålagt arbeidsgivere, arbeidslivets organisasjoner og offentlige myndigheter.

Vi slutter oss til argumentasjonen i kap. 17.2.5.8 om arbeidsgivers aktivitetsplikt. Vi vil også vise til Ombudets veiledere som kan bidra til ytterligere konkretisering.

Vi mener at forskriften i tillegg må nevne de områder som er eksplisitt nevnt i lovteksten.

Vi støtter innføring av forskrift om aktivitetsplikt, men mener at den bør gjelder for bedrifter med mindre enn 50 ansatte, siden rundt 97 % av private virksomheter da faller utenfor (jf. ECON-rapport 2007 om Aktivitetsplikt mot diskriminering)
Dersom man setter grensen ved 20 ansatte, fanger man opp mer enn tre ganger så mange bedrifter. Det er likevel mulig å differensiere forpliktelsene i selve forskriften. Det som er viktig er at bedriftene får et forpliktende pålegg om å sikre likestilling når det gjelder rekruttering, lønn, forfremmelser osv.

Utvalgets forslag om implementering av aktivitetsplikten i HMS-arbeidet, synes lite egnet til å ivareta aktivitetsplikten, slik denne er nedfelt i lovteksten. Arbeidet med å skape et godt og inkluderende arbeidsmiljø og å forebygge trakassering på arbeidsplassen hører naturlig inn under HMS-arbeidet. Men spørsmål knyttet til rekruttering, lønn, forfremmelse osv., passer ikke inn i HMS-systemet.
Vi mener at utvalgets forslag derfor er mangelfullt, og ikke lar seg gjennomføre slik det er lagt fram.

Det viktigste er at man finner fram til en modell som sikrer at aktivitetsplikten lar seg oppfylle på en mest mulig effektiv og egnet måte.

Vi ser med bekymring på utviklingen i norsk arbeidsliv når det gjelder store kjeder og bedrifters utskilling, franchizing og oppdeling i stadig flere små og selvstendige enheter, og den ansvarsfraskrivelse som dette fører med seg.
Vi vil derfor understreke betydningen av at arbeidsgivere ikke kan organisere seg bort fra aktivitetsplikten.

 

Aktivitetsplikten må opprettholdes for arbeidslivets organisasjoner.
Vi stiller oss uforstående til utvalgets begrunnelse for å fjerne aktivitetsplikten for arbeidslivets organisasjoner. Det vises til at plikten vil bli ivaretatt ved regulering i HMS-arbeidet. Aktivitetsplikten som arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er pålagt, er imidlertid knyttet til formålet med deres virksomhet, som bl.a innebærer interessepolitikk. Konkret vil det si at de er pålagt å fremme likestilling og hindre diskriminering i de avtaler som inngås på sentralt nivå, og i arbeidet som gjøres overfor medlemmene.

Vår erfaring er at organisasjonene har svært lav bevissthet og liten kunnskap om marginalisering og diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Vi kjenner til at mange funksjonshemmede har klaget over at de ikke har fått hjelp og støtte fra tillitsvalgte og fagorganisasjoner i arbeidskonflikter og diskrimineringssaker.
For funksjonshemmede er det derfor av største betydning at både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner har aktivitetsplikt, og at den nedfelles i forskrift.

 

Aktivitetsplikt etter § 14
Plikten bør forskriftsfestes for offentlige myndigheter

Det er behov for en forskrift som forplikter og konkretiserer offentlige myndigheters aktivitetsplikt. Denne aktivitetsplikten er kun overflatisk beskrevet i dagens lovverk og forarbeider.

En forskrift vil kunne sikre at offentlige myndigheter behandler ulike marginaliserte grupper på en mer likestilt måte enn i dag, hvor det er svært stor forskjell på hvilke grupper som er i fokus for likestillingspolitikken.

Stopp Diskrimineringen har påpekt mangler og skjevheter i sektorpolitikk og mangfoldsperspektiv i en rekke henvendelser til departementer og underliggende etater, uten at vi har nådd fram. Dersom vi kunne støttet oss på en forskrift, ville det helt klart styrket våre utspill.

Manglende eller snevert perspektiv på likestilling av funksjonshemmede kommer tydelig til uttrykk i bl.a stortingsmeldinger, f.eks. St.meld. nr. 9 (2006-2007), utredninger som f.eks. NOU 2003: 19 Maktutredningen, læreplaner, læringsressurser om diskriminering, menneskerettighetsundervisning, arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst i det offentliges mangfoldspolitikk generelt. Det er betegnende at det ennå ikke er laget en veileder til utredningsinstruksen som tar for seg behovet for konsekvensutredning for den største minoriteten; funksjonshemmede.

Vi minner om hovedkonklusjonen i NOU 2001:22 om at tilsidesetting av hensyn til denne gruppen skjer systematisk, og uten å rokke ved myndighetenes legitimitet.

Forskriften må ta for seg alle roller offentlige myndigheter har, og det bør utarbeides en veileder rettet mot de ulike ansvarsområdene.

 

Særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner bør innføres.
En særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner, tilpasset utdanningsinstitusjonenes virkeområde, bør innføres. En slik plikt vil øke bevisstheten om hvordan barrierer kan oppstå i utdanningssystemet, og sikre at institusjonene finner fram til egnede tiltak for å skape like muligheter for ansatte og studenter. Plikten bør konkretiseres og forskriftsfestes.

Plikten bør omfatte både læringsmiljøet, utdanningstilbudet og læringsressursene.

 

Redegjørelsesplikt
Redegjørelsesplikten må videreføres og styrkes.

Stopp Diskrimineringen mener at utvalgets forslag om å fjerne redegjørelsesplikten strider mot utvalgets mandat:
Utvalgets forslag skal ikke svekke dagens likestillings- og diskrimineringslovverk. Lovverkets bestemmelse om aktivt, likestillingsfremmende arbeid skal opprettholdes.

Fjerning av redegjørelsesplikten er en direkte svekkelse av dagens lovgivning, og innebærer et alvorlig tilbakeskritt for likestillingsarbeidet, både i forhold til likestillingsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Formålet med en felles lov kan ikke være å svekke eksisterende lovgivning.

Etter vår vurdering undervurderer utvalget betydningen av at offentligheten får tilgang til rapportene som utarbeides. Det har i mange år vært publisert et likestillingsbarometer for tilstanden når det gjelder kjønn. Men også tiltaksrapportering vil ha interesse og nytte for mange, både for dem som arbeider for å skape større aksept for likestillings- og mangfoldsarbeid, og for forskere og andre som samler inn data om inkludering og likestilling i arbeidslivet.

Vi mener videre at plikten er en forutsetning for at aktivitetsplikten blir oppfylt så lenge det ikke innføres sanksjoner. En konkretisering og forskriftsfesting av plikten vil ikke alene sikre at aktivitetsplikten blir oppfylt.

Som vi påpekte i vår høringsuttalelse til forslag om innføring av aktivitetsplikt i 2007, er vi i utgangspunktet skeptisk til at en aktivitetsplikt uten sanksjoner har effekt, og foreslo derfor også å innføre en aktivitetsplikt med økonomiske insentiver, se eget punkt om dette knyttet til offentlige anskaffelser nedenfor.

Redegjørelsesplikten har særlig stor betydning i forhold til offentlige myndigheter (utenfor arbeidslivet) og små bedrifter som ikke blir forskriftsmessig forpliktet.

Vi mener utvalget tar feil når de konkluderer med at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste redegjørelsesplikten for offentlige myndigheter.

For det første kan vi ikke se at utvalgets forslag om implementering i HMS-systemet har relevans i forhold til dette spørsmålet, særlig ikke når det gjelder offentlige myndigheters redegjørelsesplikt.
For det andre har all erfaring vist at trussel om dårlig omdømme eller negativt fokus ikke fungerer når det gjelder funksjonshemmede, bl.a fordi media viser minimal interesse for arbeidsløshet og annen utestengning av funksjonshemmede.
For det tredje kan vi ikke se at en redegjørelse er så ressurskrevende dersom virksomheten har et egnet system for ivaretakelsen av aktivitetsplikten.
Hvis virksomhetene skal oppfylle krav om å arbeide målrettet og planmessig, er det en forutsetning at det settes mål for arbeidet og at måloppnåelsen dokumenteres.

Videre vil vi påpeke at når redegjørelsesplikten hittil har vist seg å fungere dårlig, skyldes dette både uklarhet omkring innholdet i plikten og det faktum at Ombudet ikke har hatt tilstrekkelig ressurser til å føre tilsyn med at den blir oppfylt. Fravær av sanksjoner i kombinasjon med fravær av kontroll legger etter vår oppfatning opp til at plikten ikke blir oppfattet som særlig viktig av pliktsubjektene.

Resultatene som fremkom i Omburdets kartlegginger av kommunene bekrefter en slik antagelse. Sterkere fokus på tilsynsrollen fra Ombudets side og det faktum at Nemnda har fattet vedtak om at flere av kommunene ikke oppfylte redegjørelsesplikten, har trolig ført til økt bevissthet i kommunene. Det vil etter vår oppfatning derfor være feil signal på det nåværende tidspunkt, å fjerne redegjørelsesplikten.

Vi mener derfor at i stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, må tilsynet tvert imot styrkes ved at Ombudet får nødvendige ressurser.

Vi vil også poengtere at offentlig innsyn i årsberetninger og årsrapporter muliggjør innsats fra flere aktører enn Ombudet når det gjelder å etterse hva som rapporteres. Både organisasjoner og kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede vil kunne bidra til etterlevelse og bevisstgjøring.

 

§ 17 Læremidler
Det må stilles krav til innholdet i læremidler på alle grunnlag.

Stopp Diskrimineringen kan ikke se at det er behov for å utrede hvorvidt læremidler skal bygge på likestilling i forhold til alle diskrimineringsgrunnlag. Vi er kjent med at det allerede har vært fokusert på læremidlers innhold når det gjelder behandling av etniske minoriteter. Utdanningsdirektoratet har i lang tid hatt fokus på rasisme i skolen, og tilbudt læringsressurser for å bekjempe etnisk diskriminering.

Stopp Diskrimineringen har gjentatte ganger etterlyst tilsvarende innsats i forhold til funksjonshemmede. Funksjonshemmede nevnes ikke i læreplaner og undervisningsopplegg i menneskerettsundervisning. Vi har også påpekt at det finnes lærebøker som behandler funksjonshemmede fordomsfullt. Det overlates til skolen og lærerne selv å bestemme hvilke grupper som møter fordommer. Dette har vi også tatt opp i møte med Kunnskapsdepartementet.

Det bør etter lovens formål være selvsagt at skolen har et ansvar for å fremme likestilling og bekjempe diskriminering på alle grunnlag.

 

Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets forslag om å utrede tilrettelegging av læremidler.
Vi vil vise til at det foreligger en grundig rapport fra 2007 hos Kunnskapsdepartementet om tilrettelegging av studielitteratur for syns- og lesehemmede. Spørsmål omkring åndsverksloven er utredet og det eneste som gjenstår er å sette tiltakene i verk.

 

§§ 18 og 19 Plikt til universell utforming
Allmennheten må omfatte læresteder og alle elever og studenter.
Plikten må også omfatte arbeidsplasser.

Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets forslag om å utrede universell utforming av IKT i arbeidslivet.

Stopp Diskrimineringen vil berømme utvalget for innsiktsfull og god beskrivelse og drøfting av spørsmål knyttet til allmennhetsbegrepet og utelatelse av arbeidsplasser og læresteder i §§ 9 og 11 i DTL, jf. kap. 18.5.4.

Vi opplever at utvalget har forstått problematikken, og at vi langt på vei har fått gehør for våre innspill til utvalget.

Vi er enige med utvalget i at allmennhetsbegrepet må tolkes vidt, og dessuten må begrepsbruken være konsistent i en og samme lov. Som vi har pekt på i innspillet til utvalget, er det uholdbart at det i DTL opereres med to ulike definisjoner av allmennheten i §§ 9 og 11.

 

Allmennheten må omfatte elever og studenter
Vi mener imidlertid at utvalget kunne gått lenger og vært enda tydeligere når det gjelder definisjonen av allmennheten. Selv om mange problemer vil være løst ved lærestedene med den foreslåtte definisjonen, mener vi at kategoriene elever og studenter må betraktes som allmennhet ut fra det faktum at kategorien elever til forskjell fra andre kategorier, fanger opp hele befolkningen. Skolens virksomhet er rettet mot absolutt alle, og skolen bør derfor pålegges plikt til universell utforming uten noen som helst differensiering av brukergrupper. Hele skolebygget vil være i bruk av alle, unntatt noen ganske få rom som f.eks. rom for oppbevaring og lagring av utstyr til undervisning og renhold,

På samme måte mener vi høyere læresteder retter seg mot allmennheten i sin virksomhet, siden andelen av befolkningen som studerer er blitt svært stor.

Stopp Diskrimineringen vil minne om at sektorlovgivningen ikke hjemler et like sterkt tilretteleggingskrav som DTL gjør. Opplæringsloven krever ikke universell utforming. Universitetsloven mangler, som vi har påpekt i brev til Kunnskapsdepartementet 2.4.09, både definisjon av universell utforming som rettsstandard, og retningslinjer for uforholdsmessighetsvurderingen i forarbeidene. Forarbeidene er i det helet tatt svært mangelfulle når det gjelder tolkning av plikten til universell utforming,

 

Plikten må omfatte arbeidsplasser
Stopp Diskrimineringen vil nok en gang presisere at retten til individuell tilrettelegging ikke på noen måte ivaretar arbeidstakeres tilretteleggingsbehov.
Vi merker oss at utvalget viser til plan og bygningsloven hvor arbeidsbygg kom med i stortingets behandling av lovforslaget. Dette skjedde ut fra en erkjennelse av at arbeidsløsheten blant funksjonshemmede er svært stor, og at en av årsakene er fysiske barrierer.

Vi er glade for at utvalget ser at det trengs en utredning om universell utforming av IKT i arbeidslivet da IKT er et like viktig område som bygg.

Vårt hovedanliggende er imidlertid at det er diskrimineringsloven som skal verne arbeidstakere mot diskriminering. Det holder derfor ikke å vise til bestemmelser i sektorlovgivningen så lenge diskrimineringsloven ikke regulerer arbeidslivet.
§§ 18 og 19 må derfor få et tillegg som pålegger arbeidsplasser samme plikt som virksomheter rettet mot allmennheten.

Vi vil også poengtere at det er brudd på diskrimineringsloven, og ikke sektorlovgivningen, som er diskriminering. For rettsubjektene innebærer det en vesensforskjell. Det er en fordel å ha tilgang til et effektivt og egnet håndhevingsapparat, også i de tilfeller hvor klageadgangen innenfor sektoren må utnyttes først.

Når den nye loven trer i kraft, må den sikre at de som oppholder seg mest på lærestedene har et tilstrekkelig diskrimineringsvern, og at deres rett til generell tilrettelegging ikke er svakere enn besøkendes.

Slik DTL er utformet nå, har publikum mer vidtgående rettigheter enn elever og ansatte.

 

§§ 20, 21 og 27 Plikt til individuell tilrettelegging
Stopp Diskrimineringen støtter bruken av begrepet ”egnet”.

Forslaget om å bytte ut begrepet ”rimelig” med begrepet ”egnet” er i tråd med anbefalinger vi har gitt i våre innspill til BLD av 2.5.08 og 1.12.08 og til høringen om NOU 2005:8 i arbeids- og sosialkomiteen. Som vi viser til i våre innspill, er det fra internasjonal rettspraksis på området, godt dokumentert at presis begrepsbruk har betydning for utfallet av diskrimineringssaker på dette området.

 

§ 22 Forbud mot diskriminering i ansettelsesforhold
Forbudet må også omfatte tilrettelegging.

Vi mener at tilrettelegging må listes opp som et bokstavpunkt i første ledd i denne bestemmelsen.

 

§ 23 Forbud mot innhenting av opplysninger ved ansettelse
Forbudet bør også omfatte funksjonsevne.

Lovfesting av et slikt forbud vil for det første bevisstgjøre arbeidsgivere om at de ikke har krav på å vite at en person har en bestemt funksjonsnedsettelse før personen innkalles til intervju.

Søkere som ikke har oppgitt at de har en funksjonsnedsettelse i søknaden, fordi de vet at den ikke er relevant for jobben, opplever ofte svært negative reaksjoner. Arbeidsgivere mener i dag at de har rett til å være informert og at de derfor har rett til å avvise søkere.

Når søkere velger å ikke opplyse om f.eks. synshemning i søknaden, skyldes det at sjansen for å bli innkalt til intervju er minimal.

For det andre er vår erfaring at det er svært vanlig at arbeidsgiver bruker intervjuet til å stille irrelevante spørsmål om funksjonsnedsettelsen, i stedet for å fokusere på søkerens kvalifikasjoner. Personer med synlige funksjonsnedsettelser er svært utsatt for dette. Ved at loven nevner dette eksplisitt, får arbeidsgiver et sterkt signal om at det ikke er akseptabelt å spørre om funksjonsnedsettelsen uten at det er en saklig grunn

 

§ 29 Oppreisning og erstatning
Oppreisning og erstatning bør gis uavhengig av objektiv skyld.

Stopp Diskrimineringen opprettholder vårt forslag fra innspillet til utvalget av 16.1.09, om at regelen om objektivt skyldkrav bør gjelde også utenfor arbeidslivet. Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom en arbeidsgiver og en tjenesteyter her.

Vi støtter flertallets syn når det gjelder unntak fra retten til å få oppreisning.

 

§ 30 Håndheving
Nemnda bør få myndighet til å vedta oppreisning.

Dette forslaget innebærer at Nemndas myndighet til å vedta oppreisning også bør gjelde i forhold til andre enn arbeidsgiver, jf. § 29.

 

§ 51 Om straff for overtredelse
Bestemmelsen bør flyttes over i straffeloven.
Bestemmelsen bør gjelde alle diskrimineringsgrunnlag.

Denne bestemmelsen hører etter vår oppfatning ikke til i en sivilrettslig diskrimineringslov.
Dersom noen utøver slik vold som er beskrevet i denne bestemmelsen, er det også straffbart etter straffeloven, og i tillegg har straffeloven en egen bestemmelse om
straffeskjerping ved hatmotivert kriminalitet, jf. § 77.
I den grad straffeloven ikke dekker disse forholdene godt nok, burde man heller endre straffeloven, slik at dette er ivaretatt.

Uavhengig av plassering må bestemmelsen gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag da dette i likhet med andre sider ved diskrimineringsfenomenet ikke er handlinger som kun rammer en bestemt gruppe. Vi minner her om Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng.

Stopp Diskrimineringen fikk gjennomslag for at funksjonshemmede skulle ha samme vern mot hatmotiverte handlinger og diskriminering i straffeloven som bl.a diskrimineringsgrunnlagene etnisitet og seksuell orientering har hatt i flere år, jf. §§ 77, 185 og 186 i ny straffelov.

Vi mener det derfor ikke lenger lar seg forsvare å forskjellsbehandle ulike utsatte grupper i lovgivningen.

 

Loven om offentlige anskaffelser
Stopp Diskrimineringen støtter bruk av ikke-diskrimineringsklausuler ved offentlige anskaffelser

Stopp Diskrimineringen er svært tilfreds med at utvalget har fulgt opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlig innkjøp. Dette er et forslag vi har jobbet for siden vi startet opp i 2002, og vi har tidligere levert flere høringsuttaleser om dette, jf. uttalelse til NOU 2005:8 og tilleggshøring i 2007, samt egen høring fra MOD om innføring av diskrimineringsklausuler i 2005.

Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er som bl.a ECON peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt. Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men samtidig en frivillig plikt.

Som vi ga uttrykk for i vår høringsuttalelse om aktivitetsplikt i 2007, mener vi at Norge bør ta i bruk dette virkemiddelet i tillegg til den ikke sanksjonerte plikten som nedfelles i diskrimineringslovgivningen.

Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets flertall om at Norge bør ratifisere tilleggsprotokoll 12 til EMK.

Stopp Diskrimineringen mener at grunnlovsvernet bør være utformet på en måte som ikke medfører at det blir sprik mellom grunnloven og diskrimineringsloven når ”nye” grunnlag identifiseres og listes opp i diskrimineringsloven.

(desember 2009)

Til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

 

Stopp Diskrimineringen er invitert til å avgi høringsuttalelse til NOU 2011:18.
Vi støtter Likestillingsutvalgets forslag til struktur for likestilling, og har ingen kommentarer til spørsmålene 3. 4. og 5. Vi viser forøvrig til
Menneskerettsalliansens høringsuttalelse på disse områdene.

I det følgende vil vi i tillegg til å besvare spørsmål 1. og 2. i høringsbrevet, påpeke andre behov for forbedring av dagens likestillingslovgivning og politikk sett ut fra funksjonshemmedes ståsted.

 

Funksjonshemmede satt på sidelinjen i prosessen for annen gang
Stopp Diskrimineringen vil først beklage at funksjonshemmede for annen gang er satt utenfor i en utredning av likestillingsapparatet. I 2003 ble det utredet et felles håndhevingsapparat for kjønn og etnisitet med den begrunnelse at det ikke var tatt stilling til helhetlig diskrimineringsvern for funksjonshemmede. Stopp Diskrimineringen påpekte i vår høringsuttalelse at vi mente prosessen var udemokratisk. Den kritikken er det enda større grunn til å gjenta nå.

Når regjeringen også denne gang velger å utrede struktur for likestillingspolitikken uten å inkludere funksjonshemmede, mener vi det illustrerer hovedproblemet med dagens likestillingspolitikk. Vi har i flere år, alene og gjennom Menneskerettsalliansen, påpekt at strategier og virkemiddelbruk knyttet til likestilling og mangfold, setter kjønn og etnisitet i en særstilling fremfor alle andre diskrimineringsgrunnlag. Dette er også tilfellet, både i det opprinnelige og det utvidede mandatet til Likestillingsutvalget. Vi stiller oss uforstående til at regjeringen også etter anmodning fra utvalget selv, om å få tilført fagkompetanse på funksjonshemmet-feltet, ikke fant det nødvendig. Konsekvensen av å ikke basere utredningen på en helhetlig vurdering, er at premissene blir lagt ut fra kjønn.
Det er et paradoks at NOU 2011:18 ved å unnlate å utrede relevante likestillingspolitiske konsekvenser for andre berørte befolkningsgrupper (jf. utredningsinstruksen) i seg selv blir et eksempel på den politiske praksisen som utredningen skal endre.

 

Usynliggjøring av funksjonshemmede
Dessverre har også Likestillingsutvalget bidratt til å tegne et ufullstendig og villedende bilde av situasjonen når det gjelder utsatthet og omfang av diskriminering, ved at funksjonshemmede er utelatt i kartleggingen av klagesaker.
Utvalget skriver på s. 127:
«De utvalgte diskrimineringsgrunnlagene er kjønn, etnisitet (inkluderer i tillegg til etnisitet nasjonal opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, språk, alder og seksuell orientering.» Altså alle grunnlag uten ett. Og i fotnote 13 begrunnes dette slik:
”Kartleggingen gjelder utvikling over tid (2007–2010). Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte først i kraft 1.januar 2009.”
Denne begrunnelsen er svært vanskelig å forstå, siden det rettslige diskrimineringsvernet for funksjonshemmede var nøyaktig det samme som for alder før 2009, og atskillig mer omfattende etter 2009 enn for alder og seksuell orientering.
Ser man på antall klagesaker i 2009, var dette like stort for funksjonshemmede alene som for alle øvrige grunnlag til sammen. Denne tendensen holdt seg i 2010. Også for årene 2007 og 2008 er det flere klagesaker enn på grunnlag av religion og språk. I det hele tatt viser tabellene svært mange nuller og ett-tall (jf. s. 128).

Det er følgelig verken antall klagesaker eller omfanget av vernet som kan forklare at funksjonshemmede er utelatt.
At utvalget heller ikke sier noe sted at det grunnlaget som er utelatt står for halvparten av klagesakene alene, finner vi svært uheldig av flere grunner.

For det første er utredningen et viktig premissgivende saksdokument for beslutninger som skal tas nå.
For det andre, blir den en viktig fremtidig referanse på det likestillingspolitiske området for skoler, presse, politiske dokumenter og fagfolk,

Funksjonshemmede forblir usynlige som diskriminert gruppe. Vi vet fra både konferanser om diskriminering og aktivitetsplikt i arbeidslivet, at funksjonshemmede har lite fokus sammenlignet med kjønn og etnisitet. Det samme er tilfellet i skolen, enten det gjelder undervisning, prosjekter eller mobbing. Begrepet diskriminering brukes ofte synonymt med rasisme når elevene lærer om diskrimineringsvern og om holdninger.

Det store antallet klagesaker ville ha synliggjort at denne typen diskriminering er utbredt, og dermed fått mange til å stille spørsmål ved hvorfor den største minoriteten ble holdt utenfor dette utvalgets mandat.

 

Vårt syn på utvalgets forslag

1. Presiseringer i lovgrunnlaget
   Stopp Diskrimineringen slutter seg til alle forslag om presisering i lovgivningen. Vi vil presisere at dette også må gjelde alle de andre diskrimineringslovene, slik at lovgivningen blir harmonisert på alle områder der dette lar seg gjøre. Forslagene til ny ordlyd i § 1a og 1b i likestillingsloven bør tjene som mal for utformingen av aktivitetsplikt i alle lovene.
   Vi vil særlig trekke fram at § 1a pkt. c) systematiske forskjeller i lønn, pkt. d) ufrivillig deltid og pkt. f) fordeling av ansvar og oppgaver i forslaget, er faktorer som hittil har vært underkjent betydningen av ift. funksjonshemmede.
   Det samme gjelder for pkt. d) forebygge diskriminering, trakassering og hatvold og pkt. e) motarbeide fordommer og stereotypier i § 1b.
2. Nytt likestillingsdirektorat
   Vi slutter oss til Skjeieutvalgets kritikk av manglende oppfølging av aktivitetsplikten fra offentlige myndigheters side. Denne kritikken mener vi rammer i enda større grad når det gjelder funksjonshemmede. Tiltak og virkemidler som settes i verk er langt mindre offensive, og funksjonshemmede er i regelen ikke inkludert i likestillings- og mangfoldspolitikk som er reservert for hhv. kjønn og etnisitet (denne forståelsen gjenspeiles også i NOU 2011:18).

Dagens struktur innenfor likestillingsfeltet forsterker skjevhetene, noe som kommer klart fram i mandatet for de Regionale sentrene for likestilling og mangfold gitt av BLD:
”Sentrene skal vurdere kjønnsbalanse i næringsutvikling og entreprenørskap og arbeide for en utjevning. De skal også styrke kompetansen på hvordan man kan utnytte potensialet innvandrere representerer i distrikts- og regionalpolitikk.”

Da sentrene skulle evalueres av AFI i 2010, ble den samme snevre definisjonen av mangfold lagt til grunn, slik det fremgår av følgende tilleggsspørsmål som evaluatorene selv la inn:
”Hvorvidt og hvordan sentrene har utviklet eller er i gang med å utvikle et mangfoldsperspektiv og organisere en kompetansefunksjon knyttet til innvandrere.”

Det finnes per i dag ingen evaluering av hvordan likestillingspolitikken fungerer på sentralt og regionalt nivå. Videre finnes det heller ingen offentlig instans som fanger opp den systematiske ekskluderingen av funksjonshemmede fra mangfolds-, representativitets- og likestillingsdagsordener.

Stopp Diskrimineringen har både i møter med og i brev til BLD, etterlyst en helhetlig og samlet likestillings- og diskrimineringspolitikk.
Myndighetenes viktigste og vanligste tiltak for mangfold, inkludering og likestilling omfatter ikke funksjonshemmede, jf. IMDI som administrerer mange mangfoldstiltak som f.eks. mangfoldsportalen, kulturdepartementets ressursgruppe for å sikre mangfold i kulturlivet, materiell til undervisning og holdningsskapende arbeid i skolen, NRKs medie- og rekrutteringsstrategi, stillingsannonser i stat og kommune, og BLDs priser Mangfoldsprisen og Årets forbilde.

Selv om vi sporer en viss erkjennelse på statssekretærnivå av at funksjonshemmede ikke inkluderes i mangfoldspolitikken, opplever vi ikke å nå fram, Det fremstår ikke som et prioritert område å sikre et reelt mangfold på de ulike samfunnsarenaer.

VI har også overfor Likestillings- og diskrimineringsombudet gitt klart uttrykk for at vi mener de samme skjevheter og svakheter gjenspeiler seg i ombudets virksomhet og satsinger.
Som et eksempel på at det råder et snevert diskrimineringsperspektiv, kan vi nevne innsatsen mot utelivsdiskriminering. BLD bevilget midler til situasjonstesting og Næringsetaten i Oslo kommune gjennomførte selv slike tester. Testene omfattet kun etnisk diskriminering. LDO startet samtidig en kampanje hvor alle grunnlag var invitert med, men valgte å innrette kampanjen mot kvelds- og nattesteder, noe som ikke treffer den vanlige typen utestedsdiskriminering som funksjonshemmede utsettes for. Et annet eksempel er fokus på hatvold, hvor både Politidirektoratet, politidistriktene og LDO hittil har innrettet samarbeid og innsats mot rasistisk motivert vold. Atter et annet eksempel er bekjempelse av stereotypier i media. De innsatser som gjøres, skjer kun på grunnlag av etnisitet.

Ved etablering av et nytt direktorat må det sikres tilstrekkelig ekspertise på likestillings- og diskrimineringsfeltet i forhold til alle grunnlag. En av oppgavene bør være å overvåke politikken ut fra et helhetsperspektiv. Det er det manglende helhetsperspektivet som i dag byr på den største utfordringen for de grunnlag som settes på sidelinjen. Likestillingspolitikken preges av segregering og bortdefinering. Diskriminering i det offentlige rom gjøres synonymt med rasisme, mens diskriminering av funksjonshemmede reduseres til et spørsmål om tilgjengelighet og universell utforming.

Konsekvensen av denne tenkemåten er store skjevheter og ulikheter i så vel strategier, tiltak og kunnskapstilfang. Likestillingspolitikken overfor funksjonshemmede ligger langt etter kjønn og etnisitet når det gjelder tilgang på statistikk og andre data generelt, forskning om diskriminering spesielt , kunnskap om avdekking og effektiv registrering av hatkriminalitet, bekjempelse av stereotypier i politikk, kultur, medier og lærebøker, bekjempelse av mobbing i skolen og isolasjon.

 

Andre forslag for å sikre harmonisering av lovverket
Vi viser til vår høringsuttalelse til Graverutvalget, og vi vil her legge fram de endringsforslagene som har som formål å harmonisere lovverket. For det videre arbeidet med styrking av DTL, henviser vi til vår høringsuttalelse til NOU 2009:14.

 

Forbudet mot trakassering
Forbudet mot trakassering tolkes ulikt etter dagens lovgivning. Etter likestillingsloven er det tilstrekkelig at hendelsen har skjedd en gang, mens dette bare er tilfelle innenfor arbeidslivet etter de andre diskrimineringslovene.
Vi mener at en bør etterstrebe klarhet og forutsigbarhet så langt det er mulig, og ser ingen grunn til å overlate tolkningen til rettspraksis i dette tilfellet.

 

Aktivitetsplikt for arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner
Likestillingsutvalget har ikke tatt stilling til endring av dagens bestemmelser om aktivitetsplikt i DTL/DL som fritar arbeidsgivere i privat sektor med mindre en 50 ansatte. Som vi tidligere har redegjort for i vår høringsuttalelse til NOU 2009:14, mener vi at den nedre grensen må settes til 20 ansatte.

Stopp Diskrimineringen er enig i at det er nødvendig å differensiere forpliktelsene etter størrelse på virksomheten. Det som er viktig er at bedriftene får et forpliktende pålegg om å sikre likestilling når det gjelder rekruttering, lønn, forfremmelser osv.

Vi vil også gjenta at aktivitetsplikten for arbeidslivets organisasjoner ikke må fjernes, selv om dette ikke har vært tema i NOU 2011:18.

 

Innføring av egen aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner
En særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner, tilpasset utdanningsinstitusjonenes virkeområde, bør innføres. En slik plikt vil øke bevisstheten om hvordan barrierer kan oppstå i utdanningssystemet, og sikre at institusjonene finner fram til egnede tiltak for å skape like muligheter for ansatte og studenter. Plikten bør konkretiseres og forskriftsfestes.

Plikten bør omfatte både læringsmiljøet, utdanningstilbudet og læringsressursene. Plikten kan konkretiseres etter mal fra forslaget til konkretisering i likestillingsloven. Bekjempelse av fordommer og stereotypier, samt forebygging og bekjempelse av mobbing og trakassering må omfattes av aktivitetsplikten.

 

Krav til innholdet i læremidler
Stopp Diskrimineringen kan ikke se at det er behov for å utrede hvorvidt læremidler skal bygge på likestilling i forhold til alle diskrimineringsgrunnlag, slik Graverutvalget foreslo. Vi er kjent med at det allerede har vært fokusert på læremidlers innhold når det gjelder behandling av etniske minoriteter. Utdanningsdirektoratet har i lang tid hatt fokus på rasisme i skolen, og tilbudt læringsressurser for å bekjempe etnisk diskriminering.

Stopp Diskrimineringen har gjentatte ganger etterlyst tilsvarende innsats i forhold til funksjonshemmede. Funksjonshemmede nevnes ikke i læreplaner og undervisningsopplegg i menneskerettsundervisning. Vi har også påpekt at det finnes lærebøker som behandler funksjonshemmede fordomsfullt. I dag overlates til skolen og lærerne selv å avgjøre hvilke grupper som møter fordommer. I praksis vil det si at funksjonshemmede utelates. En slik tilfeldig løsning er uholdbar, og vi har derfor bedt Kunnskapsdepartementet om å ta et grep.

Det bør etter lovens formål være selvsagt at skolen har et ansvar for å fremme likestilling og bekjempe diskriminering på alle grunnlag.

 

Forbud mot innhenting av opplysninger ved ansettelse
Graverutvalget foreslo innføring av en egen bestemmelse om forbud mot å innhente opplysninger ved ansettelse. Selv om felles lov nå er lagt bort, er det fortsatt viktig for å sikre samme grad av vern, å forby innhenting av opplysninger om funksjonsevne i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Lovfesting av et slikt forbud vil for det første bevisstgjøre arbeidsgivere om at de ikke har krav på å vite at en person har en bestemt funksjonsnedsettelse før personen innkalles til intervju.

Søkere som ikke har oppgitt at de har en funksjonsnedsettelse i søknaden, fordi de vet at den ikke er relevant for jobben, opplever ofte svært negative reaksjoner. Arbeidsgivere mener i dag at de har rett til å være informert, og at de derfor har rett til å avvise søkere som ikke har informert om sin funksjonsevne.

Når søkere velger å ikke opplyse om f.eks. synshemning i søknaden, skyldes det at sjansen for å bli innkalt til intervju er minimal.

For det andre er vår erfaring at det er svært vanlig at arbeidsgiver bruker intervjuet til å stille irrelevante spørsmål om funksjonsnedsettelsen, i stedet for å fokusere på søkerens kvalifikasjoner. Personer med synlige funksjonsnedsettelser er svært utsatt for dette. Ved at loven nevner dette eksplisitt, får arbeidsgiver et sterkt signal om at det ikke er akseptabelt å spørre om funksjonsnedsettelsen uten at det er en saklig grunn.

 

Om straff for overtredelse av diskrimineringsforbudet
Ifølge Diskrimineringslovens § 15 kan det ilegges bøter for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet.
Som vi påpekte i vårt høringssvar til NOU 2009:14, hører en slik bestemmelse, etter vår oppfatning, ikke til i en sivilrettslig diskrimineringslov.

Dersom noen utøver slik vold som er beskrevet i denne bestemmelsen, er det også straffbart etter straffeloven, og i tillegg har straffeloven en egen bestemmelse om straffeskjerping ved hatmotivert kriminalitet, jf. § 77 i ny straffelov.

Stopp Diskrimineringen fikk i 2007 gjennomslag for at funksjonshemmede skulle ha samme vern mot hatmotiverte handlinger og diskriminering i straffeloven som bl.a diskrimineringsgrunnlagene etnisitet og seksuell orientering har hatt i flere år, jf. §§ 77, 185 og 186 i ny straffelov.

I den grad straffeloven ikke dekker alle disse forhold godt nok, burde det gjøres endringer i straffeloven, slik at dette er ivaretatt.

Uavhengig av plassering må bestemmelsen gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag da dette i likhet med andre sider ved diskrimineringsfenomenet, ikke er handlinger som kun rammer en bestemt gruppe. Vi minner her om Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng.

Vi mener det derfor ikke lar seg forsvare og at det sender feil signal, å ha ulike straffereaksjoner for samme handlinger avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag som rammes, i lovgivningen.

Oslo, 8. mars

For Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim

Til Barne- og likestillingsdepartementet
Postboks 8036 Dep
0030 Oslo

 

Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis takke for invitasjon til høring om NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Vi har med stor interesse lest utredningen og synes utvalget har gjort en svært solid jobb ut fra sitt mandat, og i hovedsak støtter vi utvalgets vurderinger.

 

Eksklusivt likestillingsperspektiv
Når det er sagt, vil vi igjen (jf. vår høringsuttalelse til NOU 2011:18) understreke at vi finner Likestillingsutvalgets mandat problematisk. Vi mener det er svært alvorlig at regjeringen har valgt en så eksklusiv tilnærming til et så viktig arbeide som å utrede den fremtidige likestillingspolitikken. På denne måten bekrefter regjeringen at vår kritikk av regjeringen for å operere med et snever mangfolds- og likestillingsperspektiv, er berettiget. Som vi skrev i høringen om den første utredningen fra Likestillingsutvalget:
«Det er et paradoks at NOU 2011:18 ved å unnlate å utrede relevante likestillingspolitiske konsekvenser for andre berørte befolkningsgrupper (jf. utredningsinstruksen) i seg selv blir et eksempel på den politiske praksisen som utredningen skal endre.»

Dersom de to utredningene følges opp uten at likestillingsperspektivet utvides til å inkludere alle befolkningsgrupper som er marginalisert og diskriminert, blir den foreslåtte politikken en oppskrift på å vedlikeholde og forsterke rangeringen av befolkningsgrupper, hvor kjønn og etnisitet står i en særstilling med forrang fremfor alle andre diskrimineringsgrunnlag. Særlig alarmerende og avslørende for den norske eksklusive tilnærmingen til likestillingspolitikk, er det når en drøfting av demokratiet kan skje i et slikt snevert perspektiv.

Kunnskap om tilstanden når det gjelder utsatte og marginale gruppers stilling i samfunnet, er avgjørende for å kunne føre en troverdig likestillingspolitikk. Stopp Diskrimineringen har derfor utallige ganger påpekt store hull i kunnskapstilfanget når det gjelder funksjonshemmede sammenlignet med kjønn og innvandrerbefolkningen. Vi har etterlyst et grep fra BLD for å sikre at kunnskapsgrunnlaget muliggjør å føre en offensiv likestillingspolitikk, også for funksjonshemmede.

På den ene side, kan man si at den foreliggende utredningen på en tydelig måte demonstrerer skjevhetene, ved å vise at så vel forskningen som SSB har konsentrert seg om å avdekke og dokumentere kvinners og ikke-vestlige etniske minoriteters stilling på ulike samfunnsområder. På den annen side bidrar det snevre perspektivet i utredningen til å forsterke denne skjevheten, ved at det kun er dette kunnskapsgrunnlaget som er blitt vurdert. Utredningen bidrar overhodet ikke til å avdekke hvor lite forskning og statistikk som finnes dersom man skulle gjøre opp status for funksjonshemmedes stilling når det gjelder makt og innflytelse; representativitet, valgdeltakelse, lederskap i politikk og næringsliv, i media, i forskning osv. Utredningen avdekker heller ikke at funksjonshemmede ikke inkluderes når studier og kartlegging av vold, hatefulle ytringer og mobbing initieres fra departementene eller andre oppdragsgivere.

Stopp Diskrimineringen frykter at funksjonshemmede vil fortsette å være marginalisert i likestillingspolitikken; et vedheng og uten mulighet for å være med på å legge premissene. Vi minner om at funksjonshemmede også var satt på sidelinjen og utelatt fra maktutredningen, NOU 2003:19, samt fra en rekke andre premissgivende utredninger.

For å anskueliggjøre funksjonshemmedes posisjon i samfunnet i dag, vil vi vise til den posisjon kvinner hadde før på alle samfunnsarenaer. På samme måte som kvinner ble utdefinert og bortdefinert fra politikk, forskning og andre viktige arenaer, erfarer funksjonshemmede å bli definert ut; til og med fra likestillings- og diskrimineringsdagsorden som f.eks. dette utredningsarbeidet.

 

Folkevalgte som representanter for hele folket
Stopp Diskrimineringen går inn for 1) Modell allmenn lov og støtter LDO i at et krav om at hvert kjønn skal være representert med minimum 40 % nedfelles i valgloven. Vi mener tiden er moden for å ta et slikt grep.

Videre støtter vi utvalgets flertall om innføring av 2) Modell lokal beslutning, om å ta inn «en bestemmelse i valgloven om at kommunestyrer, fylkesting og storting høsten før valg, det vil si hvert fjerde år, drøfter likestillingsstatus i det gjeldende folkevalgte organet», for å bevisstgjøre og fremme variasjon og bredde i folkevalgtes bakgrunn og status. Forutsetningen for å støtte et slikt tiltak er imidlertid at en slik drøfting ikke avgrenses til noen bestemte grupper, slik utvalget også gjør i sitt neste forslag:

«Utvalget anbefaler at det igangsettes et landsdekkende program for bredde i folkestyret, med mål å øke kvinneandel og andel med etnisk minoritetsbakgrunn på alle nivåer av folkevalgt arbeid lokalt, regionalt og nasjonalt. Det må også være et mål å øke andelen representanter som er under 30 år og over 60 år. Et program for bredde i folkestyret må inneholde statlige økonomiske midler der lokalt initierte prosjekter kan søke støtte.»

Dersom dette forslaget med foreslått finansiering, skulle gå igjennom, har Norge virkelig satt forskjellsbehandling i system. Dette forslaget bekrefter nettopp det fundamentalt kritikkverdige med å sette ned et utvalg på et så snevert grunnlag. En slik avgrensning truer etter vår mening demokratiet, og som vi ser blir konsekvensen at de utelatte blir enda mer marginale i demokratiet.

Stopp Diskrimineringen forventer at partier som erkjenner at kjønn og etnisitet har betydning, også erkjenner at andre variasjoner i bakgrunn har det.

Det er som nevnt over, gjort lite forskning på funksjonshemmedes deltakelse ved valg, representasjon på partienes valglister og i politiske verv. Men vi vil trekke fram noen kilder til kunnskap som gir all grunn til bekymring.

Ingrid Guldvik ved Høyskolen i Lillehammer har i en kvalitativ studie intervjuet ledere for partier: ledere for lokale partier og generalsekretærer for partiene nasjonalt, samt folkevalgte med funksjonsnedsettelser. Guldvik fant at mens partiene var opptatt av representativitet når det gjaldt kjønn og til en viss grad etnisitet, gjaldt ikke dette funksjonshemmede (Funksjonshemming, politisk medborgerskap og sosiale grupper, presentasjon på Norsk nettverk for funksjonshemming sin 5. forskningskonferanse i
Bodø, 7.-8. juni 2012).

En annen kilde til kunnskap om hvilke befolkningsgrupper som anses som viktige å representere i politiske verv, er debattene i mediene rundt Stortingsvalg og kommunevalg, samt sammensetningen av regjeringskollegiet. I tillegg til kjønn, synes alder og etnisitet å være av størst betydning. Funksjonshemning trekkes aldri fram i slike debatter om å speile befolkningen, og tillegges heller ikke vekt ved sammensetning av regjeringskollegiet. Til tross for at funksjonshemmede utgjør rundt 20 % av befolkningen, og med det er landets største minoritet, konstaterer vi at politiske partier ikke erkjenner at det er behov for denne kompetansen i politikken.

Stopp Diskrimineringen mener at det nettopp er denne manglende erkjennelsen som kommer til uttrykk når politikken utformes, utvalg nedsettes og tiltak iverksettes, uten at hensynet til funksjonshemmedes interesser kommer med, jf. Hovedkonklusjonen i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, s. 294.

 

Redegjørelsesplikten må opprettholdes
Utvalget foreslår å fjerne redegjørelsesplikten for virksomheter som inngår en likestillingsavtale. Stopp Diskrimineringen går sterkt i mot å avskaffe redegjørelsesplikten på generelt grunnlag. Faktisk er vi av den oppfatning at det blir enklere å redegjøre for aktivitet og måloppnåelse når man inngår en likestillingsavtale som fører systematikk inn i arbeidet. Vi viser til vår høringsuttalelse til NOU 2009:14.
Utover de standpunkter som er gjort rede for her, slutter vi oss til Likestillings- og diskrimineringsombudets og Menneskerettsalliansens høringssvar.
Videre viser vi til vår høringsuttalelse til NOU 2011:18.

Oslo, 18. januar 2013

Med vennlig hilsen
Berit Vegheim

Til Justis- og beredskapsdepartementet

Høringsuttalelse til
NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern

 

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen har som formål å arbeide for et sterkt og effektivt rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede på alle områder. Stiftelsen ble etablert i 2002 med sikte på å bygge opp spisskompetanse på diskrimineringslovgivning og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser; herunder CRPD (FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter). Foruten å arbeide interessepolitisk, driver vi utstrakt kurs og formidlingsvirksomhet, gir råd og bistår i diskrimineringssaker.

Etter å ha lest NOU 2014:10, ønsker vi å uttale oss om utilregnelighetsutvalgets forslag til endring av straffelovens utilregnelighetsregler, og de synsmåter som legges til grunn for disse. Vårt hovedanliggende i denne høringsuttalelsen er å påpeke at utvalgets forslag er i motstrid med CRPD, og nedenfor vil vi underbygge denne posisjonen.

Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis poengtere at vi mener det er svært viktig at reglene for utilregnelighet og ordningen med psykiatrisk sakkyndige i retten utredes.
Vi mener 22. juli-saken, hvor fagpersoner som av retten er betrodd å være sakkyndige, kom til helt motsatte konklusjoner i spørsmålet om utilregnelighet, må føre til en total endring av selve grunnlaget for tilregnelighetsvurderingen.

Stopp diskrimineringen slutter seg til de synsmåter tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund fremsetter i en kronikk i Klassekampen med tittel Strafferettslig diskriminering, gjengitt på nettstedet til ICJ Norge, (International Commission of Jurists).

Vi er ikke uenig i at det finnes personer som er utilregnelige i den forstand at de ikke vet hva de gjør eller forstår konsekvensen av sine handlinger, og at det derfor er behov for alternativer til straff. Vi ser derfor positivt på utvalgets forslag til innhold i en særreaksjon, jf. kap. 24.3.2. Det er behov for en kraftig opprustning av tilbudet til både personer som ikke kan holdes strafferettslig ansvarlige for sine handlinger og til dem som har psykososiale eller kognitive funksjonsnedsettelser og er tilregnelige.

 

Utilregnelighet kan ikke begrunnes med funksjonsnedsettelsen
Selv om utvalget har tatt et viktig skritt i riktig retning, konstaterer vi at utvalget fortsatt fastholder et system som er i strid med CRPD, ved at en bestemt funksjonsnedsettelse kan gjøres ensbetydende med utilregnelighet, f.eks. psykose som er en psykososial funksjonsnedsettelse.

Stopp Diskrimineringen finner en del av utvalgets resonnementer og uttalelser oppsiktsvekkende, slik de fremkommer i kap. 6.10 Folkerettslige forpliktelser.
Det er særlig to premisser utvalget legger til grunn for sitt syn som vi finner urovekkende, og sett i sammenheng nærmest en Catch 22.

For det første:
Utvalget underbygger sitt standpunkt med det utvalget selv forsvarer som: «de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet».

For det andre:
Utvalget hevder at CRPD ikke kan være til hinder for dagens regelverk om utilregnelighet, fordi CRPD ikke gir nye rettigheter.

Utvalget stiller spørsmålstegn ved hva «legal capacity» betyr. Ifølge utvalget kan det ikke bety materiellrettslig likestilling på alle områder, for:
Sistnevnte forståelse, som er den som er lagt til grunn av enkelte i debattene om utilregnelighetsregler og særreaksjoner, gir konvensjonsbestemmelsen en meget omfattende rekkevidde. Skulle en slik forståelse legges til grunn, vil det innebære at det måtte gjøres vesentlige endringer i de fleste lands rettssystemer og på de fleste områder, herunder innenfor arveretten, ekteskapsretten, erstatningsretten og strafferetten. Det er lite trolig at konvensjonspartene gjennom en slik generell og vidtrekkende formulering har ment at en grunnleggende del av alle vestlige lands strafferettssystemer, nemlig medisinsk definerte utilregnelighetsregler, skulle avskaffes uten nærmere presisering.

Ikke desto mindre er FNs Høykommissær for menneskerettigheter blant dem som har lagt en slik forståelse til grunn, og den siteres av utvalget på s. 57-58:

«In the area of criminal law, recognition of the legal capacity of persons with disabilities requires abolishing a defence based on the negation of criminal responsibility because of the existence of a mental or intellectual disability. [Fotnote: Often referred to as «insanity defence».] Instead disability-neutral doctrines on the subjective element of the crime should be applied, which take into consideration the situation of the individual defendant. Procedural accommodations both during the pretrial and trial phase of the proceedings might be required in accordance with article 13 of the Convention, and implementing norms must be adopted.» 3

Utvalget uttrykker tvil om Høykommissærens rettsforståelse skal tas på ordet, og etter utvalgets syn dreier dette seg om at Høykommissæren:
har til oppgave å fremme menneskerettigheter på ulike måter, men kan ikke utvide statenes forpliktelser etter konvensjonen.

Vi vil understreke her at vi er enige med utvalget når de hevder at CRPD ikke etablerer nye rettigheter, men skal sikre et effektivt vern av allerede eksisterende rettigheter.

Men utvalget overser at statene i første omgang ikke har sett de eksisterende konvensjoner som etablerer universelle menneskerettigheter til hinder for innskrenkning av fundamentale rettigheter som nedfelt i SP artikkel 2, 16 og 26 (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter). Disse artiklene skal garantere ALLE mennesker de samme rettigheter uten noen form for diskriminering (artikkel 2), likhet for loven (artikkel 26) og anerkjennelse som en person i rettslig henseende (artikkel 16). Det finnes ingen støtte i disse artiklene for unntak på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Ifølge SP artikkel 4(2) er det noen menneskerettigheter som aldri kan fravikes, heller ikke i nødsituasjoner, artikkel 16 er en av dem:
Enhver skal ha rett til overalt å anerkjennes som en person i rettslig henseende.

Det er artikkel 16 som har relevans i tolkningen av begrepet rettslig handleevne, og siden det er brukt ulike begreper i konvensjonene, har det vært diskutert om disse begrepene betyr det samme. Men CRPD er ikke den første konvensjonen som benytter begrepet «legal capacity». CRPD artikkel 12.2 er identisk med CEDAW artikkel 15.2., bortsett fra at det i CRPD er valgt en videre formulering, dvs. ikke avgrenset til sivile saker.

CEDAW:
15.2. Konvensjonspartene skal i sivile saker gi kvinner den samme rettslige handleevne som menn, og de samme muligheter til å utøve denne evnen. De skal især gi kvinner de samme rettigheter til å inngå avtaler og forvalte eiendom, og skal behandle dem likt på alle trinn i rettergangen.

CRPD:
12.2. Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder.

Vi finner det derfor naturlig å sammenligne med kvinner når vi leser utvalgets argumentasjon. CRPD og CEDAW har sitt opphav i en erkjennelse av behovet for egne konvensjoner for at kvinner og funksjonshemmede skulle få realisert de universelle menneskerettighetene. Disse to konvensjonene i likhet med barnekonvensjonen, etablerer således ingen nye rettigheter, men de tydeliggjør hva eksisterende rettigheter innebærer i et kvinneperspektiv, et funksjonshemmet-perspektiv og et barneperspektiv.

Vi kan vanskelig se at utvalget ville tolket CEDAWs artikkel 15.2 slik at den ikke betydde at landene: måtte gjøres vesentlige endringer i de fleste lands rettssystemer og på de fleste områder, herunder innenfor arveretten, ekteskapsretten, erstatningsretten og strafferetten (jf. sitatet ovenfor).

Vi er klar over at når det fremdeles føles naturlig å hevde det syn utvalget gjør, skyldes det at man i vestlige land ikke lenger kan tenke seg å umyndiggjøre kvinner. Men for det første er det ikke lenge siden kvinner var umyndige også i denne del av verden, og for det andre er det slik at kvinner fortsatt er umyndige eller blir behandlet som umyndige i de fleste land i verden. Sett på den bakgrunn, blir denne referansen som utvalget gjør her til forsvar for sitt standpunkt, kun en bekreftelse av en manglende erkjennelse av at funksjonsnedsettelse ikke i seg selv rettferdiggjør innskrenkning av ukrenkelige og uinnskrenkbare rettigheter:

Utvalgets syn er at konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og Høykommissærens forståelse av disse rettigheter ikke rokker ved de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet, som også kommer klart til uttrykk i andre folkerettslige kilder. Utvalget kan heller ikke se at noen konvensjonsforpliktelser er til hinder for å ha regler om strafferettslig utilregnelighet. discrimination.»

Det er nettopp de «tradisjonstunge oppfatninger» som førte til at funksjonshemmede ikke ble erkjent som et diskrimineringsgrunnlag den gang alle konvensjonene om universelle rettigheter ble utformet (EMK; ØSK og SP). Dette ble første gang erkjent innenfor FN systemet i 1994 . Derfor finner vi ikke funksjonshemmede listet opp som et av 10-11 diskrimineringsgrunnlag verken i EMK, ØSK eller SP, til tross for at denne befolkningsgruppen utgjør verdens største minoritet. Gruppen var kun betraktet som et helse- og omsorgsanliggende.

Stopp Diskrimineringen vil minne om at oppfyllelse av CRPD krever et paradigmeskifte.
Dette innebærer erkjennelse av funksjonshemmede som fullverdige borgere på alle samfunnsområder uten noen form for forskjellsbehandling. Dette står klart nedfelt i CRPD i den innledende delen. For oss ser det ut til at tilregnelighetsutvalget ikke har lest CRPD som en helhet. Vi etterlyser utvalgets forståelse av CEDAW artikkel 15.2 og ikke minst etterlyser vi autoritative kilder på CRPD. Vi finner knapt referanser til verdens fremste eksperter på CRPD. I stedet velger utvalget og legge vekt på regionale konvensjoner som kom før CRPD og som i likhet med en del andre konvensjoner utenfor FN, er i motstrid. Videre velger utvalget å vektlegge tidligere erklæringer og andre kilder som er underordnet CRPD.

CRPD gir ikke nye rettigheter, men med CRPD ble det svært tydelig hvor lite reelle mange av de eksisterende menneskerettighetene som skulle være universelle, i realiteten var.
Det er bred enighet om at umyndiggjøring hører til de verste krenkelser et menneske kan utsettes for, og er brudd på de universelle menneskerettighetene. CRPD verner funksjonshemmede mot slike integritetskrenkelser som professor Gerrard Quinn (også kalt CRPDs far), karakteriserer som «sivil død».

 

CRPD komiteens CO, konkluderende anbefalinger, er utvetydige
Det kan ikke herske tvil om hvordan komiteen som overvåker CRPD, tolker konvensjonen. Dette fremgår både av General Comment No. 1 (artikkel 12) og av flere av de tilbakemeldinger som nå er gitt til konvensjonspartene.
Først og fremst vil vi vise til CRPD komiteens tilbakemelding til Danmark, siden vi kan forutberegne at Norge vil få omtrent samme tilbakemelding og anbefaling:

Liberty and security of the person (art. 14)
34. The Committee is concerned at the distinction made by the State party between punishment and treatment, according to which persons considered “unfit to stand trial” on account of their impairment are not punished but are sentenced to treatment. Treatment is a social control sanction and should be replaced by formal criminal sanctions for offenders whose involvement in crime has been determined. The procedure applied when determining whether a person should be sentenced to treatment is not in accordance with the safeguards that a criminal procedure should have if it may result in a sanction being imposed on a person. Sentencing a person to treatment is therefore incompatible with article 14.
35. The Committee recommends that the State party adopt a policy to initiate a structural review of the procedures used to sanction persons with disabilities when they commit criminal offences. The system should comply with the general safeguards and guarantees established for all persons accused of a crime in the criminal justice system,

Vi vil videre vise til lignende tilbakemeldinger til andre land som Belgia og Mexico. Særlig vil vi minne om at CRPD-komiteen konkluderer med at bestemmelsene om utilregnelighet i Belgias nye lov av 2014 er i strid med CRPD:
27. The Committee is concerned that the new Act on the Confinement of
Persons, adopted in May 2014, which governs safety measures applicable to persons who have been deprived of legal capacity, is not in conformity with the Convention …..
28. The Committee recommends that the State party revise the Act of May 2014 to remove the system of safety measures applicable to persons with disabilities who have been deprived of legal capacity. Persons with disabilities who have committed a crime should be tried under the ordinary criminal procedure, on an equal basis with others and with the same guarantees, although with specific procedural adjustments to ensure their equal participation in the criminal justice system.

 

Regjeringen må høre de sakkyndige berørte, jf. CRPD artikkel 4. 3
CRPD artikkel 4.3 pålegger statspartene å «aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne» i utvikling av lovgivning og politikk for å gjennomføre CRPD». I denne saken forutsetter vi at det legges særlig vekt på oppfatningene til dem som har erfaring med å ha psykose og deres organisasjoner som We shall overcome.  Det er de direkte berørte som må anses som sakkyndige i tilregnelighetsspørsmålet.

Regjeringen må sette i gang opplæring av straffeapparatet, jf. CRPD artikkel 13.1 og 2
Stopp diskrimineringen er svært bekymret for den manglende kompetanse på CRPD i straffeapparatet generelt og i domstolen spesielt. Ut fra Norges utkast til offisiell rapport på CRPD som nå er på høring, får vi bekreftet at det er lite konkret i opplæringen.

Endring av reglene om tilregnelighet, enten utvalgets forslag eller vårt vinner fram, vil innebære større ansvar på dommerne i vurderingen av tilregnelighet. Det vil stille større krav til kompetanse hos dommerne, noe utvalget etter vår mening, synes å undervurdere. Vi forventer at opplæring av alle aktører i straffeapparatet prioriteres i tråd med CRPD artikkel 13.2. Vi minner om at CRPD også pålegger statene å trekke funksjonshemmede inn i selve opplæringen. Dette har CRPD komiteen påpekt overfor mange statsparter.