Sivile og politiske rettigheter springer ut av den franske revolusjon og vises derfor til som førstegenerasjonsrettigheter. De kalles negative rettigheter og avholdelsesrettigheter, fordi de skal beskytte borgerne mot maktmisbruk: styring, kontroll, inngrep og overgrep fra staten. Kort sagt:
Staten skal ikke legge seg opp i borgernes frie liv og interesser, så lenge de ikke skader noen.
Påstanden om at negative rettigheter ikke koster staten noe, forutsetter at de ikke omfatter hele befolkningen. Tradisjonelt omfattet rettighetene bare frie menn som kunne forsørge seg selv. Kvinnene fikk brutalt erfare, at den franske revolusjon ikke handlet om deres rettigheter: at «frihet, likhet og brorskap» skulle forstås helt bokstavelig.
Dette endret seg totalt ved innføring av universelle menneskerettigheter.
FNs menneskerettighetserklæring omfatter både sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse ble nedfelt i hver sin konvensjon: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK. Disse ble fremforhandlet, vedtatt og trådte i kraft samtidig.
Det skilles ikke lenger skarpt mellom rettighetene, fordi realisering av sivile og politiske rettigheter innebærer kostnader for staten. Staten må tilrettelegge for majoriteten av befolkningen for at de skal få oppfylt og nyte sine rettigheter fullt ut. For eksempel trengs det tilrettelegging for analfabeter og funksjonshemmede om de skal få brukt sin stemmerett og retten til ytrings- og meningsfrihet.
Derimot skilles det mellom SP og ØSK rettigheter ved at førstnevnte skal innfris umiddelbart, mens sistnevnte innfris gradvis i forhold til den enkelte statsparts ressurser og potensial.
Det betyr at det kreves mer av Norge enn av et fattig land som Pakistan.