Innspill til Ytringsfrihetskommisjonen (2020)
Grunnlag for innspill lagt frem 25.9.2020 av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Stopp Diskrimineringen er en borgerrettsstiftelse som ble etablert i 2002 for å sikre effektivt vern mot diskriminering av funksjonshemmede. Stiftelsen arbeider både lovteknisk og interessepolitisk med diskrimineringslovgivning og annen beslektet lovgivning. Vi har videre spesialisert oss på sivile og politiske menneskerettigheter. Vi kartlegger diskriminering og hatkriminalitet i Norge, herunder medias fremstilling av funksjonshemmede, tilbyr undervisning og kompetanse, samt gir bistand til folk som vil klage på diskriminering. Vi står bak et tyvetalls klagesaker knyttet til ytringsfrihet selv. Vi har utstrakt internasjonalt samarbeid med andre lignende aktører.
Funksjonshemmedes ytringsfrihet er ikke utredet
NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør findel sted erkjenner at: ”minoritetenes forutsetninger og muligheter for delta i åpen og opplyst samtale kan sies å være en virkelig test case på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet”
Men denne erkjennelsen omfatter ikke Norges største minoritet som utgjør 20 % av den norske befolkning[1]. Funksjonshemmede er ikke nevnt i denne første omfattende utredningen. Denne erkjennelsen er til og med fraværende i Fritt Ords flerårige program Status for ytringsfriheten som også gjør krav på å gi en helhetlig gjennomgang.
Om prosjektet:
I prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt» har vi gjort en gjennomgang av ytringsfrihetens status i Norge anno 2014, med vekt på befolkningens og utvalgte gruppers erfaringer og opplevelser med ytringsfrihet.
Forrige gang det ble gjort en helhetlig gjennomgang av status for ytringsfriheten i Norge var med Ytringsfrihetskommisjonens rapport i 1999. Siden da har en rekke hendelser og mer dyptgripende utviklingstrekk påvirket vilkårene for ytringsfrihet i Norge.
At Norge ratifiserte CRPD i 2013 har ikke hatt noen som helst betydning, noe som også bekreftes i Ytringsfrihetskommisjonens mandat hvor CRDP ikke er nevnt.
CRPD har flere artikler som kommisjonen må merke seg, særlig artikkel 8 om bevisstgjøring og artikkel 21 om retten til ytrings- og meningsfrihet. Disse gir en nødvendig tydeliggjøring og presisering av EMK og SP ut fra funksjonshemmedes menneskerettsperspektiv.
Faktum er at funksjonshemmedes forutsetninger og muligheter for å delta i åpen og opplyst samtale ikke er belyst i noen av de etterfølgende stortingsmeldinger, kartleggings- og forskningsprogrammer, utredninger, tilsynsrapporter eller andre typer styringsdokumenter.
En viktig kilde å se hen til er Elisabeth Eide m.fl. sin rapport Stort felt – liten dekning som gir verdifull dokumentasjon av vår marginale posisjon i mediedekningen, finansiert av Buder. Men prosjektets stramme økonomiske rammer gjør at rapporten har store begrensninger.
Ytringsfrihet har mange aspekter – avgrensning
Ytringsfrihet er selvsagt en verdi i seg selv. Men i et fritt land handler det i hovedsak om å få delta og ha en stemme i den store og opplyste samtalen, samt å få satt saker på dagsorden i en offentlig debatt som legger premisser. De som får mikrofonen og talestolen, har større sjanse til å påvirke opinionsledere, beslutningstakere og det allmenne holdningsklimaet.
Vi vil presisere at alt vi tar opp i vårt innspill, er velkjent og veldokumentert og finnes igjen både i nasjonale og internasjonale kilder fra NGOer, medieforskere, FN, BBC og andre. Videre er våre erfaringer de samme som kvinner og etniske og seksuelle minoriteter har erfart tidligere; dette er ikke et nytt og ukjent budskap.
Nedenfor avgrenser vi oss til media, og viser forøvrig til vedleggene hvor ulike aspekter og barrierer for ytringsfrihet er tatt opp, og til innspill fra andre aktører av funksjonshemmede.
Utenfor dagsorden – henvist til egen dagsorden
Ytringsfrihetens vilkår består i at funksjonshemmede ikke får satt viktige likestillings- og diskrimineringssaker, inklusive alvorlige menneskerettsbrudd på dagsorden.
Ytringsfriheten er begrenset av at funksjonshemmede som eksperter ikke inkluderes når dagsorden handler om temaer knyttet til likestilling, demokrati, mangfold, representativitet, diskriminering, hatkriminalitet, overgrep og alvorlige menneskerettsbrudd.
Det er veldokumentert at det norske folk ikke tror at funksjonshemmede blir utsatt for verken diskriminering eller alvorlige brudd på menneskerettighetene.[2] Dette er ikke overraskende funn for oss, siden vi hele tiden konstaterer at norske medier og norske opinionsledere som gis mikrofon, ekspertstatus og spalteplass ikke inkluderer funksjonshemmede i sine budskap, og vi som er eksperter aldri blir forespurt.
To eksempler:
1) Da FNs spesialrapportør for funksjonshemmede besøkte Norge høsten 2019, gikk det upåaktet hen i norsk presse, og et samlet norsk pressekorps uteble fra pressekonferansen.
2) 125 organisasjoner som sto bak sivilsamfunnets alternative rapport til FNs første høring av Norge om oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettigheter våren 2019, fikk først etter flere forsøk vår kronikk på trykk, til tross for at Norge fikk flengende kritikk av FN.
Ytringsfrihetens vilkår består i at når funksjonshemmede får slippe til, er det innenfor et snevert og fordomsbasert saksfelt, gjerne et sosialpolitisk perspektiv som styrer vinklinger.
Funksjonshemmede presenteres ofte som offer eller helt i en fortelling om tragedie eller «vekkelseshistorie», som «inspirasjonsporno» eller som passive, svake og hjelpeløse osv. Svært ofte er budskapet den som «til tross for», «mot alle odds» presterer, og det normative budskapet er «å bli normal», «ta tilbake sin normalitet» «ikke være som de unormale». Vi har samlet et stort materiale som dokumenterer at dette ikke har endret seg i takt med endring i synet på andre minoriteter de siste tiår.
Mediene svikter sin funksjon som folkeopplyser
Norske, i likhet med internasjonale medier, presenterer hendelser hvor personer har blitt utsatt for diskriminering eller hatkriminalitet som enkeltstående «triste», «beklagelige» episoder og glipper. Faktum er at de samme fenomener som ellers blir identifisert som diskriminering, rasisme og hatkriminalitet, og som ukentlig står på dagsorden, går under radaren når funksjonshemmede rammes. Dette handler om at journalister ikke «tror på» at funksjonshemmede er blant de mest utsatte i samfunnet, og oppsøker heller ikke oss som er eksperter på feltet.
Verken innføring av diskrimineringslovgivning i 2009 eller vern mot diskriminering og hatkriminalitet i straffeloven i 2013 ble viet oppmerksomhet i mediene. Dette står i grell kontrast til oppmerksomhet rundt og mediedekning av tilsvarende hendelser når det gjelder alle andre grupper i Norge. Vi har dokumentert samme mønster i snart 20 år.
Denne fortielsen og tausheten har mange alvorlige konsekvenser. Vi har allerede vist til at folk flest ikke tror at funksjonshemmede rammes av diskriminering og menneskerettsbrudd.
En annen konsekvens av individualiseringen av det som skulle vært dekket og konfrontert som fenomener og samfunnsproblemer, er at funksjonshemmede selv ikke får kunnskap om og erkjennelse av at de er særlig utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Det er godt dokumentert at medienes betydning som folkeopplyser er viktig for både gjenkjennelse og erkjennelse av fenomener som diskriminering og hatkriminalitet, og like viktig; at medienes dekning av slike fenomener som alvorlige samfunnsproblemer påvirker myndigheter og straffeapparat både direkte og indirekte.
Vi har arbeidet systematisk med å følge opp overfor medier som skriver om funksjonshemmede som har vært utsatt for det vi gjenkjenner som diskriminering og hatkriminalitet, inklusive vold fra politiet, men erfarer en sterk skepsis og motvilje mot å behandle dette som et fenomen på linje med rasisme og homofobi. Mens fenomenet står i sentrum i dekningen generelt, søkes forklaringen andre steder; offerets psykiske eller kognitive funksjonsevne, eller nøytraliseres som «lett bytte» og «sårbar gruppe».
Videre viser mediene marginal interesse for funksjonshemmedes kritikk av strukturell diskriminering.
Et nærliggende og svært talende eksempel er vår kritikk av likestillingsministerens utelatelse av Norges største minoritet i Ytringsfrihetskommisjonen som vi verken fikk på kronikkplass eller debattert i Dagsnytt 18. Til tros for at Dagsnytt 18 og media ellers stadig tar debatter om utelatelser av andre minoriteter fra alle typer stillinger, posisjoner, verv, utvalg, debattpaneler, media osv., har vi fortsatt til gode en eneste offentlig debatt om den systematiske utelatelsen av funksjonshemmede fra både samme og tilsvarende arenaer.
Vi vil også vise til at Likestillings- og diskrimineringsombudet gjør samme erfaring.
Det samme mønstret viser seg når det gjelder medienes håndtering av mediekritikk fra utsatte grupper. Vi og andre aktører har i årevis påtalt og sendt innlegg med kritikk av fordomsfull og stigmatiserende begrepsbruk og fremstilling av funksjonshemmede i media. Dette er også kjente fenomener som er godt dokumentert internasjonalt. Men kritikken blir sjelden satt på trykk eller gjort til gjenstand for debatt.
Det skyldes definitivt ikke at mediene ikke ønsker innspill og kritikk fra utsatte, diskriminerte grupper. Tvert imot, konstaterer vi også her at slike debatter står på dagsorden hele tiden. Skjebnen til innlegget De farlige syke og alle vi andre fra Erfaringskompetanse innen psykisk helse, er et typisk eksempel på hvorfor slik kritikk ikke når frem til den store samtalen. Innlegget ble refusert av NRK Ytring, men ble publisert i et helsetidsskrift som kun blir lest av de spesielt interesserte. [3]
Dette demonstrerer svært godt ytringsfrihetens rammevilkår i Norge.
Telles ikke med i målrettede innsatser for mangfold – fordomsfull og mangelfull dekning erkjennes ikke
Funksjonshemmede inkluderes heller ikke i medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til redaksjonene, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og utvalg av kilder. Slike målrettede innsatser har det, som bl.a. Status for ytringsfriheten viser, vært mange av; men de har til felles at de ikke er rettet inn mot funksjonshemmede.
Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om funksjonshemmedes posisjon i samfunnet, fører naturlig nok til at funksjonshemmedes utsatthet, posisjon og interesser ikke anses som relevante og viktige.
Siden svært få funksjonshemmede slipper til i media med vårt språk og våre perspektiver, foregår det i liten grad en korreksjon og utskiftning av tradisjonelle oppfatninger, forestillinger og perspektiver. Slik konserveres fordommer og stereotypier.
Vi etterlyser et videre perspektiv som krever større variasjon i funksjonsevne blant programskapere og programutviklere, i utvalg av kilder og eksperter, i valg av temaer og vinklinger, og ikke minst blant deltakere i debatter som ikke er begrenset til å handle om funksjonshemmede spesielt[4]. Videre etterlyser vi samme seriøse innstilling i redaksjonene til å ha en oppdatert oversikt over hvem som kan bidra med hva, og om ulikheter i perspektiver og interesser i funksjonshemmedes miljøer som mediene har om miljøer på kjønn, etnisitet, seksuell orientering mv. Slike faglige vurderinger gjøres ikke i dag, og det er symptomatisk for den generelt fraværende interessen for denne befolkningsgruppen.
Kommisjonen har bedt om forslag
Vi har ett overordnet forslag om at kommisjonen anbefaler at alle de innsatser og tiltak som er satt i verk for å øke andre typer mangfold, må gjelde funksjonshemmede.
Medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til redaksjonene, som journalister, programskapere, programutviklere, programledere, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og kilder er vel dokumentert gjennom Status for ytringsfriheten[5], forskning og stortingsmeldinger.
Videre må alle politiske føringer inkludere funksjonshemmede.
Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om likestilling av funksjonshemmede fører til at våre interesser ikke anses som relevante og viktige. Dette kan kun endres om mediene aktivt henter inn kunnskap og at dette blir tatt på alvor i journalistutdanningen.
Sterkt behov for kartlegging og forskning som dokumenterer, slik bl.a. IMDI[6], Medietilsynet og forskning gjør for andre grunnlag, status på innhold, medienes bruk av funksjonshemmede som kilder, eksperter, faste spaltister, skribenter og debattanter osv.
Uten slik dokumentasjon vet vi at endring ikke skjer.
Se våre vedlegg som viser kunnskapsstatus på området ytringsfrihet og hatprat mm. Funksjonshemmede er med et par unntak ikke inkludert i Strategien mot hatprat eller andre forsknings- og utredningsinnsatser.
Vi har gitt mange innspill/forslag fra utsiden, bl.a. til Mediemangfoldsutvalget, jf. vedlegg og har oppnådd svært lite. Forklaringen er enkel og opplagt som vi også presiserte i vårt innspill på møtet: man legger ikke premisser utenfra og særlig ikke fra en så marginal og fremmed posisjon som vår. Kommisjonen vil ikke kunne diskutere mediedekning, stereotypier og hatprat uten at funksjonshemmede sitter ved bordet. Ikke minst skyldes dette som vi har pekt på, nesten total mangel på dokumentasjon og fakta fra fagmiljøer, jf. vedlagte oversikt.
Derfor oppfordrer vi kommisjonen til å inviteres oss inn når temaer vi tar opp i det vi sender, skal diskuteres.
Hvis kommisjonen vil sette dere inn i medienes fremstilling av funksjonshemmede, og hvordan mediene unngår å gjenkjenne og identifisere hendelser som diskriminering, hatprat osv., har vi presentasjoner klare som vi kan legge frem. Vi har et stort materiale også på stigmatisering, hets og hatprat i offentligheten.
Vi forventer at Ytringsfrihetskommisjonen avviser i tråd med CRPD artikkel 21, det synet som kommer til uttrykk i høringsuttalelsene fra Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening til forskriften om universell utforming av IKT (forskriften er hjemlet i Likestillings- og diskrimineringslovens § 18).
Redaktører og mediebransjes protester mot å være pålagt å ivareta informasjons- og ytringsfriheten til bl.a. synshemmede, med henvisning til medias egen ytringsfrihet, er oppsiktsvekkende og foruroligende.
Det er svært alvorlig at norske medier ikke er klar over at de faktisk allerede etter dagens lovgivning har en plikt til universell utforming av nettsteder, at dette handler om borgernes rett til informasjons-, menings- og ytringsfrihet.
For Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim
[1] Jf. difis innbyggerundersøkelse som omfatter befolkningen over 18 år:
[2] NIM, 2018: Befolkningens holdning til menneskerettigheter https://www.ntbinfo.no/pressemelding/4-av-10-mener-menneskerettighetene-brytes-i-norge?publisherId=17846820&releaseId=17859791
Fafo lanserte 20.5.2019 rapporten: Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge https://www.fafo.no/index.php/om-fafo/nyheter/item/hva-mener-folket-om-diskriminering-og-likestilling?fbclid=IwAR2lCLJyIjemDW4muJwMhIwzhpnVvhaozf_-sEpcdQTYPeyv6IAVY-PfKfE
[3] https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/15/de-farlige-psyke–og-alle-vi-andre/
[4] jf. Medietilsynets påpekning sitert i kap. 9.3.2.4 Det fleirkulturelle Noreg, Meld. St. 38 71 Open og opplyst:
Tilsynet skriv vidare at NRK er oppteken av at personar med minoritetsbakgrunn ikkje må avgrensast til å bli representantar for det fleirkulturelle Noreg.
[5] Status for ytringsfriheten Hovedrapport Kapittel 3: Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
Arnfinn H. Her fortelles det om aktive innsatser og aktiv oppsøking fra mediene for å få disse stemmen.
[6] Innvandring og integrering i norske medier