Eutanasi

De som forsvarer og krever statlig administrert drap/selvmord bruker de samme argumentene verden over:

folk med uhelbredelige sykdommer, kort levetid igjen og uutholdelige smerter skal få en verdig død – aktiv dødshjelp.

Bare omskrivningen av hva som egentlig skjer, statlig regissert død/selvmord kalles «dødshjelp», bør alarmere alle som hevder å forsvare menneskerettighetene, den mest grunnleggende er menneskets iboende rett til liv og statens plikt til å beskytte denne retten.

For dem som ikke kjenner historien eller har glemt den, forsvarte også rasehygienikere i Norge og andre land, og senere nazistene, statlig administrert drap med at de ville hjelpe folk som hadde det forferdelig til å få en god død som på gresk heter eutanasi.

Erfaringene som er gjort, avdekker et gap mellom idealer og realiteter

Det finnes ikke ett land som kan vise til at loven dekker et reelt behov hos dem som er lovens målgruppe, folk med uhelbredelig sykdom og kort levetid igjen, folk med uutholdelige smerter.

Derimot er det grundig dokumentert (jf. kildene nedenfor) at såkalt aktiv dødshjelp først og fremst tar livet av funksjonshemmede som ser dette som siste utvei fordi:

de frykter tap av verdighet og autonomi

de frykter ensomhet

de frykter å bli en byrde for familie og samfunn,

de har ikke råd til nødvendig behandling eller nødvendige medisiner

de har ikke fått den hjelpen fra staten de trenger og har krav på

En stat som fraskriver seg ansvar for å beskytte menneskets iboende verdighet og rett til liv

Alt dette handler om livsbetingelser og levekår i en stat som fraskriver seg ansvar. Årsakene er ikke at folk vil dø, men de vil slippe unna det som er blitt et uverdig liv.

Det som må komme i søkelyset, er statens ansvar for å sikre gode levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne, god smertelindrende behandling og god fysisk og psykisk helsehjelp for alle.

Men hva er et «uverdig» liv?

Det er nøyaktig hva et samfunn til enhver tid definerer som verdig, dvs. uverdig må forstås utfra gjeldende norm for verdighet.

De som dominerer debatten om det de kaller aktiv dødshjelp, blir selv premissleverandører for hva som skal oppfattes som verdig og uverdig liv i samfunnet.

Når vi vet at kravet om at staten skal bistå folk som vil dø, først og fremst kommer fra folk, mest unge, som ikke selv har en funksjonsnedsettelse eller livstruende sykdom, og verken er hjelpetrengende eller har uutholdelige smerter, men som frykter for dette i fremtiden, bør det være overtydelig for alle hva slags definisjon av uverdig liv vi står i fare for å akseptere, og legalisere. Da er det ingen vei tilbake.

Og det er nettopp dette vi ser i spill i landene som har innført slik lovgivning.

Det er ikke folk med uhelbredelig sykdom med uutholdelige smerter i terminalfasen som tas livet av i statlig regi. Det er folk som ikke har råd til å leve, til å kjøpe medisin og behandling som finnes, og som er ensomme og eller ikke vil være til byrde.

Også i Norge har vi hatt eksempler på at folk som har gitt opp kampen mot systemet, har reist til Sveits for å få såkalt dødshjelp.

Det er politikken som skaper uverdige liv, og det er politikken sitt ansvar å hindre det.

«Slippery slope»-effekten er dokumentert

Det påstås iherdig at forskningslitteratur fra USA, Canada og Europa viser at de fleste tilfeller av aktiv dødshjelp involverer pasienter med en kreftdiagnose, og at «skråplaneffekten» er liten.

Begge deler viser seg å være feil dersom man setter seg inn i fakta.

I samtlige land som har lovgivning som tillater staten å administrere død, skjer en intendert eller ikke intendert utglidning og utvidelse over tid.

Stadig flere grupper innlemmes i personkretsen, kriteriene er tøyelige og vage.

Loven som kun skulle ivareta selvbestemmelsen til voksne personer som straks skal dø, og må slippe uutholdelige smerter, er blitt et monster som stadig vokser.

Først og fremst kan ingen seriøs lovgivning basere seg på uvitenskapelige oppfatninger om at legevitenskapen kan predikere dødstidspunkt. Folk har blitt omdiagnostisert flere ganger i løpet av livet, etter at de først fikk en dødsdom.

Et glimrende eksempel på det er nå avdøde Stephen Hawking som hadde ifølge legene to år igjen å leve da han var 21 år. Nærmere om dette i myten om Oregons lovgivning, i avsnitt 3.2 nedenfor og i kildelisten.

Det er stadig flere som opplever at også prognoser når det gjelder kreft, er usikre takket være ny kunnskap på feltet.

Det finnes ikke ett land som har klart å lage beskyttelsesmekanismer som sikrer at folk ikke blir tatt livet av på andre grunnlag enn det intenderte (ovennevnte årsaker), at andre har presset dem eller tar beslutning på vegne av dem, at det finnes uprøvde alternativer. Verken jurister eller leger er egnet som administratorer og voktere av et system som tar liv.

Blant de intenderte utglidningene er flere lands, bl.a. BeNeLux-landene utvidelse av personkretsen til å omfatte barn, inklusive spedbarn.

I den andre enden av livet åpnes det for at demente og andre som ikke kan bestemme selv eller gi klart uttrykk for sine ønsker, kan bli tolket av sine nære.

Et tredje tydelig utviklingstrekk er at utvalget av sykdommer/funksjonsnedsettelser som kvalifiserer for eutanasi/PAS stadig øker. Det er lett å se hvor denne typen lovgivning fører, når en stadig lengre rekke av vanlige funksjonsnedsettelser og sykdommer som ikke innebærer snarlig død, uavhengig av krav om uutholdelige smerter, kvalifiserer for eutanasi/PAS.

Dette kjenner vi igjen fra rasehygienelæren som la grunnlaget for at Nazistene kunne sette dette i system ved registrering av funksjonsnedsettelser. Dette ble gjort i Barneeutanasiprogrammet og ikke minst ved den stadig mer omfattende utryddelsen av funksjonshemmede som pågikk ved institusjoner og i konsentrasjonsleirer under hele 2. verdenskrig, kalt Wild Eutanasi, jf. vår kronikk Det fortiede folkemordet – fortellingen om grov historieforfalskning og svik.

Som vist under i avsnitt 2 om Oregons lov, har den aldri begrenset personkretsen til dem som har uhelbredelige sykdommer i absolutt forstand. Hvorvidt sykdommen faktisk kunne blitt behandlet og livet forlenget, er ikke inkludert i kriteriet om å ha 6 måneder igjen å leve.

Men nettopp denne tvetydigheten i måten lovgivningen er utformet på, legger til rette for stadig utglidning og ikke minst, gjør at lovverket støtter opp om andre hensyn i   stater som er fattige og i velferdsstater som erfarer at en stadig eldre befolkning med et umettelige helsebehov, vil føre til et kostnadssluk i fremtiden.

Det er allerede en realitet at funksjonshemmede som søker hjelpemidler og ikke har råd til medisiner/pleie får tilbud om PAS, se lenker nederst.

Myten om Oregons lovgivning

Oregon blir stadig vist til som et godt eksempel å følge.

Men verken tilhengerne eller media gjør en faktasjekk.

Vi anbefaler denne artikkelen av Fabian Stahle fra 2018 som har oppsummert Oregons lov: Oregon Health Authority Reveals Hidden Problems with the Oregon Assisted Suicide Model

Fra bl.a. politiske partier vises det til en evaluering av loven av Emanuel et. al.: Attitudes and Practices of Euthanasia and Physician-Assisted Suicide. 

Det merkelige er at heller ikke her er det gjort en grundig faktasjekk, dvs. å lese evalueringen.

Nedenfor har vi sammenfattet funnene i evalueringen med kildene vi har.

Funn i evalueringen Attitudes and Practices of Euthanasia and Physician-Assisted Suicide

1. Evalueringen bekrefter at det ikke er smerter, men redsel for å tape autonomi som er årsaken til at folk ber om å få dø

Som tabell 4 på s. 85 viser, er det ikke pga. smerte folk vil dø, noe som også fremgår av kildene som følger helt nederst. Det er og bør være for alle, svært foruroligende, at årsaker som påvirker folks avgjørelse om å ende sitt liv, er disse: tap av autonomi, verdighet og manglende aktiv deltakelse.

I Tabell 4 fordeler dette seg slik for Oregon:

Loss of autonomy 91 %

Less able to engage in activities making life enjoyable 89 %

Loss of dignity 68 %

Merk at det er majoritetsbefolkningen, dsv. ikke-funksjonshemmede, ikke-demente og friske personer, og av dem særlig hvite, unge, optimalt fungerende middelklassemenn med høy utdanning som i USA er mest positive til eutanasi/PAS-lovgivning. De er redde for potensiell hjelpe- og maktesløshet. Faktorer som kjønn, alder og sosial status ser ut til å ha stor betydning.

Kjønn har også stor betydning for standpunktet.

Mens mennene er i flertall blant dem som fronter kravet og blant dem som velger eutanasi/ PAS, er det foruroligende at sakene NDY og andre varsler om, samt sakene som tas opp til granskning og etterprøves, handler om kvinner. Det kan se ut som at eldre kvinner er mest utsatt for, eller gir mest etter for press, og i størst grad tas livet av, uten å ha gitt samtykke i alle land. Les mer i denne saken fra The Guardian.

I Norge som i alle andre land, er det majoritetsbefolkningen som fronter krav om eutanasi/PAS.

Siden det også i Norge hittil har vært flest ungdomspartier som tar opp saken, er det antakeligvis også her som i andre land, særlig støtte blant unge og autonome. Dersom vi ikke vet dette sikkert, bør det undersøkes nøye om det er unge, autonome, ressurssterke menn som utgjør flertallet.

Men det faktum at det er majoritetsbefolkningen som fronter kravet, og ikke dem som er i målgruppen her og nå, bør uansett være et tankekors og gi enhver reflektert person grunn til bekymring og frykt.

Det de politiske partiene må konfronteres med og ta inn over seg, er at det er de politiske partiene som bestemmer at mange av oss må leve det livet som skremmer andre mennesker så mye, at de heller vil dø om de skulle oppleve et slikt liv.

Funksjonshemmede erfarer nemlig hele tiden hvor mye disse tre faktorene som oppgis som grunn for å velge å dø, betyr for livskvalitet. Både i USA og Norge kan man gjøre mye mer for å bedre folks livskvalitet og sikre alle borgere autonomi.

Men Norge gjør ikke det – til tross for 60 år med lovnader og målsettinger om full deltakelse og likestilling. Fortsatt diskrimineres og ekskluderes vi fra alle arenaer, mange umyndiggjøres og utsettes for tvang og frihetsberøvelse i strid med CRPD (FN konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter).

Vi kommer tilbake til dette nedenfor.

Ikke mindre bekymring bør det vekke at vi heller ikke får slippe til i offentlig debatt med politiske partier eller andre som vil ha statlig administrert død; et institutt som hittil har vist seg i praksis å ramme funksjonshemmede uansett lovgivning. Legg til at vi heller ikke telles med når partiene kappes om hvem som er flinkest til å speile befolkningen. Ingen partier sikrer eller etterspør representativitet på grunnlag av funksjonsevne, dvs. fra Norges største minoritet.

Det faktum at flere ungdomspartier ikke har spurt oss (funksjonshemmede) om vår mening om denne saken som handler om liv og død, er i seg selv et talende eksempel på hvor marginal posisjon vi har.

I Norge, som i andre land, vet vi fra erfaring at funksjonshemmede og andre berørte vil måtte sitte på sidelinjen, uten makt og stemmer når det politiske vedtaket fattes.

2. Evalueringen baserer seg på lovgivningens egne premisser

Det som alltid står på spill når man evaluerer hvorvidt det er misbruk av en lovhjemlet ordning, er grunnlaget for evalueringen. Evalueringer vil i regelen basere seg på lovens egne premisser for hva som er lovlig (her: statens godkjente standard for å yte bistand til å ende borgeres liv). Man velger med det å se bort fra de etiske og til og med de menneskerettslige aspektene ved selve lovgivningen.

Vi har mange norske paralleller, så dette er ikke et fenomen som vi kan avskrive som «USAsk». Et svært godt eksempel er evaluering av tvangslovgivningen, hvor evaluatorene konkluderer med at grunnlaget for tvangsvedtak følger loven, men ignorerer at loven i seg selv er et brudd på våre menneskerettigheter slik disse er tydeliggjort i CRPD.

Som Stahle får bekreftet fra OHA (Oregon Health Authority), er ikke Oregons lov begrenset til uhelbredelige sykdommer i vanlig betydning av begrepet. Den omfatter også sykdommer som er dødelige om de ikke blir behandlet/medisinert. Stahle påpeker til OHA at denne forståelsen ble ikke lagt til grunn da folket ble spurt, se Q12.

OHA svarer i A12, at det er opp til pasienten å avgjøre om alt håp er ute, siden loven baserer seg på at ingen kan tvinges til behandling.

(Det kan folk stort sett ikke i Norge heller med mindre de ikke er så uheldige å falle inn under tvangslovgivningen som rammer folk med kognitive og psykososiale funksjonsnedsettelser.)

Spørsmålet er for Oregons del hva folk ville ment om de visste hvilken definisjon som ble lagt til grunn i en lov om kriterier for å ta livet av folk.

Evalueringen viser at data mangler på de mest substansielle fakta for å kunne bedømme om lovgivningen praktiseres forsvarlig. De etterspør selv på s. 87 mer fakta, bl.a. om hvordan rapporterte saker skiller seg fra ikke rapporterte. Her er et eksempel blant flere:

Oregon reported absence of data on complications for 43.9 % of cases, no complications

for 53.4 % of cases, and regurgitation of medication in 2.4 % of cases as the sole complication.

Siden selve rapporteringssystemet etter Oregons lov gir grunn til bekymring, jf. evanlueringe hvor OHA svarer om bruk av kort og langt skjema, baserer evalueringen seg på de samme svakheter som systemet.

På grunnlag av ovenstående er det umulig å konkludere om loven misbrukes eller ikke.

3. Praksis er også i strid med loven

Evalueringen viser flere store svakheter ved praksis, som f.eks.:

1) In Oregon, less than 5 % of patients received a psychiatric evaluation

Her har funksjonshemmende særlig grunn til å bli livredde bokstavelig talt.

Sammenhengen mellom depresjon og avgjørelser om å leve eller dø, er skummel uansett hvilket aspekt man velger å vektlegge.

Noen vil hevde at det nettopp er poenget – folk som er svært langt nede vil dø, og overskuer ikke å vurdere det på et mer rasjonelt grunnlag.

Eller motsatt, noen vil hevde at det nettopp er rasjonelt å ville dø når du ikke ser og det ikke finnes, reelle alternativer til det livet du lever.

Sterke krefter, særlig lovgiverne, vil vektlegge psykiateres fagkompetanse som overordnet: selve garantisten for at ordningen ikke blir misbrukt, slik flere land med eutanasi/PAS faktisk gjør, selv om loven som i Oregon ikke følges.

Andre og hittil svakere krefter, vil vektlegge at psykiatrien er en så uetterrettelig og ikke vitenskapelig basert øvelse, at uansett hva en psykiater måtte komme til, kan vi ikke basere spørsmål om liv og død på deres oppfatninger. Det er store verdensomspennende bevegelser som WNUSP (World Network of Survivors and Users of Psychiatry), Mad Pride, MindFreedom og diverse galebevegelser m.fl. som vet at de står mest utsatt om psykiatere får avgjøre. Det har historien vist, jf. omfattende eutanasidrap i psykiatriske institusjoner før, under og etter andre verdenskrig med bred støtte i datidens rasehygieniske ideer.

2) Et ukjent antall overlever 6 måneder

På samme måte som tilliten til psykiatere er «farlig» for oss, er også tilliten til legevitenskapen som så dann, i en slik setting, livstruende.

I Oregon skal legene fastslå at folk har inntil 6 måneder igjen å leve.

I virkeligheten lar det seg ikke gjøre, og det gjelder mange ulike tilstander og sykdommer, inklusive kreft.

Tall fra legenes rapporter i Oregon viser at folk har levd opp til over 1000 dager lenger, men det mest betenkelige er at dette ikke rapporteres systematisk:

The prescribing physicians’ reports to the state include the time between the request for assisted suicide and death for each person. However, the online state reports do not reveal how many people outlived the 180-day prediction. Instead, the reports give that year’s median and range of the number of days between the request for a lethal prescription and death. This is on page 7 of the 2015 annual report. In 2015, at least one person lived 517 days; across all years, the longest reported duration between the request for assisted suicide and death was 1009 days. In every year except the first year, the reported upper range is significantly longer than 180 days.

Uten å klandre legene, må alle som vil ha en slik lovgivning, være innforstått med at legene ikke kan forutsi dødstidspunkt. En lov som baserer seg på kriterier om gjenstående levetid, enten kvantifisert eller mer upresist spesifisert som dødelig sykdom eller kort levetid, legitimerer i realiteten å ta liv på et ikke vitenskapelig grunnlag, dvs. basert på ren gjetning.

Viser til eksemplene lenket til nedenfor, om folk som har overlevd lenge og folk som har fått endret diagnoser flere ganger i løpet av et langt liv.

Avdøde Stephen Hawking hadde ifølge legene to år igjen å leve da han var 21 år.

Dette gjelder også sykdommen kreft som har vist seg svært vanskelig å forutsi forløpet av. Mange lever i årevis etter å ha fått vite at de har noen måneder igjen, bl.a. fordi svulsten innkapsler seg.

3) Spekteret av sykdommer er utvidet

Naturlig nok er det vanskelig å avgrense hva som er dødelig sykdom, noe kategorien Annet i Oregons praksis demonstrerer:

The state report’s footnote about “other” conditions found eligible for assisted suicide has grown over the years, to include:

“… benign and uncertain neoplasms, other respiratory diseases, diseases of the nervous system (including multiple sclerosis, Parkinson’s disease and Huntington’s disease), musculoskeletal and connective tissue diseases, cerebrovascular disease, other vascular diseases, diabetes mellitus, gastrointestinal diseases, and liver disease.”

Selv om Norge ikke vil tillate å inkludere sykdommer og tilstander som kan kureres eller behandles, slik Oregon/USA gjør, vil det ikke la seg gjøre å lage en eksakt liste. Så presis er ikke legevitenskapen, og igjen vil loven overlate til legers skjønn å definere hvem staten kan bistå med å ende livet til.

I funksjonshemmet-bevegelsen har vi flere kolleger og bekjente som ikke skulle fått leve om legevitenskapen fikk avgjøre.

4) Nødvendige sikkerhetsmekanismer har vist seg umulig å etablere

I alle land har det vært forsikret om at det vil lages solide systemer for å sikre at eutanasi/PAS ikke blir misbrukt på noen måte. Det finnes mange eksempler som viser at mennesker har blitt presset til å ende sitt liv, har opplevd seg presset eller ikke har gitt samtykke. Se eksempler i kildene vi oppgir i vår første epost.

Verken i Oregon eller noe annet sted, kreves inngående kjennskap til personene som gis statlig administrert bistand til å dø. Det hjelper lite med krav om to uavhengige eller flere uavhengige leger eller komiteer, så lenge ingen av disse kjenner personen og menneskene rundt personen godt nok til å utelukke press og tvang.

Samtidig vet vi fra dagens eldreomsorg i Norge at familie og andre pårørende kan presse og tvinge eldre med og uten Alzheimer til ulike handlinger som for eksempel å flytte på institusjon og gi fra seg råderett over eiendeler og annet.

Hvorfor har vi ikke tillit til at Norge vil klare det bedre enn andre land?

Som vi allerede har vært inne på, har Norge lovgivning som umyndiggjør mennesker, som tillater frihetsberøvelse i form av tvungen behandling/medisinering og innesperring på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Denne lovgivningen er i direkte strid med universelle menneskerettigheter, presisert i CRPD, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter.

Svært mange mennesker er med hjemmel i norsk lov fratatt autonomi på mange områder, opplever statlige overgrep og inngrep i sine privatliv og i kombinasjon med fratakelse av rettslig handleevne, er disse menneskene sjanseløse til å gjenvinne sin frihet og selvstendighet. Over 40 % av alle voksne under vergemål er erklært ikke samtykkekompetente med en legeerklæring, og fratatt disposisjonsrett på privat og økonomisk område.

Norge er et av kun 14 land som har levert tolkningserklæringer, i realiteten reservasjoner mot forbud mot umyndiggjøring og bruk av tvang i hhv. artikkel 12 og 14 i CRPD. Og som FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes rettigheter har slått fast i sin rapport 2017,  bryter disse landene Wienkonvensjonen om traktatrett som regulerer landenes reservasjonsrett. Konvensjonen slår fast at et land kan ikke reservere seg mot en konvensjons formål, hvilket Norge har gjort.

Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av FN for brudd på CRPD og blitt oppfordret til å trekke tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14, og sørge for at norsk lovgivning bringes i samsvar med CRPD.

Vi har erfart at mange års kamp mot Norges menneskerettsbrudd når det gjelder fratakelse av grunnleggende sivile rettigheter, ikke er en kampsak for noe politisk parti. Funksjonshemmede kjemper alene mot Norges brudd på CRPD til tross for at dette dreier seg om de aller mest grunnleggende menneskerettighetene.

Videre har vi så langt ikke politisk flertall for at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven, og at all lovgivning som tillater umyndiggjøring og tvang på grunnlag av diagnose må avskaffes.

Norske domstoler tar ikke CRPD i betraktning i saker som gjelder umyndiggjøring og tvangsbehandling og tvangsinnleggelse, siden CRPD ikke gjelder som norsk lov.

Det finnes ikke verken rettssikkerhetsmekanismer eller tilbud om beslutningsstøtte, slik CRPD krever av statene for å sikre at folks vilje og preferanser blir hørt.

Tolgasaken kan tjene som et eksempel på hvordan dagens system åpner for maktmisbruk overfor borgerne. For oss er ikke en slik sak overraskende, den måtte komme.

Videre mangler Norge detaljert statistikk og evalueringer av vergemålssystemet. Vi vet ikke eksakt hvor mange som til enhver tid er blitt umyndiggjort bare fordi en lege har erklært at de ikke har samtykkekompetanse, slik tilfellet var i Tolgasaken. Når det foreligger legeerklæring skjer umyndiggjøringen kun ved et vedtak etter § 33 i vergemålsloven, ikke ved dom slik loven egentlig forutsetter.

Det er denne staten som umyndiggjør og tvangsbehandler med medisinske og mekaniske metoder, inkludert ECT, mennesker som har vist seg å være de mest risikoutsatte for misbruk av dødshjelpslovgivning i samtlige land som har dette, majoriteten vil tiltro å forvalte beslutninger om liv og død.

Hvis en stat skal kunne avslutte liv, må staten først garantere alle sine borgere grunnleggende menneskerettigheter og de sterkeste rettssikkerhetsgarantier man kan tenke seg.

Det faktum at det heller ikke finnes et tilstrekkelig tilbud om smertelindring og pleie for mennesker som er i livets sluttfase, er dessuten i seg selv et vektig argument mot å innføre mulighet for at helsevesenet skal bidra aktivt til å avslutte livet.

Først når man kan si at tilbudet er godt nok for alle som trenger det, kan vi ta en informert og grundig debatt om det overhode er mulig i en stat som administrerer død i form av eutanasi eller PAS å garantere at alle borgere selv får velge utgang på livet. VI tror ikke det er mulig.

For oss betyr verdig død at man faktisk kan være trygg på å få respekt og omsorg fra staten livet ut.

Kilder:

Hva skjer med verdisynet i land som administrerer død?

Tilbud om PAS i stedet for rullestolrampe: Trudeaus Canada: Kvinne søkte om rullestolrampe. Ble tilbudt hjelp til å begå selvmord

Oppdatert om utviklingen i europeiske land: Å velge døden

Eksemplet Oregon: Oregon som i 1997 var den første staten som fikk slik lovgivning. Over 90 % oppgav mangel på selvbestemmelse som årsak til sitt såkalte valg.

1. 1. Pain is not the issue; unaddressed disability concerns are

The top five reasons doctors give for their patients’ assisted suicide requests are not pain or fear of future pain, but psychological issues that are all-too-familiar to the disability community: “loss of autonomy” (92 percent), “less able to engage in activities” (90 percent), “loss of dignity” (79 percent), “losing control of bodily functions” (48 percent), and “burden on others” (41 percent).

These reasons for requesting assisted suicide pertain to disability and indicate that over 90 percent of the reported individuals, possibly as many as 100 percent, are disabled.

2. ¼ oppgir smerter. (Det vil som fagfolkene sier, kunne avhjelpes om man satset på smertelindrende og god nok omsorg for døende).

Merk denne saken vist til i artikkelen om Barbara Wagner-saken:

Eventually, with increasingly tight state Medicaid budgets, the case came to light, involving a letter from the State of Oregon denying cancer treatment but offering assisted suicide.

Det verste er de tvilsomme avgjørelsene doktorene tar omkring frivillighet, skrekkeksemplet her om Mrs. Cheney’s, en dement kvinne som var redd at datteren kom til å ta avgjørelsen. Hun ble til slutt presset til å ta dødsdose: Statement of Not Dead Yet (USA) to Canadian Panel on Carter Case Decision

Illusjonene om at lovgivning lar seg avgrense

Fakta viser at slik lovgivning ikke lar seg avgrense i virkelighetens verden: The Care Alliance

Det viser seg også at land verden over beveger seg fra lovgivning som baserer seg på eget samtykke til å hjemle samtykke på vegne av, når klarsignalet for drap har gått: Never Enough Euthanasia in Canada

Verdighetsargumentet avdekker syn på menneskeverd/funksjonshemmede

Denne av lederen for Not Dead Yet i USA sier det meste om hva som står på spill: ‘Death with dignity’ devalues disability

Funksjonshemmedes egne erfaringer (se flere på vår Facebook-side)

When the majority of health professionals believe that lives like mine are not worth living, we have a problem. – fra Disabled lives are worth living – euthanasia implies otherwise

Illusjonen om prediksjon av død

Kvinne som har fått skiftende diagnoser og dødsdommer i 60 år, skriver brev til parlamentet i Victoria – viser hvor lite medisinen vet om diagnoser og dødelighet: My Letter To the Victorian Parliament

Stopp Diskrimineringen om aktiv dødshjelp i media

Vi ble intervjuet i Verdibørsen om funksjonshemmedes internasjonale protestbevegelse mm. 9.12.2017

Debatt med Braanen Sterri i Verdibørsen 26.8.2017

Debatten kom i stand etter at vi fikk publisert dette i Mediedebatt (Ikke lenger tilgjengelig på NRK): Debatten og stemmene NRK ikke vil ha