Vil Regjeringen oppfylle sine menneskerettsforpliktelser?
av Berit Vegheim, daglig leder for Stopp Diskrimineringen
Det gikk 40 år før FN endelig erkjente funksjonshemmedes rett til å realisere de rettigheter alle borgere har hatt siden 1966. I 2007 fikk funksjonshemmede en egen konvensjon som skal sikre fulle borgerrettigheter. Men mye tyder på at den norske Regjering ikke har tenkt å innfri sine forpliktelser
Introduksjon
Selvfølgelig er funksjonshemmede omfattet av FNs to hovedkonvensjoner fra 1966 om hhv. sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men en ting er å ha en rettighet, noe helt annet er det å ha rett til å realisere den. La oss illustrere dette med et velkjent eksempel. Det hjelper lite om alle barn i verden har rett til skolegang, hvis skolen ligger så langt unna at barna må bruke hele dagen til å gå til og fra skolen, og landet er så fattig at det ikke kan tilby skoleskyss. Visst er rett til skolegang viktig, men den innfris ikke uten tilrettelegging. Slik er også situasjonen for funksjonshemmede. Uten retten til tilrettelegging forblir rettighetene på papiret. Likevel har FN først nå erkjent at funksjonshemmede må ha rett til nødvendig tilrettelegging. I år fikk funksjonshemmede sin egen konvensjon som slår fast at det å nekte rimelig tilrettelegging er diskriminering.
Funksjonshemmedes rettsstilling – et velferdsanliggende
Alle bør spørre seg om hvorfor det har tatt så lang tid å erkjenne funksjonshemmedes rett til å realisere sine menneskerettigheter?
FNs Generalforsamling kunne så sent som i 1993 ikke enes om en egen konvensjon var formålstjenlig. Årsaken er at funksjonshemmedes rettsstilling ikke har blitt betraktet som et menneskerettighetsanliggende, men som et velferdsspørsmål. Så vel nasjonalt som internasjonalt har det hersket manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres. NOU 2005:8 poengterer denne kjensgjerning med referanse til Quinn og Degener[1] i kap. 6.2, s. 77:
”Rettsstillingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne er blitt betraktet som et velferdsspørsmål, ikke som et spørsmål om menneskerettigheter. Som en følge av dette er ”disability” ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs menneskerettskonvensjoner fra 1966, eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon.”
Derfor er ikke funksjonshemmede blant alle de utsatte gruppene som listes opp i menneskerettighetskonvensjonene fra 1966, til tross for at funksjonshemmede utgjør en av verdens største minoriteter.
Stopp Diskrimineringen har ved flere anledninger påpekt at denne utelatelsen fra opplistingen i de ovennevnte konvensjonene[2], skyldes at de som utformet konvensjonene ikke hadde mennesker med funksjonsnedsettelser i tankene. Hver gang har dette blitt bagatellisert av norske menneskerettighetseksperter som viser til at vi er dekket av konvensjonenes restkategori ”other status”, eller annen status som det heter på norsk. Poenget er imidlertid at nettopp denne befolkningsgruppens rettigheter til deltakelse ikke ivaretas på en slik implisitt måte.
Det bør også sies at det er underlig at menneskerettseksperter kan tro at det beror på tilfeldigheter at FN i 1966 unnlot å nevne en av verdens største minoriteter eksplisitt når de foretok en opplisting av 12-15 diskrimineringsgrunnlag. Og at dette ikke beror på tilfeldigheter, bekreftes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ECOSOC) i General Comment No. 5[3] fra 1993. Her forklares denne unnlatelsen med manglende bevissthet om hvor viktig det var å fokusere denne gruppens rettigheter spesielt:
“6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.”
Mye ”god vilje” – men svært liten vilje til å binde statene
Veien fram til en egen konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter har vært lang og brolagt med gode forsetter. Og som sedvanlig når ”den gode vilje” råder, ledsages den av motvilje mot å ta i bruk reelle styringsverktøyer. Derfor har FN avspist funksjonshemmede
med FNs standardregler som i motsetning til en konvensjon, ikke er rettslig bindende.
Hvor liten betydning menneskerettighetene faktisk har hatt for funksjonshemmede inntil i år, ble demonstrert da åtte organisasjoner av funksjonshemmede arrangerte et tribunal i 2000, for å sette sine rettigheter på prøve.[4] Tribunalet ble satt opp som en domstol med profesjonelle advokater på begge sider. I sak etter sak tilbakeviste Regjeringsadvokaten at staten hadde noen forpliktelser til å tilrettelegge for å sikre rettighetene, bl.a til å delta i hemmelig stemmegivning.
Syseutvalgets lovforsalg oppfyller ikke FN konvensjonens krav
Derfor er det av uvurderlig betydning at FN konvensjonen er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at funksjonshemmede kan få realisert sine menneskerettigheter. Konvensjonen gir altså ingen nye rettigheter. Erkjennelsen av at tilrettelegging er absolutt nødvendig, gjennomsyrer hele konvensjonen.
Og viktigst av alt; er erkjennelsen i artikkel 2 av at det er diskriminering, hvis man nekter noen rimelig tilrettelegging. I definisjonen av diskriminering heter det i siste setning:
”It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation;” (vår understrekning). Reasonable accommodations kan best oversettes med rimelig tilrettelegging.
Kravet om rimelig tilrettelegging er selve garantien for at de som tilbyr varer og tjenester, tilbud og goder i vid forstand, må foreta seg noe for å gjøre sitt tilbud tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok tas det forbehold om at tilretteleggingen ikke må innebære en uforholdsmessig byrde. Men en skal merke seg at i Norge, vil en slik innskrenkning ha mindre betydning enn i de fleste andre land.
Norge har signert konvensjonen og står foran ratifisering, og må oppfylle konvensjonens krav.
Det lovforslaget som ble lagt fram av et offentlig utvalg i 2005, NOU 2005:8, oppfyller imidlertid ikke FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging. Lovforslaget stiller krav om universell utforming, som riktignok er et svært radikalt krav, men et krav som forutsetter at alle greier seg selv om fysiske forhold er universelt utformet. Utvalget viser en forbløffende mangel på kunnskap om målgruppen de skal gi diskrimineringsvern, når de fastslår at kun et fåtall, de med sterke kognitive funksjonsnedsettelser, vil falle utenfor med et slikt krav.
Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syseutvalget påpeker selv at tjenester som så dann faller utenfor rettskravet, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.). Her overser utvalget at målet for loven er å sikre retten til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke retten til et bestemt virkemiddel.
Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget fritar offentlige og private virksomheter fra å foreta seg noe som helst, dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger enda, eller tjenesten forblir utilgjengelig, selv om den er universelt utformet. Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting, slik et selvbetjeningssamfunn legger opp til. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker å snakke med og som kan gi personlig service.
Endelig, og ikke minst graverende, gir dette lovforslaget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.
Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, verken praktisk eller økonomisk.
Stopp Diskrimineringen har overfor Regjeringen påpekt dette mangelfulle rettskravet på varer og tjenester flere ganger, først i høringsuttalelsen til NOU 2005:8.
Så langt har vi ikke fått signaler om at den rød-grønne regjering har skjønt alvoret i denne kritikken, en kritikk som nå også målbæres av de fremste menneskerettseksperter på dette området internasjonalt.
Vi avkrever Regjeringen et svar om den vil oppfylle FN konvensjonens krav i det forslaget til diskrimineringslov som skal legges fram neste vår. Det er det minste vi må kunne forlange av et land som skryter av sitt eget engasjement for å få konvensjonen på plass. Det er nå rettighetene skal innfris.
Norge skryter av sitt engasjement for FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Vi forventer at lovforslaget som legges fram neste år, oppfyller konvensjonens krav og vel så det. Det forventes også av Norge som et av verdens rikeste land – hvilke andre land skal ha råd til å sikre nødvendig tilrettelegging, hvis ikke Norge har det?
Vi krever at Norge også må ratifisere tilleggsprotokollen som gir den enkelte klageadgang til komiteen som skal overvåke etterlevelsen av konvensjonen.
Til slutt oppfordrer vi alle til å engasjere seg i denne rettighetskampen.
Skriv under vårt krav om anti-diskrimineringslov på www.stopdisk.no
Den taushet som har vært i offentligheten til nå må brytes, og du kan bidra til det.
Les mer om denne saken:
Høringsuttalelse om samsvar med FN konvensjonen på www.stopdisk.no
(Stopp Diskrimineringen høringsuttalelse)
På tide å realisere forpliktelsene på www.dok.no
(Stopp Diskrimineringens blogg i oktober)
Harmonerer ikke med FN konvensjonen på www.dok.no
(Referat fra internasjonal konferanse om menneskerettigheter på Island, hvor fremtredende menneskerettighetseksperter på dette feltet, bekrefter manglende samsvar).
Innfri forpliktelsene på www.aftenposten.no
(debattinnlegg fra Stopp Diskrimineringen 20.10.07)
[1] Quinn and Degener: Human Rights and Disability – The
current use and future potensial of United Nations human
rights instruments in the context of disability (2002) s. 1.
[2] Med FNs menneskerettskonvensjoner siktes her til de to hovedkonvensjonene: konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, gjerne forkortet SP og ØSK.
[3] Committee on Economic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 5, Persons with disabilities (Eleventh session, 1994), U.N. Doc E/1995/22 at 19 (1995), reprinted in Compilation of General Comments and General Recommendations Adopted by Human Rights Treaty Bodies, U.N. Doc. HRI/GEN/1/Rev.6 at 24 2003).
[4] Referat fra Tribunal 13.9.2000