Diskrimineringsfenomenets sanne vesen

av Berit Vegheim, ledere SAF, Synshemmede Akademikeres Forening

Mandagsdebatt Dagsavisen 8.4.02

Dagsavisen har gjennom flere oppslag og debattinnlegg satt diskriminering på dagsorden på en måte som gir det beste utgangspunkt for en konstruktiv debatt om selve diskrimineringsfenomenets vesen. Vanligvis fremstilles diskriminering som et endimensjonalt fenomen, gjerne
svart-hvitt, kvinne-mann, og ofte som et minoritets-majoritetsfenomen. Denne måten å forstå fenomenet på, virker tilslørende og bringer oss ikke nærmere avskaffelse av diskriminering som fenomen. Og når alt kommer til alt er det kanskje slik at, sannheten om diskrimineringsfenomenet er at det ikke kan avskaffes.

Når man angriper diskriminering som en bestemt majoritets fordommer mot en bestemt minoritet, fremstår det som om årsaken til problemet ligger i majoritetens fordommer. Skytset rettes mot disse fordommene, og det forkastelige i at majoriteten kan ha slike holdninger til minoriteten. Dersom vi for eksempel ikke har fordommer mot etniske minoriteter, angår det liksom ikke
oss.

I virkeligheten er bildet atskillig mer komplisert. Det er mange –de- og –vikonstellasjoner, mange grupper bidrar til å plassere andre i bås og til å legitimere at andre behandles som avvikere. Innenfor alle større utgrupper vil det befinne seg en flora av enda mindre utgrupper som sjelden eller aldri blir sett eller hørt.

Det som slår en som tilhører en gruppe som er fraværende i de etter hvert utallige diskrimineringsdebattene, og som mangler alliansepartnere i sin kamp mot fordommene, er hvor lite påaktet selve diskrimineringsfenomenet er. Og da tenker jeg særlig på de fagmiljøer som gjerne fremstår som eksperter på og talspersoner om diskriminering. Forskere og fagmiljøer utmerker seg faktisk
med å ha det samme snevre fokuset på fenomenet som hvem som helst ellers i samfunnet. Det er kanskje det mest bekymringsfulle.

De av oss som har hatt anledning til å iaktta diskrimineringen fra mange forskjellige ståsteder, vet også at svært få talspersoner i de ulike utsatte gruppene ønsker å forholde seg til egen gruppes fordomsfullhet, og hvordan den rammer grupper innenfor utgruppen. Og det er nettopp dette jeg synes at Dagsavisen nå er i ferd med å få fram i lyset. Ved å lage oppslag om innvandrerkvinners kritikk av Likestillingssenteret for manglende inkludering av deres perspektiver, og ved å sette fokus på fordommer mot lesbiske og homofile i ulike fremtredende organisasjoner som kjemper mot etnisk og religiøs diskriminering, får man endelig fram en annen versjon enn den forenklede og fordreide om at det finnes to typer mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert – punktum.

I de siste fem år har jeg arbeidet med et prosjekt om synliggjøring av funksjonshemmede med flyktning- og innvandrerbakgrunn i FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon). I arbeidet med dette prosjektet var vi i kontakt med de fleste fremtredende talspersoner og opinionsledere for miljøer og organisasjoner som skulle være opptatt av å ivareta interessene til denne spesielt utsatte gruppen. Jeg registrerer derfor med interesse de svar som er gitt til Dagsavisen om hvorfor man ikke vil ta tak i fordommer mot lesbiske og homofile, og kan bare konstatere at det samme var tilfellet i vårt prosjekt. Det er de samme personer som påtaler diskriminering som ikke vil ”ta i” fordommer og utestengning av andre fra egne miljøer.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikkehvite. Rådende samfunnsforhold har bidratt til denne skjeve maktfordelingen.

En gruppe som opplever fordommer og det å være -de- hele tiden, er funksjonshemmede. Det finnes omtrent ikke et avisoppslag, en radiodebatt eller et nyhetsinnslag på TV om funksjonshemmede, uten at man sier –de funksjonshemmede-. Det er nesten utrolig at ingen forsker har kommet på å lage en bok med samme konsept som Gullestads nå mye omtalte bok. Så lenge vi forblir –de funksjonshemmede- for dere, og ekskluderingen av oss fra samfunnet tilskrives egenskaper ved gruppen, og ikke menneskeskapte barrierer i omgivelsene, kjemper vi en forgjeves kamp mot diskrimineringen, akkurat som den gang vi rettferdiggjorde utestengningen av kvinner og ikkehvite med deres naturgitte underlegenhet.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet.

Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet, fordi så lenge man selv opprettholder fordommer mot en gruppe, finnes fenomenet. Ingen går fri, og det er det som er sannheten om diskrimineringens vesen.