Alle majoriteter har privilegier – erkjenner du dine?

Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Lærer Anne Herre Bisgaards kronikk En lærer på tå hev 9.1. er utrolig viktig, og dessverre må vi erkjenne at nå er denne ytringen også modig.

Det er klart det må gå galt, dersom vi skal fortsette å oppføre oss som om vi er USA, slik vi ser sterke tendenser til nå.

Dersom målet er et samfunn uten diskriminering og forakt, trengs det både nasjonalt og globalt perspektiv.

Både den etnisk norske majoriteten og etniske minoriteter i Norge må bli utfordret.

Spør elevene om de tror at det finnes et land i verden hvor noen med en annen hudfarge enn majoriteten, ikke blir spurt hvor man kommer fra. Vi vet at det ikke finnes. Bare en litt annen dialekt fører til at folk spør hverandre hvor de kommer fra i HELE VERDEN.

Er folk rasister av den grunn? Nei. Da må vi vite litt mer.

Folk er folk og det er den sannheten vi må ta vare på og dyrke. Men folk er folk på godt og ondt.

På tide å utfordre alle dere som tilhører majoriteten av ikke-funksjonshemmede uansett hvilken hudfarge eller etnisk bakgrunn dere måtte ha.

Hva synes dere om at folk rundt i verden spør folk de støter på som har en eller annen synlig og tydelig annerledeshet kroppslig eller atferdsmessig, hva som er galt med dem.

«Hva har skjedd med deg?» «Hva feiler det deg?» «Er du blind?»

Vi som har funksjonsnedsettelser må tåle denne typen høyst integritetskrenkende spørsmål fra majoriteten dvs. alle ikke-funksjonshemmede OVER HELE VERDEN.

Hvorfor ser vi ikke at dere i majoriteten spør dere hva dette er uttrykk for? Synes dere at vi skal finne oss i at dere synes dere bør få vite slike ting om folk dere ikke eller knapt kjenner?

Diskuterer dere det i skolen?

Skal man først ta opp ismer og privilegier med et oppriktig ønske om at dette skal føre til noe godt, må alle konfronteres med sine ismer og privilegier. Uansett etnisitet tilhører alle ikke-funksjonshemmede, selv en majoritet med ableist privilegier sett fra vårt ståsted.

Hvorvidt ableist glir over i å bli disablist, slik noen insisterer på at det å være hvit med medfødte hvite privilegier (ikke valgte) betyr å være rasist, krever en nøyere ransaking. Vi konstaterer at dere alle går rundt og bruker våre funksjonsnedsettelser som dagligdagse karakteristikker av egenskaper og fenomener som «er du døv eller?» «man må være blind», eller i rasismedebatt «fargeblind» osv. Er dere disablist? Ja, noen ganger er dere det.

Ta elevene med på språkjakt Bisgaard og andre lærere uten å være på tå hev, men gjør det grundig. Få elevene til å sjekke om det er hvite som fant opp ord som lys og mørke? Men spør dem også hvorfor de bruker «sinnssykt», «gal», «ånds» «døvt» osv.? Hva spiller det på?

Alle må se og ta sin del av ansvaret for å skape et inkluderende samfunn.

Det krever at vi snakker om majoritet-minoritet i et globalt perspektiv. Funksjonshemmede er, i likhet med seksuelle minoriteter og adoptivbarn, en minoritet i alle verdens land; inklusive i vår egen familie. Hva innebærer det å vokse opp totalt alene i en minoritetsposisjon i forhold til familie, lokalsamfunn og storsamfunn, uansett hvilke etnisiteter, religioner eller hudfarger majoriteten består av?

Vi kommer gjerne og utfordrer dere på dette i skolen.

Diskuter også hvilke stemmer og hvilket mangfold som faktisk er synlig i den norske offentligheten, i mediedebattene og i ledende posisjoner. Det er et privilegium å få slippe til i rasismedebatter også. Hvor ofte handler debatten om diskriminering og forakt for funksjonshemmede?

Verken i Norge eller andre land er majoriteten av ikke-funksjonshemmede opptatt av funksjonsdiskriminering.

Diskuter hvorfor Norges største minoritet er usynlig på alle arenaer?

Òg hvorfor vil ingen diskutere ableism og disablism i Norge? Vi er flere som har prøvd, men enten blir vi refusert eller vi møter en rungende taushet fra majoriteten.

Den ensidige fokuseringen bl.a. i Norge på én minoritets-majoritetskonstellasjon som om denne minoriteten står i en statisk og universal minoritetsposisjon, skaper ikke et samfunn der alle er likestilte og ingen er undertrykte.

Å avskaffe en type isme, betyr ikke at andre ismer avskaffes.

Vi tar gjerne USA som eksempel for å illustrere poenget. Det tok 3 år før BLM ville ta med disability inn i sitt visjonsdokument som ellers hadde inkludert kjønn, religion og LGBTIQ.

Dette til tross for at den minoriteten i USA som er mest utsatt for å bli skutt av politiet, er funksjonshemmede. Det samme gjelder for Norge.

Hvorfor går denne sannheten under radaren? Svaret er enkelt. Når forklaringen søkes kun i hvithet, går alt annet under radaren, slik Rudermanstiftelsens rapport fra 2015 viser.

Vi ser den samme systematiske utelatelsen og eksklusjonen av funksjonshemmede i alle verdens land, enten det gjelder maktskjevhet, likestillingsdebatt eller erkjennelse av utsatthet for mobbing, forakt og hatkriminalitet.

Først når alle minoriteter erkjenner egne fordommer og forakt for annerledeshet, og egen diskriminering av andre undertrykte grupper, er det mulig å skape et samfunn som likestiller alle og aksepterer naturlig menneskelig variasjon.

Alle mennesker tilhører nemlig alltid en eller annen majoritet og nyter sine majoritetsprivilegier. Spørsmålet er om vi våger å erkjenne det.

Tør skolen og resten av samfunnet å ta denne debatten?

Vil alle i Norge ha et samfunn som krever at alle må kvitte seg med egne ismer?