Er noen former for diskriminering mindre viktige enn andre?
av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen
Er ikke alle kamper mot diskriminering like interessante og like mye verdt å kjempe for? Eller er det viktigere å kjempe mot diskriminering av noen grupper enn av andre?
Går man til menneskerettighetene er svaret klart nei på det siste spørsmålet. Der har enhver krav på vern mot diskriminering. Men ser vi bort fra disse mer ideelle målsettinger, er det lite som tyder på at alle grupper som diskrimineres, faktisk omfattes med like stor interesse og tildeles samme status. Dette gjelder uten unntak i hele det politiske landskap, nasjonalt som internasjonalt. Rangeringen er nærmest universell med noen få unntak. Det er de samme minoritetsgrupper som rangeres lavest i nesten alle land.
For oss som har erfaring med å kjempe mot diskriminering fra ulike gruppers ståsted, blir det vanskelig å overse at det hersker et statushierarki. Dette gir seg klart og tydelig uttrykk i at det fra majoritetens side overlates til de som befinner seg langt nede på rangstigen, å kjempe kampen selv. Dersom en marginalisert gruppe derimot oppfattes som politisk korrekt å kjempe for, får den sterke alliansepartnere som sørger for at overtramp, trakassering og ubetenksomheter havner på avisenes forsider og preger den offentlige debatt. Forskere, politikere, journalister og fremtredende opinionsledere av alle slag sikrer at samfunnet til enhver tid minnes om og vet hvor grensene for diskriminerende utsagn og handlinger går. Ved at de som har ”brutt” normen, blir konfrontert i offentligheten, ivaretas også behovet for oppreisning av den person eller gruppe som er blitt rammet. Det foregår en slags ”renselsesprosess” som er uhyre viktig for at hele befolkningen skal opprettholde tilliten til at demokratiet fungerer.
Og det er nettopp dette som er det paradoksale. Det er gjennom kritikk, krangel og kompromissløs konfrontasjon i offentligheten, demokratiet viser at det fungerer, også når årsaken er at noen er blitt diskriminert, ignorert, glemt eller på annen måte urettmessig behandlet. Det er når uretten som rammer en person eller gruppe ikke påtales, usynliggjøres og kanskje også fornektes, at demokratiet virkelig er truet. Noen diskriminerte grupper opplever nettopp denne fortielsen og ignoreringen hele tiden; de utelates ikke bare systematisk fra den offentlige debatt om diskriminering, men også fra kritikken av den offentlige debatten for å utelate noen. En gruppe som også forblir usynlig når for eksempel medievitere kritiserer media for å utelate eller skape stereotype fremstillinger av grupper, er virkelig marginalisert. Mer marginalisert går det faktisk ikke an å bli; man er glemt av absolutt alle, dvs. ikke tildelt noen status i det hele tatt.
Det har alltid funnes marginaliserte grupper i befolkningen; grupper som har blitt stengt ute fra deltakelse og fratatt sentrale rettigheter, herunder borgerrettigheter. Når denne ekskluderingen har kunnet finne sted, lar det seg forklare med at den delen av befolkningen som har hatt makten, også har hatt definisjonsmakten; og følgelig ikke erkjent at noen har vært utsatt for diskriminering. Helt sentralt i denne fornektingen av undertrykkende praksiser, står den meget overlevelsesdyktige myten om at biologien bestemmer vår plass i samfunnet. At manglende deltakelse på ulike samfunnsarenaer skyldes egenskaper ved individet selv, har alltid blitt brukt som legitimering for utestengning og utstøtning. Dette har kvinner erfart (de var fra naturens side best egnet til å være mor og husmor) og dette har ikke-hvite erfart på mange ulike måter opp gjennom historien. Men til tross for denne felles kunnskapen, erfarer noen grupper stadig å bli utestengt med de samme uvitenskapelige og primitive argumentene.
Ved å holde fast ved at det er individuelle egenskaper som er årsaken til at noen ikke deltar på ulike arenaer, legitimeres i dag alle former for diskriminering av funksjonshemmede. Juridisk nedfeller dette seg ved at vernet mot diskriminering kun gjelder arbeidslivet, mens andre minoritetsgrupper har omfattende sivilrettslig og strafferettslig vern.
Det nye Diskriminerings- og likestillingsombudet vil bidra til å bekrefte at noen mennesker er likere enn andre, ved at ombudet må bedømme en og samme handling som tillatt eller forbudt alt etter hvem den rammer. Utestedsdiskriminering er et godt eksempel. Det er i dag tillatt å stenge folk ute eller nekte dem servering pga. utseendet, så lenge dette ikke har med hudfargen eller etnisiteten å gjøre. Nylig ble en kvinne nektet ølservering på puben Noah Ark i Oslo, med begrunnelse at hun som satt i elektrisk rullestol er syk. Ifølge norsk lov er dette tillatt. Og som om ikke dette er grovt nok, mente også Dagbladjournalisten hun kontaktet at innehaveren var i sin fulle rett, og ønsket derfor ikke å formidle saken til offentligheten. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, snarere en regel at pressen ikke er interessert i å slå opp saker hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for diskriminering, fordi journalistene selv ikke vurderer det som skjer etter samme norm som når det gjelder hudfarge, kjønn, seksuell orientering osv.
Funksjonshemmede kjemper nå en innbitt kamp for samme vern mot diskriminering i lovverket som andre minoritetsgrupper har fått, men vi har ingen illusjoner om at den kommer av seg selv.
Det har hittil vist seg svært vanskelig å få oppmerksomhet om denne kampen, blant annet om underskriftskampanjen for anti-diskrimineringslov som funksjonshemmedes organisasjoner står samlet bak. Den ellers oppegående venstresiden i Norge når det gjelder bekjempelse av urettferdigheter og diskriminering, har ikke vist noe som helst engasjement i denne kampen. Den eneste nærliggende forklaringen på det, er at også radikalere holder fast ved myten om at biologiske egenskaper hindrer full deltakelse og likestilling for mennesker som har nedsatt funksjonsevne. Selv er jeg ikke i tvil om at det er dette som er forklaringen, siden jeg i årevis forgjeves har etterlyst inkludering av funksjonshemmede i venstresidens politiske analyser av undertrykte grupper. Fortsatt anses funksjonshemning som noe som er et sosialpolitisk anliggende; ofte noe som har med helse å gjøre. I kvinnebevegelsens analyser betraktes denne gruppen primært ut fra et omsorgsperspektiv.
Det er heller ingen vesensforskjell mellom radikale og konservative medier når det gjelder valg av perspektiv. Stopp Diskrimineringen har ennå ikke klart å finne en journalist som er villig til å skrive om diskriminering i et næringspolitisk perspektiv, mens det ikke er noe problem å finne journalister som vil vinkle saker ut fra et sosialpolitisk perspektiv. Dette innebærer at det settes snevre og stramme rammer for hvordan en befolkningsgruppe skal fremstilles og presenteres i allmennheten. Alle marginaliserte grupper har erfart at media skaper stereotype bilder av dem som gruppe, men jeg vil påstå at både kvinner, homofile, religiøse og etniske minoriteter har kunnet finne alternative kanaler som bringer andre og mer vidsynte budskap.
Herved er radikale miljøer, partier, forskere, journalister og aktivister utfordret til å gi sine bidrag i kampen for erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres og trenger et like sterkt rettslig vern som de dere har stått på barrikadene for hittil. Slutt opp om underskriftskampanjen på www.stopdisk.no og få alle andre til å gjøre det samme.
La ikke vår påstand om at vi må kjempe kampen alene, fordi ingen andre synes den er interessant og viktig nok, stå uimotsagt!