Betinget støtte til forslag til ny felles diskrimineringslov - Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

Til Barne- og likestillingsdepartementet

21.1.2016

Stopp Diskrimineringen vil med dette avgi vårt høringssvar. Vi viser også til høringssvaret fra Menneskerettsalliansen som vi er tilsluttet.

Prinsipiell, men betinget støtte til felles lov mot diskriminering
Stopp Diskrimineringen støtter ikke det fremlagte forslaget til ny felles lov for likestilling og mot diskriminering, slik det foreligger. Som vi ga uttrykk for i vårt innspill fra 2014, støtter vi prinsipielt innføring av en felles lov. Men samtidig understreket vi at det for oss er:
viktigst at diskrimineringslovgivningen, enten den samles i en felles lov eller i flere lover, blir harmonisert og ikke svekkes.
Vi konstaterer at det fremlagte lovforslaget innebærer svekkelser og bare delvis harmonisering. I likhet med svært mange andre aktører i sivilsamfunnet, mener vi at forutsetningene for å støtte en felles lov, ikke er til stede. Det er derfor svært uheldig om dette lovforslaget blir presset igjennom i sin nåværende form.
Vi vil imidlertid så sterkt vi kan oppfordre regjeringen til å endre forslaget, slik at vi kan støtte en felles lov som vil gi alle som måtte trenge det et diskrimineringsvern og optimalisere effekten av forbudet mot sammensatt diskriminering.
Diskrimineringsvernet må ikke svekkes
Forslaget til felles lov innebærer flere svekkelser av likestillingsloven, og går således i motsatt retning av vårt krav om at vernet for andre grunnlag må bringes opp på samme nivå som i dagens likestillingslov; både når det gjelder saklig og stedlig virkeområde, aktivitetsplikt for private virksomheter og bestemmelsen om likelønn.
Videre svekkes diskrimineringsvernet for funksjonshemmede og kvinner som følge av foreslåtte endringer av formålsparagrafen. I likhet med Likestillings- og diskrimineringsombudet mener vi at menneskerettighetsforpliktelsene etter CEDAW og CRPD taler for å beholde ordlyden i dagens formålsparagrafer.
Og endelig svekkes dagens diskrimineringsvern for alle grunnlag ved at redegjørelsesplikten er foreslått fjernet. Sett i sammenheng med at anbefalingene til styrking av likestillingsapparatet fra Skjeie-utvalget ikke er fulgt opp i likestillingsmeldingen, vil bortfall av redegjørelsesplikten overlate systematisk likestillingsarbeid til «den gode vilje».
Disse svekkelsene innebærer reelle tilbakeskritt i kampen for likestilling i Norge.
Harmonisering av diskrimineringsvern
Stopp Diskrimineringen ser positivt på alle forslag som innebærer en harmonisering av diskrimineringsvernet i forhold til dagens lovgivning, og vi merker oss at det er tatt en del skritt i riktig retning som i §§ 28 og 31.
Vi er imidlertid forbauset over at vi nok en gang får presentert et forslag som ikke sikrer at ulikheter og skjevheter som det ikke finnes saklig grunnlag for avskaffes, som § 1 definisjon av grunnlag, § 3 om stedlig virkeområde, § 35 om likelønn og § 40 om straff for grov overtredelse. Det spesielle er at alle disse bestemmelsene gir funksjonshemmede et svekket vern, og er et uttrykk for at det fortsatt er legitimt å behandle oss som en sorts «unntaksbefolkning». Siden det ikke finnes saklig grunn til denne forskjellsbehandlingen og innskrenkningen av vernet, representerer disse bestemmelsene i seg selv et brudd på diskrimineringsloven.
Det er for eksempel umulig å tenke seg en saklig begrunnelse for at grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap, skal straffes strengere avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag som rammes. Et slikt hierarki er nå fjernet i straffeloven, jf. avsnitt 2.7.2.

1. Diskrimineringsvernet for funksjonshemmede må styrkes

1.1 Formål om å bygge ned samfunnsskapte barrierer må opprettholdes

Stopp Diskrimineringen mener det fortsatt er behov for en presisering av formålet om å bygge ned samfunnsskapte barrierer og hindre at nye oppstår.
Vi viser til Syseutvalgets begrunnelse for at dette i sin tid ble gjort eksplisitt i tillegg til formålet om likeverd og like muligheter, jf, kap. 13.1:

Formålsbestemmelsen har betydning ved tolkning av loven og som veileder for skjønnsutøvelsen. Lovens formål er ett av flere hensyn som vil bli vektlagt ved beslutninger etter loven. Formålsbestemmelsen har også pedagogisk betydning i det den viser hvilke hensyn som er lagt til grunn ved utformingen av loven. Slik sett vil den også kunne ha en signaleffekt.
Bestemmelsen innebærer ingen direkte rettigheter eller plikter, verken for myndighetene eller for enkeltpersoner.
Bestemmelsen kan også ha betydning for tolkning og skjønnsutøvelse etter andre lover. Slike lover vil imidlertid ofte selv ha formålsbestemmelser, der andre målsettinger fremheves… Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål kan i slike tilfeller bidra til en nyansering av slike andre mål når den aktuelle loven anvendes, og vil være et viktig tilleggshensyn i avveiningene når beslutninger tas.

Andre ledd tar utgangspunkt i at likeverdig deltakelse i samfunnet krever at de ulike arenaene for deltakelse er tilgjengelige for alle. Manglende tilgjengelighet kan virke funksjonshemmende og diskriminerende. På denne måten er tilgjengelighet viktig for å oppnå likeverd, deltakelse og fravær av diskriminering. Tilgjengelighetsproblematikken er i stor grad særegen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hensynet til ikke å skape nye barrierer og å bygge ned eksisterende samfunnsskapte barrierer, er derfor foreslått som en selvstendig del av lovens formål. En målsetting om tilgjengelighet omfatter altså to aspekter. Unnlatelsesaspektet er å hindre utilgjengelighet ved å avstå fra å skape nye funksjonshemmende løsninger. Å nedbygge funksjonshemmende barrierer, slik at det som tidligere var utilgjengelig gjøres tilgjengelig, er det aktive aspektet.

At dette har betydning for tolkning av loven fremkommer i mange klagesaker. Tiden er ikke moden for å sløyfe denne presiseringen.

1.2 Manglende samsvar med CRPD

I vårt innspill etterlyser vi lovendringer som bringer diskrimineringsvernet i samsvar med CRPD. De avgrensninger i virkeområde og rekkevidde som er gjort av plikten til individuell og generell tilrettelegging samsvarer ikke med forpliktelsene etter CRPD. Dette er nærmere redegjort for i vårt innspill fra 2014, og i tillegg vil vi vise til sivilsamfunnets alternative rapport om Norges oppfyllelse av CRPD fra 2015 og utredningen: Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne av Kjetil Mujezinović Larsen fra 2015.

1.3 Realisering av plikten til universell utforming

Stortingets føringer for uforholdsmessighetsvurderingen må legges til grunn
Rundskrivet som innskrenker plikten må fjernes umiddelbart
Det må innføres endelige tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler
Forskrift for prioritering av kategorier bygg må vedtas
Det må avsettes midler som stimulerer til universell utforming
Allmennheten må omfatte læresteder
Plikten må omfatte arbeidsplasser

Stopp Diskrimineringen finner det oppsiktsvekkende at også denne regjeringen vil fortsette å neglisjere de løfter og intensjoner som ble gitt av Stortinget i 2008 når det gjaldt å sikre at plikten til universell utforming av bygg skulle få en effekt.
Som vi påpekte i vårt innspill, valgte forrige regjering å lage et rundskriv som innebar sterk innskrenkning av hvordan lovens uforholdsmessighetsvurdering skulle tolkes, i stedet for å komme med en forskrift om tidsfrister for kategorier bygg som var lovet.
I høringsnotatet s. 102 nest øverste avsnitt står det:
En rekke rettighetsorganisasjoner har helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt i 2008 etterlyst forskriftsfestede krav til universell utforming av eksisterende bygg.
Det er imidlertid ikke iverksatt eller planlagt et arbeid med forskrift om universell utforming av eksisterende bygg utover de kravene som gjelder etter plan- og bygningsloven ved hovedombygging, tilbygging, bruksendring mv.
Vi merker oss videre at regjeringen her viser til Nemnda, når det i realiteten er rundskrivet som faktisk har ledet til at Nemnda måtte konkludere slik de gjør:
Nemnda har kommet til at de tiltakene som kan pålegges for eksisterende bygninger, må være forholdsvis enkle frem til det foreligger forskrifter. Nemnda har derfor konkludert med at § 15 må tolkes med forsiktighet og at det ikke kan pålegges tiltak som innstallering av heis og ombygging av toaletter der dette vil utløse store kostnader for virksomheten.119 Departementet deler langt på vei dette synet, men vil understreke at dette ikke må føre til at lovens generelle bestemmelse om universell utforming (lovforslaget § 17) tolkes med slik forsiktighet at de grunnleggende intensjonene ved loven svekkes.
Det har nå gått syv år siden Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft, og pliktsubjektene har hatt en aktivitetsplikt i like mange år. På denne bakgrunn vil vi hevde at en videreføring av rundskrivet og fravær av en forskrift, representerer ansvarsfraskrivelse fra regjeringens side. Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at det til tross for lovgivning og løfter om oppfølging, ikke finnes politisk vilje til å gi loven den effekt Stortinget lovet i 2008.
Siden vi finner dette såpass alvorlig, og ikke ser at vårt innspill er hensyntatt, gjengir vi det i et vedlegg 1 nedenfor, slik at disse momentene ikke blir oversett i den videre prosessen.

1.4 Plikt til universell utforming av IKT innen utdanningssektoren

Alternativ 1 må innføres
Stopp Diskrimineringen støtter de anbefalinger som fremkommer i rapporten fra difi for å gå inn for alternativ 1.
Vi har hele tiden påpekt at universell utforming av IKT er like viktig for mange funksjonshemmede som universell utforming av bygg og bygde uteområder er for andre. Dagens misforhold skyldes først og fremst manglende kunnskap om hvilke barrierer som har betydning for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Vi er derfor svært fornøyd med at difi i sin rapport påpeker det ulogiske i den avgrensning som er gjort av plikten i § 14:
Forarbeidene gir heller ingen begrunnelse for hvorfor retten til tilgjengelig IKT i utdanningssektoren skal hvile på retten til individuell tilrettelegging, mens det for det fysiske miljøet ellers er satt krav til universell utforming24. Tilgang til IKT-løsninger som brukes i kommunikasjons- og opplæringsøyemed må antas å være like viktig for elevene/studentene som tilgang til bygningene og uteområdene. På dette feltet vil muligheten til individuell tilrettelegging i mange tilfeller også være avhengig av at løsningene i utgangspunktet er universelt utformet. Dette momentet ble spesielt fremhevet av flere av høringsinstansene til forskrift om universell utforming av IKT.
Det er med bekymring vi konstaterer at departementet til tross for grundig utredning og difis anbefalinger, går inn for alternativ 2, siden tilgang til læringsressursene er en forutsetning for å kunne gjennomføre utdanningen på lik linje med andre. Det er ikke læringsplattformene i seg selv som sikrer tilgang til kunnskapen, men innholdet som befinner seg der. Alternativ 2 vil kunne eksemplifiseres med at alle får lov til å komme inn på biblioteket, men noen nektes å lese og bruke det som tilbys der.
Alvoret i den eksklusjonen som faktisk skjer av elever og studenter i dag, fremkommer tydelig i dette sitatet som gjengis i kap 4.1.2 s. 25 i rapporten fra difi:
St.meld. nr. 24 (2008-2009), Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv, oppsummerer digitale læringsressurser sin plass i undervisningen slik:
«Digitale læringsressurser er et viktig virkemiddel for god kvalitet i opplæringen. Læremidlenes plass i skolens virksomhet er forankret i lovverk, læreplaner og pedagogikk. Opplæringsloven har blitt endret slik at den slår fast at fylkeskommunene som skoleeier i videregående opplæring har ansvar for å holde elevene med nødvendige læremidler. Læremidler er viktige for å sikre at elevene får tilfredsstillende utbytte av undervisningen, og de er en hjelp for å nå kunnskapsmålene i læreplanene. Gode læremidler sørger for sammenheng, bidrar til variasjon og systematikk i opplæringen og sørger for informasjon til hjemmene. Flere undersøkelser og rapporter trekker frem at digitale læremidler egner seg godt til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevs behov og forutsetninger. Flere av læreplanene i Kunnskapsløftet forutsetter bruk av digitale kilder for å nå kompetansemål i fagene.»
Dette handler om politisk vilje til likestilling, siden den teknologiske utviklingen har muliggjort at flere elever og studenter enn noensinne kan få lik rett til utdanning. Plikten til universell utforming må derfor omfatte både læringsplattformer, nettsider og alle typer læringsressurser, ikke bare lærebøker, som til enhver tid lar seg universelt utforme.

1.5 Plikten til universell utforming må omfatte arbeidsplasser

På samme måte som retten til individuell tilrettelegging ikke på noen måte ivaretar elever og studenters tilretteleggingsbehov, må det også innføres en plikt til universell utforming av arbeidsplassen, både når det gjelder bygg og IKT.
Vi viser til at plikten til universell utforming i plan og bygningsloven ble utvidet til å omfatte arbeidsbygg under stortingets behandling av lovforslaget til ny plan- og bygningslov, og at dette skjedde ut fra en erkjennelse av at arbeidsløsheten blant funksjonshemmede er svært stor, og at en av årsakene er fysiske barrierer.
Vi innser at det rent pedagogisk er enklere å forstå at det gir lite mening å definere det å lage dører og heiser som individuell tilrettelegging, som om dører og heiser kun er laget for en person. Men med kompetanse på IKT-feltet, vil man se at det handler om nøyaktig det samme; å utforme de systemer og programmer som brukes slik at alle får tilgang. Det lar seg aldri løse for en person dersom ikke selve systemet som benyttes er universelt utformet. Derimot påføres arbeidsgiver og det offentlige ekstra kostnader når eksperter skal lage spesialløsninger som alltid vil fungere dårlig og komme i etterkant. For en arbeidsgiver vil slik arbeidskraft ikke fremstå som attraktiv, men som en ekstra utgift og som plunder og heft.
Et hovedanliggende for oss er at diskrimineringsloven må verne arbeidstakere mot diskriminering. Det er brudd på diskrimineringsloven, og ikke sektorlovgivningen, som er diskriminering. For rettssubjektene innebærer det en vesensforskjell. Det er en fordel å ha tilgang til et effektivt og egnet håndhevingsapparat, også i de tilfeller hvor klageadgangen innenfor sektoren må utnyttes først. Det holder derfor ikke å vise til bestemmelser i sektorlovgivningen så lenge diskrimineringsloven ikke regulerer arbeidslivet.
Bestemmelsene om universell utforming må derfor få et tillegg som pålegger arbeidsplasser samme plikt som virksomheter rettet mot allmennheten.
Den nye loven må sikre at de som oppholder seg mest på arbeidsplasser, har et tilstrekkelig diskrimineringsvern, og at deres rett til generell tilrettelegging ikke er svakere enn besøkendes.
Slik dtl. er utformet nå, har publikum mer vidtgående rettigheter enn ansatte.

2. Harmonisering av diskrimineringsvernet

2.1 Diskrimineringsgrunnlaget

Diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne
Vi viser til vårt innspill til felles lov fra 2014, hvor vi har begrunnet vårt standpunkt.

2.2 Hvem loven skal omfatte

Alle som utsettes for diskriminering har krav på samme grad av vern
Stopp Diskrimineringen mener at samlekategoriens avgrensning til: «andre lignende vesentlige forhold.» ikke bringer loven i samsvar med menneskerettskonvensjonenes «status for øvrig» siden likhetskriteriet setter svært stramme rammer.
Vi mener at det overordnede målet med en samlekategori må være at grupper som har reelt behov for diskrimineringsvern fanges opp, og ikke hvorvidt de ligner på kjennetegn ved dem som allerede har fått vern.
Vi vil vise til at departementet i avsnitt 6.5.3.2 presenterer en annen avgrensning som treffer bedre i forhold til å sikre at stigmatiserte og marginaliserte grupper får diskrimineringsvern:
«Departementet mener en samlekategori bør fange opp forskjellsbehandling knyttet til grunnlag som er moralsk uakseptable avgjørelsesgrunnlag. Det bør ikke være tilstrekkelig å vise til at forskjellsbehandlingen er usaklig i et konkret tilfelle.»
Det er vel kjent at tidligere straffedømte diskrimineres på arbeidsmarkedet, samtidig som det ikke finnes vitenskapelig belegg for at slik eksklusjon er saklig. Dette grunnlaget avvises i høringsnotatet nettopp utfra et snevert likhetskriterium.
Videre vil vi minne om at økonomisk stilling i tillegg til sosial bakgrunn, fortsatt tillegges vekt i dagens samfunn. For eksempel fant LDO diskriminering i sak 11/2514 der et eiendomsselskap ikke ville leie ut til personer som mottok kommunalhjelp.
Vi viser for øvrig til høringsuttalelse fra Menneskerettsalliansen.

2.3 Lovens saklige virkeområde

Diskrimineringsvernet må gjelde i familieforhold og i forhold av rent personlig karakter
Det bør være vel kjent at barn med funksjonsnedsettelser opplever i større grad enn andre barn, alle grader av diskriminering i familien; fra innskrenket bevegelsesfrihet og krenkende behandling til vold, overgrep og til og med drap. Det bør derfor ikke være tvil om at et diskrimineringsforbud i lovverket er viktig og påkrevet.
Selv om denne type diskriminering ikke håndheves, gir loven et klart signal til familien om at det ikke er akseptabelt å diskriminere noen. Denne hjemmelen vil kunne vises til når Likestillings- og diskrimineringsombudet og tjenesteapparatet får kjennskap til at noen diskrimineres i familien. LDO vil kunne ta opp denne type diskriminering i utspill med sikte på bevisstgjøring.

2.4 Lovens stedlige virkeområde

Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde den norske bosettingen på Svalbard og norske skip
Barn og voksne med funksjonsnedsettelser må ha like mulighet til å bo og oppholde seg på Svalbard. Svalbard er i tillegg blitt et vanlig turistmål. Uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas.
Plikten til universell utforming bør også gjelde norske skip i utenriksfart. Vi vil her vise til at det er slått fast av Supreme Court i USA i 2005 , i en sak som gjaldt norske cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske skip i amerikansk havn.

2.5 Diskrimineringsforbudet i arbeidsforhold

Forbudet må også omfatte tilrettelegging
Tilrettelegging må listes opp som et bokstavpunkt i første ledd i denne bestemmelsen.
Stopp Diskrimineringen er glad for at vi nå får gjennomslag for et forbud mot å innhente opplysninger om funksjonsnedsettelse ved ansettelse.

2.6 Aktivitets- og redegjørelsesplikt

2.6.1 Aktivitetsplikten

Aktivitetsplikten bør forskriftsfestes for virksomheter av en viss størrelse og for offentlige myndigheter
Særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner bør innføres
Stopp Diskrimineringen går sterkt i mot den foreslåtte svekkelsen av aktivitetsplikten som gjelder etter dagens likestillingslov. Videre mener vi at den grensen som er satt på 50 ansatte i forhold til de øvrige grunnlagene, må senkes slik at en større del av arbeidsgiverne i privat sektor omfattes. Aktivitetsplikten er det viktigste virkemiddelet vi har for å skape et inkluderende og ikke-diskriminerende arbeidsliv.
Vi støtter den foreslåtte konkretiseringen. Men ser fortsatt behovet for at det lages forskrifter for virksomheter over en viss størrelse og for alle offentlige virksomheter og offentlige myndigheter.
Stopp Diskrimineringen støtter forslaget til § 28 om å stille krav til at læremidler og undervisning er i samsvar med lovens formål.
Vi etterlyser særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner, og viser til grundig redegjørelse for dette i vårt innspill fra 2014.
Plikten bør konkretiseres og forskriftsfestes.

2.6.2 Redegjørelsesplikten

Redegjørelsesplikten må videreføres og styrkes
Stopp Diskrimineringen vil advare sterkt mot å fjerne redegjørelsesplikten, både for offentlige og private arbeidsgivere.
Videre viser vi til vårt innspill fra 2014 hvor vi redegjør for at offentlig myndighet var tillagt redegjørelsesplikt som myndighetsutøver etter Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Etter vår mening er det svært viktig at det offentlige går foran med et godt eksempel når det gjelder aktivt likestillingsarbeid.
Vi minner om at Skjeieutvalget uttaler følgende på s. 53:
Utvalget oppfatter Justisdepartementets svar dit hen at det ikke gis noen sikker konklusjon, men at det blir opp til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet å ta initiativ som kan avklare dette spørsmålet videre.
Fjerning av redegjørelsesplikten innebærer en direkte svekkelse av dagens lovgivning og et alvorlig tilbakeskritt for likestillingsarbeidet. Vi vil også minne om at det har hele tiden vært stor oppslutning om innføring av aktivitets- og redegjørelsesplikt blant høringsinstansene som representerer diskriminerte grupper. Det er særlig uheldig at denne plikten foreslås fjernet uten at vi vet hvordan et fremtidig likestillingsapparat vil se ut, hvordan pådriverrollen vil bli ivaretatt og hvilke ressurser som vil bli satt inn for å veilede og kurse virksomheter i oppfyllelse av aktivitetsplikten. Vi finner få og lite forpliktende svar i likestillingsmeldingen Likestilling i praksis. Skjeieutvalget foreslo å innføre en dokumentasjonsplikt for offentlig myndighet, men dette er ikke vurdert i høringsnotatet.
Vi vil oppfordre regjeringen til å slutte seg til resonnementet i Prop 88 L (2012-2013) kap. 15 s. 106, hvor det står:
Departementet mener det er nødvendig å avvente eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det er aktuelt å vurdere ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten.Etter vår vurdering undervurderte både Graverutvalget og Skjeieutvalget betydningen av at offentligheten får tilgang til rapportene som utarbeides. Offentlig innsyn i årsberetninger og årsbudsjetter muliggjør innsats fra flere aktører enn det formelle tilsynsorganet når det gjelder å etterse hva som rapporteres. Sivilsamfunnet, f.eks. interesseorganisasjoner og kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede vil kunne bidra til etterlevelse og bevisstgjøring.
Rapportering om tiltak vil også ha interesse og nytte for mange andre, både dem som arbeider for å skape større aksept for likestillings- og mangfoldsarbeid, og for forskere, journalister og andre som samler inn data om inkludering og likestilling i arbeidslivet og samfunnet for øvrig.
Vi mener videre at redegjørelsesplikten er en forutsetning for at aktivitetsplikten blir oppfylt så lenge det ikke innføres sanksjoner. Dette ble også fremhevet av ECON som utredet aktivitetsplikten i 2007. Konkretisering av aktivitetsplikten i lov og forskrift vil ikke alene sikre at plikten blir oppfylt. For små bedrifter er dessuten redegjørelsesplikten avgjørende for å legitimere likestillingsarbeidet, og i Norge er de fleste bedrifter små.
Som vi påpekte i vår høringsuttalelse til forslag om innføring av aktivitetsplikt i 2007, er vi i utgangspunktet skeptisk til at en aktivitetsplikt uten sanksjoner har effekt, og foreslo derfor også å innføre en aktivitetsplikt med økonomiske insentiver, se eget punkt om dette knyttet til offentlige anskaffelser i avsnitt 3 nedenfor.
Generelt vil vi påpeke at det er vanskelig å se at redegjørelse er så ressurskrevende dersom virksomheten oppfyller aktivitetsplikten. Hvis virksomhetene skal oppfylle krav om å arbeide målrettet og planmessig, er det en forutsetning at det settes mål for arbeidet og at måloppnåelsen dokumenteres. Vi vil derfor tvert imot hevde at redegjørelsesplikten vil bidra til å forenkle og kvalitetssikre arbeidet ved at man får en løpende vurdering av effekten av tiltakene.
Vi slutter oss således til departementets argumentasjon i Ot.prp. 44 (2007-2008) 13.8.5 Rapporteringspliktens innhold:
En rapportering vil også vise om den ansvarlige har oppfylt aktivitetsplikten, og gi bedre kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker av tiltak.
Departementet deler ikke Syseutvalgets synspunkter om at en rapporteringsplikt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil virke byråkratiserende og ikke er egnet til å tas inn i årsberetningen.
Etter departementets vurdering vil en aktivitetsplikt uten noen form for rapportering trolig ha liten effekt på bedriftenes atferd. En rapporteringsplikt vil gi Likestillings- og diskrimineringsombudet større legitimitet og mulighet til å kommunisere aktivitetsplikten med de enkelte virksomhetene. Dersom det skal innføres en aktivitetsplikt, bør det etter departementets mening også innføres en rapporteringsplikt. Det vises også til at et stort flertall av de som har merknader til spørsmålet i høringen, støtter departementets syn.
Videre vil vi påpeke at når redegjørelsesplikten hittil har vist seg å fungere dårlig, skyldes dette både uklarhet omkring innholdet i plikten og det faktum at LDO ikke har hatt tilstrekkelig ressurser til å føre tilsyn med at den blir oppfylt. Fravær av sanksjoner i kombinasjon med fravær av kontroll legger etter vår oppfatning opp til at plikten ikke blir oppfattet som særlig viktig av pliktsubjektene.
Resultatene som fremkom i LDOs kartlegginger av kommunene bekrefter en slik antagelse. Sterkere fokus på tilsynsrollen fra Ombudets side og det faktum at Nemnda har fattet vedtak om at flere av kommunene ikke oppfylte redegjørelsesplikten, har trolig ført til økt bevissthet i kommunene. Det vil etter vår oppfatning derfor være feil signal på det nåværende tidspunkt, å fjerne redegjørelsesplikten.
Vi mener derfor at i stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, må tilsynet tvert imot styrkes ved at Ombudet får nødvendige ressurser. Videre støtter vi Skjeieutvalgets forslag til styrking av likestillingsapparatet, hvor utvalget foreslår at tilsyn med offentlig myndighets aktivitetsplikt legges til et direktorat.

2.7 Håndheving

2.7.1 Oppreisning og erstatning

Oppreisning og erstatning bør gis uavhengig av objektiv skyld.
Nemnda må få myndighet til å vedta oppreisning
Stopp Diskrimineringen opprettholder vårt forslag fra innspillet til Graverutvalget av 16.1.2009, om at regelen om objektivt skyldkrav bør gjelde også utenfor arbeidslivet. Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom en arbeidsgiver og en tjenesteyter her.
Stopp Diskrimineringen mener det er uheldig at vi ikke får vurdert lovforslaget i sammenheng med forslag til håndhevingsapparat.
Vi merker oss bl.a. at Forbrukerombudet ønsker å flytte dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame over til ny samlet diskrimineringslov, og legge tilsynet til LDO.

2.7.2 Om straff for grov overtredelse

Bestemmelsen må gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
Først vil vi understreke at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at dette er en type diskriminering som kun rammer en bestemt gruppe. Tvert imot, er det svært vanlig at nettopp grov overtredelser av diskrimineringsforbudet i likhet med enda alvorligere handlinger som rammes av straffeloven, utføres av flere personer. Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng var et eksempel på dette, og senere har vi registrert at dette er et mønster.
Ulikebehandling lar seg heller ikke forklare eller forsvare med henvisning til CERD artikkel 4 b), slik det er gjort i høringsnotat, siden bestemmelsen ikke rammer rasistiske organisasjoner, men er utformet slik at den rammer når lovbrudd begås av flere personer i fellesskap.
Stopp Diskrimineringen mener at norske myndigheter ikke kan videreføre en tradisjon med å lage hierarki av diskrimineringsgrunnlag ved lovrevisjon og innføring av ny lovgivning. Diskrimineringslovgivningen er per i dag i utakt med menneskerettighetene og med nasjonal lovgivning på området. Likebehandling av diskrimineringsgrunnlag er gjennomført i ny straffelov når det gjelder straffeskjerpende omstendigheter og motiv, jf. §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.

3. Loven om offentlige anskaffelser

Krav om universell utforming må ikke fjernes fra loven
Innføring av ikke-diskrimineringsklausuler ved offentlige anskaffelser
Vi viser til vår høringsuttalelse til NOU 2004:4 Enklere regler, og høringsuttalelse til forslag til endring av lov og forskrift om offentlige anskaffelser 16.6.2015, hvor vi går sterkt imot forslag om å ta hensynet til universell utforming ut av loven om offentlige anskaffelser. Vi viser der at svekkelse av allerede lovfestede rettigheter er i direkte motstrid til CRPD, og går også i motsatt retning av EU jf. EU direktiv 2014/24/EU.
Stopp Diskrimineringen er svært tilfreds med at Graverutvalget fulgte opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlig innkjøp.
Vi støtter forslaget fra utvalget til utforming av lovbestemmelser.
Dette er et virkemiddel vi har jobbet for siden vår oppstart i 2002. Vi har tidligere gitt flere høringsuttalelser om dette, til NOU 2005:8, høringen om aktivitetsplikt i 2007, samt egen høring fra MOD om innføring av diskrimineringsklausuler i 2005.
Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er som bl.a. ECON peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt. Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men samtidig som det er en frivillig plikt.

4. Menneskerettskonvensjoner må få samme status i norsk lov

Norge må ratifisere tilleggsprotokoll 12 til EMK
Norge må ratifisere valgfri protokoll til ØSK, barnekonvensjonen og CRPD
Norge må inkorporere CRPD i norsk lov, og gi CERD og CRPD samme status som øvrige konvensjoner i Menneskerettsloven
Like viktig som at diskrimineringsvernet må harmoniseres, for å gi samme grad av vern til ulike befolkningsgrupper, er det at Norge tar sine menneskerettslige forpliktelser overfor ulike befolkningsgrupper på alvor ved at konvensjonene får samme gjennomslagskraft i norsk rett. Vi viser til at FN ved hver høring av Norge påpeker nødvendigheten av å gi alle konvensjoner samme status i norsk lov. Den tilnærming som norske myndigheter har valgt i dag, jf. sitat under, gir i realiteten et signal om at noen menneskerettigheter er mer verdt og viktigere å oppfylle enn andre:
Norske domstoler bygger på en forutsetning om at norsk rett er i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. For at enkeltindivider skal kunne påberobe konvensjonsbestemmelser direkte må de imidlertid være omgjort til norsk rett.
Menneskerettighetenes gjennomslagskraft er deretter avhengig av om rettighetene er beskyttet gjennom Grunnloven, menneskerettsloven eller annen lov.

Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter/mr_internasjonalt/nasjonal-lovgivning.html?id=449476

Innspill til Barne- og likestillingsdepartementet 2014

Dette innspillet er oppdatert fra tidligere innspill vi har gitt til Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, Graverutvalget og Skjeieutvalgets forslag.
Som det vil fremgå, gjenstår det også etter siste lovendring behov for harmonisering. Der vi har sammenfallende synspunkter med tidligere utredninger fra Graverutvalget og Skjeieutvalget, viser vi til deres forslag.
Prinsipiell støtte til felles lov mot diskriminering
Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis gi uttrykk for vår prinsipielle støtte til innføring av en ny felles lov mot diskriminering.
En felles lov vil øke bevisstheten om diskrimineringsfenomenet generelt, og gi både dem som har rettighetene og dem som har pliktene, større grad av forutsigbarhet og rettssikkerhet.
For oss er det imidlertid viktigst at diskrimineringslovgivningen, enten den samles i en felles lov eller i flere lover, blir harmonisert og ikke svekkes.
• Diskrimineringsvernet må harmoniseres
Først og fremst må harmoniseringen bestå i at likestillingsloven legges til grunn.
Graverutvalgets forslag innebar kun delvis harmonisering. Ved utarbeidelse av ny felles lov, må utgangspunktet være at alle diskrimineringsgrunnlag får like sterkt vern. Eventuelle ulikheter må begrunnes ut fra saklige og faktabaserte hensyn, og ikke som i dag, ut fra ukvalifiserte antakelser og tradisjonelle forestillinger om hvem som rammes eller er særlig utsatt, jf. våre innvendinger under 2.1, 2.4, 2.7 og 2.9.2.
• Diskrimineringsvernet må ikke svekkes
Samtidig er det en forutsetning at et samlet og harmonisert diskrimineringsvern ikke må innebære en svekkelse av rettigheter som har vært nedfelt i de ulike lovene, f.eks. saklig virkeområde jf. 2.3 nedenfor.
Videre må de særlige hensyn til kvinner og funksjonshemmede som er nedfelt i formålsparagrafen i gjeldende lover, videreføres i en ny felles lov.
Stopp Diskrimineringen mener videre at Prop 88 L (2012-2013) gir et svært dårlig utgangspunkt for utarbeidelse av ny felles lov. Det er foretatt endringer i diskrimineringslovgivningen som ikke omtales eller redegjøres for, men som innebærer reell svekkelse av diskrimineringsvernet. Avskaffelse av redegjørelsesplikten for offentlig myndighet er et slikt eksempel som vi behandler i eget avsnitt nedenfor, jf. 2.8.5. Her foretas en viktig lovendring, til tross for at det motsatte uttrykkes i teksten, jf. kap. 15 s. 106 hvor det står:
Departementet mener det er nødvendig å avvente eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det er aktuelt å vurdere ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten.
I andre tilfeller foretas lovendringer som kan innebære svekkelse, uten at dette problematiseres, jf. det absolutte diskrimineringsvernet ved graviditet og fødsel, eller som forutsetter at man konsulterer alle tidligere forarbeider. Som lovforarbeid er Prop 88 L derfor lite egnet og bidrar snarere til å skape forvirring og uklarhet.
Prinsipielt mener vi dessuten at det er uheldig om et nytt lovforslag bindes opp av den omfattende omstruktureringen og de lovtekniske grep som er foretatt uten forutgående høring.
I det følgende har vi først tatt for oss det spesifikke diskrimineringsvernet i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og behovet for å styrke vernet og bringe det i samsvar med CRPD.
Dernest behandler vi behovet for harmonisering av diskrimineringsvernet, videre forslag til vern mot diskriminering i loven om offentlige anskaffelser og til slutt behov for å gi alle menneskerettslige forpliktelser samme status under norsk lov.

1. Diskrimineringsvernet for funksjonshemmede må styrkes og bringes i samsvar med CRPD

1.1 Tilretteleggingsplikten er ikke i samsvar med CRPD

Et likestilt diskrimineringsvern for mennesker med funksjonsnedsettelser forutsetter at offentlige og private tilbydere av varer, tjenester, service, utdanning og arbeid, har en plikt til tilrettelegging som realiserer adgang og tilgang.
Dagens diskrimineringslov oppfyller helt klart ikke FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, fordi Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, dtl. ikke sikrer, f.eks. et fullverdig rettskrav til varer og tjenester uten diskriminering.
Både plikten til individuell og generell tilrettelegging har mangler og svakheter i forhold til hva som kreves etter CRPD.
Vi vil her spesielt viser til artikkel 2 som slår fast at:
«å bli nektet en rimelig tilrettelegging» er diskriminering. Rimelig tilrettelegging er definert samme sted.
Det fremgår av artikkel 3 f) at tilgjengelighet er en av kjerneverdiene i CRPD.
Videre pålegges statene i artikkel 4 a):
å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er hensiktsmessige for å virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i denne
og etter 4 e):
å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at ingen personer, organisasjoner eller private foretak diskriminerer mennesker på grunn av nedsatt funksjonsevne,
Ytterligere presisering av at tilrettelegging er en forutsetning for oppfyllelse av menneskerettighetene fremgår av artikkel 5 Likhet og ikke-diskriminering, jf. 5 3.:
Med sikte på å fremme likhet og avskaffe diskriminering skal partene treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging.
Og endelig fremgår det av artikkel 9 at plikten til generell tilrettelegging strekker videre enn fysisk utforming av omgivelsene, slik dtl. definerer plikten. I motsetning til dtl. omfatter artikkel 9 tilgjengelighet til tjenester som så dann, noe som innebærer at alle typer tilrettelegging må tas i betraktning og bruk for å oppnå tilgjengelighet.
Artikkel 9 2. b) presiserer private foretaks plikt slik:
å sikre at private foretak som tilbyr anlegg og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, tar hensyn til alle aspekter ved tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne,
At generell tilrettelegging går utover det rent fysiske fremgår tydelig av 9 e):
å sørge for ulike former for assistanse fra mennesker eller dyr, og fra formidlere, herunder guider, opplesere og profesjonelle tegnspråktolker, for å lette tilgjengeligheten til bygninger og andre anlegg som er åpne for allmennheten,
Vi viser til at det ble nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe i 2008 som utredet hvilke typer tilrettelegging som må tas i betraktning for at funksjonshemmede på lik linje med andre skal få tilgang til varer, tjenester og informasjon, med sikte på å sikre et reelt rettskrav i samsvar med CRPD. Denne utredningen ble lagt bort, bl.a. som følge av to svært upresise og divergerende kostnadsanalyser. Siden andre land har lang erfaring med å stille tilsvarende tilretteleggingskrav i diskrimineringslovgivning, f.eks. UK som også ble brukt i PROBAs analyse, bør UKs anslag legges til grunn og dette utgjør det laveste anslaget. Det ser for oss ut til at norske myndigheter vegrer seg mer enn andre land for å pålegge private virksomheter å ta ansvar for ikke å diskriminere. Etter ratifikasjonen av CRPD bør dette stille seg annerledes, jf. 9 2 b).
For Stopp Diskrimineringen har det hele tiden siden Syseutvalget la fram sitt lovforslag, vært klart at slik tilretteleggingsplikten er utformet i dtl., tar den ikke utgangspunkt i at personkretsen er en svært heterogen gruppe. Fysisk tilrettelegging er ett av flere nødvendig virkemidler, men verken det eneste eller det viktigste slik Syseutvalget hevder.
Siden Norge nå har ratifisert CRPD, har statsparten forpliktet seg til å bringe lovgivning i samsvar, og det bør derfor være en prioritert oppgave i prosessen med å utarbeide en felles lov, å tette dette hullet i dtl. Vi vedlegger våre tidligere brev og innspill til BLD om å sikre retten til varer og tjenester og informasjon av 2.5.og 1.12.2008, og vår høringsuttalelse til NOU 2005:8.

1.2 Plikt til universell utforming

1.2.1 Løftebrudd om forskriftsfestet tidsplan og tidsfrister

Etter seks år har rettspraksis vist at Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har nærmest ingen betydning for å nedbygge eksisterende fysiske barrierer i bygg og transportmidler for bevegelseshemmede som bruker rullestol. I noen grad gjelder dette også for syns- og hørselshemmede.
Vi minner om at dette ble forutsett av både høringsinstanser og opposisjonspartier da dtl. ble vedtatt i Stortinget i 2008. Som vi viser nedenfor, ble det argumentert sterkt for behovet for å sette endelige tidsfrister for å sikre måloppnåelse.
Daværende flertallsregjering lovet isteden at det skulle innføres forskrifter med tidsplan for universell utforming av eldre bygg, basert på en prioritering av kategorier av bygg etter viktighet, og at dette skulle sikre måloppnåelse.
Stopp Diskrimineringen konstaterer at til tross for stor enighet blant alle politiske partier om at manglende universell utforming er diskriminering og brudd på menneskerettighetene, har det enda ikke blitt laget en forskrift med tidsplan for bygg.
Stopp Diskrimineringen minner derfor om noe av det som ble uttalt og lovet under behandlingen, jf. Innst. O. nr. 68 (2007-2008). Vi gjengir flertallets syn først; et flertall som består av regjeringspartiene og Høyre:
Regjeringen går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg. Dette flertallet støtter denne tilnærmingen. Kostnadene ved oppgraderinger av bygg og anlegg blir svært store. Det er derfor hensiktsmessig å foreta en prioritering av tiltakene og gjennomføre oppgraderingen på en slik måte at det viktigste tas først. Dette flertallet understreker imidlertid at dette ikke må gi rom for et redusert fokus på og utsettelse av oppgraderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at universell utforming ikke er noe nytt. Den eksisterende plan- og bygningsloven (PBL) har lenge hatt bestemmelser om tilgjengelighet. Dette har hatt liten effekt i hovedsak fordi dagens lov mangler tidsfrister og har vide muligheter for dispensasjon. Med Regjeringens forslag vil det fortsatt være helt uforutsigbart når og hvor en hindring av både lovmessig og fysisk karakter for en bevegelseshemmet vil komme. Disse medlemmer peker på at loven blir lite helhetlig.
Disse medlemmer peker på at dette er i strid med Soria Moria-erklæringen, der løftet var «en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet». Disse medlemmer viser til at uten tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg, private som offentlige, vil funksjonshemmede i praksis kun ha adgang til offentlige bygg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens innføring av tidsfrister for nybygg, og mener dette er et viktig steg for å oppnå tilgang til bygninger. Dessverre ønsker Regjeringen ikke å innføre tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg. Disse medlemmer mener at så lenge det ikke innføres tidsfrister på eksisterende bygg vil det ta mange tiår før slike bygninger blir tilgjengelig. Disse medlemmer viser til at ombygning av eksisterende bygg og anlegg vil føre til store kostnader for eierne, og viser videre til at Regjeringen løser dette problemet ved å skyve på investeringene ved å ikke sette tidsfrister. Med et slikt system vil det uansett være eierne som får den hele og fulle regningen når de renoverer bygget eller anlegget, eller på annen måte forandrer det. Disse medlemmer mener en slik gjennomføring både påfører eierne store kostnader, og forsinker gjennomføringen av tilgangen til anleggene. Tidsfrister for gjennomføring av universell utforming var en av suksessfaktorene i USA ved innføring av antidiskrimineringsloven i 1995. Erfaringen i USA var at tidsfrister for tilrettelegging av arbeidsplasser og endring av bygg og anlegg åpnet dørene for mange funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet. I USA ble dette betraktet som en vinn-vinn situasjon fordi mange funksjonshemmede ble selvforsørgende.
Disse medlemmer mener derfor at en bør gå i samme retning med å innføre tidsfrister, noe som vil gagne både samfunnet og den enkelte bruker.
Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet foreslo endelige tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg, sistnevnte fremmer følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg, anlegg og uteareal m.m. til universell utforming settes til 2025.
I tillegg fremmet opposisjonspartiene forslag om insentiver, mens Venstre foreslo å ta i bruk avskrivningsregler, foreslo Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti utredning av støtteordninger.
Flertallet som besto av regjeringspartiene tilbakeviste behovet for tidsfrister slik:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at Regjeringen foreslår en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg og at dette vil bli fulgt opp med en handlingsplan og forskrifter til plan- og bygningsloven med tidsfrister. Det er derfor feil når Fremskrittspartiet i sine merknader hevder at det ikke vil bli satt tidsfrister.
I stedet for å komme med en forskrift, kom Regjeringen i 2010 med et rundskriv som ville begrense effekten av tilretteleggingsplikten i påvente av forskrift, ved denne presiseringen:
I forarbeidene til loven er det forutsatt at krav om oppgradering til universell utforming blir innført ved slike særskilte forskrifter etter plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 10.2.4.11 og punkt 10.3.4.3. Dette tilsier at større eller mer om-fattende og gjennomgående tiltak i eksisterende bygninger og anlegg først skal skje med utgangspunkt i slike forskrifter for nærmere angitte og prioriterte bygningskategorier.
I sak 40/2010 begrunner Nemnda sitt vedtak om at Drammen kommune ikke har brutt plikten til universell utforming, med å vise til rundskrivet og også trekke inn daværende § 10, dagens § 15 i dtl. på følgende måte:
Også proposisjonen kap. 17, om økonomiske konsekvenser av lovforslaget, bygger på at dtl. § 9 ikke vil innebære omfattende kostnader før tidsfristene etter planlagte forskrifter er løpt ut.
Nemnda finner at det vil stride mot lovens system og klare anvisninger i forarbeidene dersom Nemnda i en slik mellomperiode skal foreta de prioriteringer som er tenkt å tilligge, og også bør tilligge, andre organer. Nemnda finner at § 10, og bakgrunnen for denne bestemmelsen, tilsier at dtl. § 9 tolkes med forsiktighet fram til det foreligger forskrifter etter dtl. § 10. Forarbeidene er svært klare på at lovgiver ønsker en skrittvis oppfyllelse av kravet om universell utforming.
Vi ber om at regjeringen merker seg hvilken betydning dagens § 15 Universell utforming av bygninger, anlegg mv tillegges, så lenge det ikke finnes forskrift, selv om det i Ot.prp. 44, kap. 18 om merknader til de enkelte bestemmelsene, slås fast at § 15 er en ren henvisningsparagraf som ikke skal tolkes innskrenkende:
Henvisningsbestemmelsen innskrenker ikke virkeområdet for plikten til generell tilrettelegging (universell utforming) i § 9.

1.2.2 Stortingets vedtak må legges til grunn

Stortingets føringer for uforholdsmessighetsvurderingen må legges til grunn
Det må innføres endelige tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler
Forskriften for prioritering av kategorier bygg må vedtas
Det må avsettes midler som stimulerer til universell utforming
Stopp Diskrimineringen mener den forrige regjeringen ikke hadde dekning for gjennom rundskriv å foreta en så drastisk innskrenkning av tilretteleggingsplikten. Etter innspill fra bl.a. oss, om faren for at økonomiske hensyn ville bli enerådende, ble det nemlig gjort en presisering av at uforholdsmessighetsvurderingen må skje i to trinn; først vurderes effekt og dernest kostnader. En samlet komité uttrykte dette slik under generelle merknader:
Komiteen mener at et fokus på den enkelte virksomhetens økonomiske bærekraft alene vil kunne få uheldige følger og deler vurderingene fra flere høringsinstanser om at det har betydning hvilke krav som stilles til gjennomføring av en uforholdsmessighetsvurdering. Det vises i denne sammenheng til at anvendelsen av uforholdsmessighetsvurderingen fra enkelte andre land som legger til grunn at vurderingen skjer i en totrinnsanalyse hvor både positive og negative faktorer kommer fram. Dette oppnås ved at vurderingen først skal redegjøre for om tilretteleggingen er effektiv og egnet for å nedbygge funksjonshemmedes barrierer. I neste trinn skal de øvrige momenter som inngår i vurderingen klargjøres og avveies, herunder hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det vises til forslag til tillegg i utforming av lovens § 9 og § 12 under komiteens merknader til disse paragrafene.
Og videre under merknader til de enkelte bestemmelsene:
Komiteen viser til sine generelle merknader om lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet om hvilke fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen, fremmer på denne bakgrunn komiteen følgende forslag til ny utforming av lovparagrafen:
§ 9 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Vi konstaterer at manglende forskrift, rundskrivet om universell utforming i dtl. og henvisningsbestemmelsen til plan- og bygningsloven, § 15 i dtl. (tidligere § 10), har ført til at både Likestillings- og Diskrimineringsombudet og Likestillings- og Diskrimineringsnemnda utviser en så stor tilbakeholdenhet med å pålegge virksomheter plikt til universell utforming, at Stortingets intensjon bak lovendringen, om å følge en totrinnsmodell, i realiteten er satt til side.
Det haster med å få på plass en forskrift med tidsplan for et systematisk arbeid med universell utforming av bygg med en særlig viktig funksjon, slik det ble lovet.
Men en forskrift er ikke nok. Siden det nå har gått seks år, og rettspraksis har vist at uforholdsmessighetsvurderingen har fjernet seg fra lovgivers intensjon, slik at dtl. verken fører til universell utforming av eksisterende bygg, transportmidler eller IKT, må regjeringen i den kommende lovproposisjonen legge til grunn de føringer som ble gitt av Stortinget i 2008.

1.2.3 Elever og studenter er en del av allmennheten

Allmennheten må omfatte læresteder og alle elever og studenter
Stopp Diskrimineringen vil berømme Graverutvalget for innsiktsfull og god beskrivelse og drøfting av spørsmål knyttet til allmennhetsbegrepet og utelatelse av arbeidsplasser og læresteder jf. kap. 18.5.4.
Vi opplever at utvalget har forstått problematikken, og at vi langt på vei har fått gehør for våre innspill til utvalget.
Vi er enige med utvalget i at allmennhetsbegrepet må tolkes vidt, og dessuten må begrepsbruken være konsistent i en og samme lov. Som vi har pekt på i innspillet til utvalget, er det uholdbart at det i dtl. opereres med to ulike definisjoner av allmennheten i §§ 13 og 14 (IKT-paragrafen).
Vi mener imidlertid at utvalget kunne gått lenger og vært enda tydeligere når det gjelder definisjonen av allmennheten. Selv om mange problemer vil være løst ved lærestedene med den foreslåtte definisjonen, mener vi at kategoriene elever og studenter må betraktes som allmennhet ut fra det faktum at kategorien elever til forskjell fra andre kategorier, fanger opp hele befolkningen. Skolens virksomhet er rettet mot absolutt alle, og skolen bør derfor pålegges plikt til universell utforming uten noen som helst differensiering av brukergrupper. Hele skolebygget vil være i bruk av alle, unntatt noen ganske få rom som f.eks. rom for oppbevaring og lagring av utstyr til undervisning og renhold,
På samme måte mener vi høyere læresteder retter seg mot allmennheten i sin virksomhet; andelen av befolkningen som studerer er svært stor.
Stopp Diskrimineringen vil minne om at sektorlovgivningen ikke hjemler et like sterkt tilretteleggingskrav som dtl. gjør. Opplæringsloven krever ikke universell utforming. Universitetsloven mangler, som vi har påpekt i brev til Kunnskapsdepartementet 2.4.2009, både definisjon av universell utforming som rettsstandard, og retningslinjer for uforholdsmessighetsvurderingen i forarbeidene. Forarbeidene er i det helet tatt svært mangelfulle når det gjelder tolkning av plikten til universell utforming, Slik plikten til tilrettelegging i kap. 4.3. er den i direkte motstrid til definisjonen av universell utforming i dtl. og skaper forvirring og uklarhet.
Det er svært uheldig at ulike lover legger til grunn ulike forståelser av begrepet universell utforming, siden dette nå er gjort til en rettslig standard. Begrepet i universitetsloven må derfor bringes i samsvar med dtl.

1.2.4 Plikten til universell utforming må omfatte arbeidsplasser

Plikten må omfatte arbeidsplasser
Stopp Diskrimineringen vil nok en gang presisere at retten til individuell tilrettelegging ikke på noen måte ivaretar arbeidstakeres tilretteleggingsbehov, og at dette gjelder uavhengig om man snakker om bygg eller IKT.
Vi viser til at plikten til universell utforming i plan og bygningsloven ble utvidet til å omfatte arbeidsbygg under stortingets behandling av lovforslaget til ny plan- og bygningslov, og at dette skjedde ut fra en erkjennelse av at arbeidsløsheten blant funksjonshemmede er svært stor, og at en av årsakene er fysiske barrierer.
Vi innser at det rent pedagogisk er enklere å forstå at det gir lite mening å definere det å lage dører og heiser som individuell tilrettelegging, som om dører og heiser kun er laget for en person. Men med kompetanse på IKT-feltet, vil man se at det handler om nøyaktig det samme; å utforme de systemer og programmer som brukes slik at alle får tilgang. Det lar seg aldri løse for en person dersom ikke selve systemet som benyttes er universelt utformet. Derimot påføres arbeidsgiver og det offentlige ekstra kostnader når eksperter skal lage spesialløsninger som alltid vil fungere dårlig og komme i etterkant. For en arbeidsgiver vil slik arbeidskraft ikke fremstå som attraktiv, men som en ekstra utgift og som plunder og heft.
Et hovedanliggende for oss er at diskrimineringsloven må verne arbeidstakere mot diskriminering. Det er brudd på diskrimineringsloven, og ikke sektorlovgivningen, som er diskriminering. For rettssubjektene innebærer det en vesensforskjell. Det er en fordel å ha tilgang til et effektivt og egnet håndhevingsapparat, også i de tilfeller hvor klageadgangen innenfor sektoren må utnyttes først. Det holder derfor ikke å vise til bestemmelser i sektorlovgivningen så lenge diskrimineringsloven ikke regulerer arbeidslivet.
Bestemmelsene om universell utforming må derfor få et tillegg som pålegger arbeidsplasser samme plikt som virksomheter rettet mot allmennheten.
Når den nye loven trer i kraft, må den sikre at de som oppholder seg mest på arbeidsplasser, f.eks. lærestedene, har et tilstrekkelig diskrimineringsvern, og at deres rett til generell tilrettelegging ikke er svakere enn besøkendes.
Slik dtl. er utformet nå, har publikum mer vidtgående rettigheter enn elever og ansatte.
Vi kan subsidiært støtte Graverutvalgets forslag om en utredning om universell utforming av IKT i arbeidslivet, dersom en slik utredning anses som nødvendig for å få belyst hva dette dreier seg om. I så fall er den forutsetning at et utvalg settes sammen av meget kompetente personer, noe som innebærer at man også benytter den ekspertisen som finnes blant personer med funksjonsnedsettelser.

1.3 Plikt til individuell tilrettelegging

Plikten til individuell tilrettelegging må gjelde alle samfunnsområder
Som vist til over, gjelder plikten etter CRPD artikkel 2 og artikkel 5 3 på alle samfunnsområder. Det vil alltid være behov for en viss grad av individuell tilrettelegging for å sikre likestilling, men som også Syseutvalget peker på, kan behovet minskes av generell tilrettelegging, både fysisk og ved praksiser som innebærer både personlig

2. Harmonisering av diskrimineringsvernet

2.1 Diskrimineringsgrunnlag

Diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne
Betegnelsen funksjonsnedsettelse bør erstattes med funksjonsevne i opplistingen av diskrimineringsgrunnlag.
Vi viser til Prop. 88 L (2012-2013) hvor departementet skriver:
Etter departementets syn er det ikke behov for et vern mot diskriminering på grunn av funksjonsevne for de som ikke har nedsatt funksjonsevne. Det gir derfor ingen mening å ha et symmetrisk vern på samme måte som for eksempel ved kjønnsdiskriminering. Tvert imot vil det kunne føre til at personer uten nedsatt funksjonsevne kan påberope seg diskrimineringsvernet til hinder for positiv særbehandling av personer med nedsatt funksjonsevne.
Dette resonnementet finner vi svært lite gjennomtenkt, i det det kan overføres på alle øvrige diskrimineringsgrunnlag.
Ved at det er valgt en symmetrisk tilnærming til kategorisering av øvrige diskrimineringsgrunnlag, tar man høyde for at en person fra majoriteten kan i et tenkt tilfelle befinne seg i en situasjon hvor en gitt minoritet utgjør majoritet, f.eks. et trossamfunn, en restaurant, et tjenestetilbud eller en arbeidsplass som drives av minoritetsgrupper i befolkningen. Like selvfølgelig som at folk på grunnlag av ulik etnisitet eller seksuell orientering kan befinne seg i en slik situasjon, er det å tenke seg at mennesker på grunnlag av ulik funksjonsevne kan gjøre det, f.eks. som arbeidssøker i en virksomhet der majoriteten har en bestemt funksjonsnedsettelse. Enhver som ikke har samme etnisitet, samme seksuelle orientering eller samme livssyn som majoriteten, vil kunne oppleve diskriminering.
Vi er enige i at slik diskriminering ikke er utbredt eller faller inn under lovens primære formål, men vi er ikke enige i at funksjonsevne skiller seg fra alle andre diskrimineringsgrunnlag i så henseende.
Vi viser til at en slik symmetrisk tilnærming etter hvert er innarbeidet i norsk lovgivning; homofil legning er byttet ut med seksuell orientering. Videre viser vi til at i formålsparagrafen til dtl. er funksjonsevne brukt. Ved utformingen av straffelovens § 77 fikk Stopp Diskrimineringen gjennomslag for at begrepet funksjonsevne skulle brukes i stedet for funksjonsnedsettelse.

2.2 Hvem loven skal omfatte

Alle som utsettes for diskriminering har krav på samme grad av vern
Siden diskrimineringsvernet i prinsippet er et vern mot å ikke bli ekskludert, dvs. en negativ rettighet, utgjør ikke en slik rettighet et knapphetsgode. Et sivilisert samfunn må erkjenne en slik rett til enhver som trenger den.
Vi vil understreke betydningen av å ta med en åpen kategori. Historien har vist at det samfunnet og lovgiver til enhver tid oppfatter som et legitimt diskrimineringsgrunnlag, er preget av herskende ideer i tiden, fordommer og forestillinger bygd på subjektive oppfatninger.
Et godt eksempel på dette er at FN først i 1993 erkjente at man på den tiden konvensjonene ble utformet, ikke var bevisst at funksjonshemmede ble utsatt for diskriminering, og følgelig ble heller ikke denne gruppen som utgjør verdens største minoritet, nevnt eksplisitt i konvensjonene (CESC Gen.comm.no. 5, p 6).
Et annet eksempel er homofili, som på den tiden menneskerettskonvensjonene ble utformet var kriminalisert, og som først de siste år er blitt erkjent som et diskrimineringsgrunnlag.
Videre, uavhengig av fordommer, har historien vist at det kan oppstå nye diskrimineringsgrunnlag som følge av nye diagnoser, f.eks. HIV eller som følge av historiske hendelser, f.eks. «tyskerbarna».
Når dette er sagt vil vi likevel understreke at det må være et overordnet mål at de grunnlag som er identifisert ved lovens tilblivelse, nevnes eksplisitt og gis fulle rettigheter. Vi oppfatter at Graverutvalget ikke tok konsekvensen av sin kunnskap om hvilke grupper som er utsatte i befolkningen.

2.3 Lovens saklige virkeområde

Loven må ha samme virkeområde som likestillingsloven har i dag.
På samme måte som kvinner, er mennesker med nedsatt funksjonsevne, også særlig utsatt i familieforhold og forhold av rent personlig karakter. Selv om denne type diskriminering ikke håndheves, gir loven et klart signal til familien om at det ikke er akseptabelt å diskriminere noen. Denne hjemmelen vil kunne vises til når f.eks. tjenesteapparatet får kjennskap til at noen diskrimineres i familien.

2.4 Lovens stedlige virkeområde

Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde den norske bosettingen på Svalbard og norske skip.
Barn og voksne med funksjonsnedsettelser må ha like mulighet til å bo og oppholde seg på Svalbard. Dette vil primært gjelde familiemedlemmer til en person som jobber der. Svalbard er i tillegg blitt et vanlig turistmål. Uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas.
Plikten til universell utforming bør også gjelde norske skip i utenriksfart. Vi vil her vise til at det er slått fast av Supreme Court i USA i 2005 , i en sak som gjaldt norske cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske skip i amerikansk havn.

2.5 Forbud mot sammensatt diskriminering

Bestemmelsen bør eksplisitt forby diskriminering på flere grunnlag
Stopp Diskrimineringen støtter Skjeieutvalget i at det må fremgå at loven også forbyr diskriminering på flere grunnlag: interseksjonalitet.
Det er ofte tilfellet at en person utsettes for diskriminering på grunn av flere egenskaper ved personen, enten som dobbel eller multippel diskriminering, eller som en følge av den bestemte kombinasjonen av to kjennetegn som ikke uten videre kan sammenlignes med andre tilhørende noen av gruppene, f.eks. vil funksjonshemmede eller ikke-hvite kvinners lønn verken kunne sammenlignes med diskrimineringsgrunnlaget kvinner eller med menn fra de samme diskrimineringsgrunnlag.

2.6 Diskrimineringsforbudet i arbeidsforhold

Forbudet må også omfatte tilrettelegging.
Tilrettelegging må listes opp som et bokstavpunkt i første ledd i denne bestemmelsen.

2.7 Forbud mot innhenting av opplysninger ved ansettelse

Forbudet må også omfatte funksjonsevne.
Funksjonshemmede møter spesielt store fordommer når de søker jobb.
Til tross for dette, har denne gruppen ikke vern på linje med øvrige diskrimineringsgrunnlag.
Lovfesting av et slikt forbud vil for det første bevisstgjøre arbeidsgivere om at de ikke har krav på å vite at en person har en bestemt funksjonsnedsettelse før personen innkalles til intervju.
Søkere som ikke har oppgitt at de har en funksjonsnedsettelse i søknaden, fordi de vet at den ikke er relevant for jobben, opplever ofte svært negative reaksjoner. Arbeidsgivere mener i dag at de har rett til å være informert og at de derfor har rett til å avvise søkere.
Når søkere imidlertid velger å ikke opplyse om f.eks. synshemning i søknaden, skyldes det at sjansen for å bli innkalt til intervju er minimal. Dette kan bekreftes av både forskning og avisoppslag. En krykke er nok til at arbeidsgiver velger å ikke ansette meget godt kvalifiserte søkere som gjentatte ganger innkalles til intervju.
For det andre vet vi at det er svært vanlig at arbeidsgiver bruker intervjuet til å stille irrelevante spørsmål om funksjonsnedsettelsen, i stedet for å fokusere på søkerens kvalifikasjoner. Personer med synlige funksjonsnedsettelser er spesielt utsatt for dette. Ved at loven nevner dette eksplisitt, får arbeidsgiver et sterkt signal om at det ikke er akseptabelt å spørre om funksjonsnedsettelsen uten at det er en saklig grunn.

2.8 Aktivitets- og redegjørelsesplikt

Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis minne om argumentasjonen for innføring av aktivitets- og redegjørelsesplikten i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001), og i senere lovforarbeider NOU 2005:8, høringsnotat om Forslag om innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven og i en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov mv. og Ot.prp. nr. 44 (2007-2008).
Stort sett støttet vi Graverutvalgets forslag, men ikke når det gjaldt forslagene til modell og avskaffelse av redegjørelsesplikten.
Sitat fra vår høringsuttalelse til NOU 2009:14:
Etter vår oppfatning bærer utvalgets drøfting og forslag i kapittel 17 til en viss grad preg av at utvalget enten ikke har satt seg tilstrekkelig inn i hva som er hensikten med pliktene eller hva de innebærer for de ulike pliktsubjektene. Dette vil vi redegjøre nærmere for i det følgende.
Vi støtter Skjeieutvalgets forslag i NOU 2011:18 Struktur for likestilling til konkretisering av lovbestemmelser om aktivitetsplikt, og mener at dette også gir et godt utgangspunkt for å lage forskrifter for arbeidsgivere og offentlige myndigheter.

2.8.1 Aktivitetsplikt for arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner

Aktivitetsplikten bør forskriftsfestes for virksomheter med minst 20 ansatte.
Aktivitetsplikten må forankres slik at den blir mest mulig effektiv å gjennomføre, og slik at arbeidsgivere ikke kan organisere seg bort fra plikten.
Aktivitetsplikten må opprettholdes for arbeidslivets organisasjoner.
Stopp Diskrimineringen støttet Graverutvalgets synspunkter når det gjelder behovet for å konkretisere innholdet i plikten, og at aktivitetsplikten skulle forskriftsfestes.
Vi slutter oss til argumentasjonen i kap. 17.2.5.8 om arbeidsgivers aktivitetsplikt, og viser til Skjeieutvalgets forslag til konkretisering i lovteksten som må tilpasses alle diskrimineringsgrunnlag.
Vi vil også vise til Ombudets veiledere som kan bidra til ytterligere konkretisering.
Forskrift om aktivitetsplikt bør gjelde for bedrifter med mindre enn 50 ansatte, siden rundt 97 % av private virksomheter ellers faller utenfor (jf. ECON-rapport 2007 om Aktivitetsplikt mot diskriminering)
Dersom man setter grensen ved 20 ansatte, fanger man opp mer enn tre ganger så mange bedrifter. Det er likevel mulig å differensiere forpliktelsene i selve forskriften. Det som er viktig er at bedriftene får et forpliktende pålegg om å sikre likestilling når det gjelder rekruttering, lønn, forfremmelser osv.
Vi støttet ikke Graverutvalgets forslag om implementering av aktivitetsplikten i HMS-arbeidet, siden den etter vår mening synes lite egnet til å ivareta aktivitetsplikten, slik denne er nedfelt i lovteksten. Arbeidet med å skape et godt og inkluderende arbeidsmiljø og å forebygge trakassering på arbeidsplassen hører naturlig inn under HMS-arbeidet. Men spørsmål knyttet til rekruttering, lønn, forfremmelse osv., passer ikke inn i HMS-systemet.
Vi mener at utvalgets forslag derfor er mangelfullt, og ikke lar seg gjennomføre slik det er lagt fram.
Det viktigste er at man finner fram til en modell som sikrer at aktivitetsplikten lar seg oppfylle på en mest mulig effektiv og egnet måte.
Vi ser med bekymring på utviklingen i norsk arbeidsliv når det gjelder store kjeder og bedrifters utskilling, franchising og oppdeling i stadig flere små og selvstendige enheter, og den ansvarsfraskrivelse som dette fører med seg.
Vi vil derfor understreke betydningen av at arbeidsgivere ikke kan organisere seg bort fra aktivitetsplikten.
Aktivitetsplikten må opprettholdes for arbeidslivets organisasjoner.
Vi støttet ikke Graverutvalgets forslag om og begrunnelse for å fjerne aktivitetsplikten for arbeidslivets organisasjoner.
Sitat fra høringsuttalelsen til NOU 2009:14:
Vår erfaring er at organisasjonene har svært lav bevissthet og liten kunnskap om marginalisering og diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Vi kjenner til at mange funksjonshemmede har klaget over at de ikke har fått hjelp og støtte fra tillitsvalgte og fagorganisasjoner i arbeidskonflikter og diskrimineringssaker.
For funksjonshemmede er det derfor av største betydning at både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner har aktivitetsplikt, og at den nedfelles i forskrift.

2.8.2 Aktivitetsplikt for offentlig myndighet

Plikten bør forskriftsfestes for offentlige myndigheter
Stopp Diskrimineringen støtter Skjeieutvalgets forslag om å konkretisere aktivitetsplikten i loven. Utvalgets lovforslag gir et godt utgangspunkt, men det er behov for tilpasning til alle diskrimineringsgrunnlag. Det bør i tillegg åpnes for at det kan lages en forskrift slik utvalget foreslår.
Aktivitetsplikten skal sikre at offentlige myndigheter behandler ulike marginaliserte grupper på en mer likeverdig og likestilt måte enn i dag, hvor det er svært stor forskjell på hvilke grupper som er i fokus for likestillingspolitikken.
Stopp Diskrimineringen har påpekt mangler og skjevheter i sektorpolitikk og mangfoldsperspektiv i en rekke henvendelser til departementer og underliggende etater, uten at vi har nådd fram. Dersom vi kunne støttet oss på en forskrift, ville det helt klart styrket våre utspill.
Manglende eller snevert perspektiv på likestilling av funksjonshemmede kommer tydelig til uttrykk i bl.a. utredninger som f.eks. NOU 2003: 19 Maktutredningen, NOU 2011: 18 Struktur for likestilling, NOU 2012:15 Politikk for likestilling, læreplaner, læringsressurser om diskriminering, menneskerettighetsundervisning, arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst i det offentliges mangfoldspolitikk generelt. Likestillingspolitikk viser seg å handle om kjønn og mangfoldspolitikk om etnisitet, som bl.a. i mandatene for likestillingssentrene og likestillingsutredningene over.
Vi minner om hovedkonklusjonen i NOU 2001:22 Fra bruker til borger om at tilsidesetting av hensyn til denne gruppen skjer systematisk, og uten at det rokker ved myndighetenes legitimitet.
Aktivitetsplikten må omfatte alle roller offentlige myndigheter har, noe som best kan ivaretas i en forskrift, og det bør utarbeides en veileder rettet mot de ulike ansvarsområdene.

2.8.3 Særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner

Særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner bør innføres.
Det må stilles krav til innholdet i læremidler på alle grunnlag.
En særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner, tilpasset utdanningsinstitusjonenes virkeområde, bør innføres. En slik plikt vil øke bevisstheten om hvordan barrierer kan oppstå i utdanningssystemet, og sikre at institusjonene finner fram til egnede tiltak for å skape like muligheter for ansatte og studenter. Plikten bør konkretiseres og forskriftsfestes.
Plikten bør omfatte både læringsmiljøet, utdanningstilbudet og læringsressursene.
En særlig grunn til bekymring er segregeringen av funksjonshemmede barn og unge i egne grupper, klasser og skoler. I motsetning til forbudet mot å inndele på grunnlag vav kjønn og etnisitet, finnes det ikke noe forbud mot inndeling på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Segregering er imidlertid i strid med CRPD artikkel 24 som pålegger imidlertid statene å sikre inkludering.
Som vi påpeker nedenfor, vies ikke holdningsklimaet i skolen når det gjelder funksjonshemmede oppmerksomhet, men vi vet at det å skille seg ut på grunnlag av synlige og tydelige funksjonsnedsettelser, fører til utbredt ensomhet og mobbing. Segregering av elever på grunnlag av funksjonsnedsettelse bidrar sterkt til fremmedgjøring og isolasjon.
Stopp Diskrimineringen viser til Graverutvalgets forslag om å utrede hvorvidt læremidler skal bygge på likestilling i forhold til alle diskrimineringsgrunnlag, (jf. 17.3.2.3). Etter vår mening må det etter lovens formål være selvsagt at skolen har et ansvar for å fremme likestilling og bekjempe diskriminering på alle grunnlag. I dag skjer det en systematisk diskriminering i skolen som bidrar til å legitimere at noen grupper settes utenfor både fysisk og sosialt. Hvis det ikke lovfestes krav til læremidler, vil det som vi viser nedenfor, fortsatt være slik at fordommer og stereotype fremstillinger av funksjonshemmede opprettholdes uten bevissthet omkring hva som formidles.
Mens det de siste 10-12 år har blitt laget flere rapporter om læremidlers innhold når det gjelder behandling av etniske- og religiøse minoriteter på oppdrag fra utdanningsdepartement og utdanningsdirektoratet, har det enda ikke blitt gjort en eneste kartlegging av hvordan funksjonshemmede fremstilles i læremidlene. Videre har det vært laget handlingsplaner, forskningsprosjekter, demokratiprosjekt osv. med tanke på å bekjempe rasisme i skolen, etter hvert omfatter disse innsatsene også antisemittisme og homofobi. Med et unntak har funksjonshemmede vært utelatt fra alle slike prosjekter og innsatser.
Stopp Diskrimineringen har gjentatte ganger overfor både utdanningsdepartement og direktorat etterlyst tilsvarende innsats i forhold til funksjonshemmede, uten at vi har nådd fram. Vi vil her vise til at Norge har forpliktelser etter CRPD artikkel 4, 5, 8 og 24 for å bekjempe diskriminering og fremme likestilling også i utdanningssektoren.
Forskning om unges holdninger til annerledeshet og tiltak mot diskriminering i skolen, ignorerer at mennesker som skiller seg ut på grunn av funksjonsnedsettelser er særlig utsatt, f.eks. Ung i Norge-undersøkelsene og Elevundersøkelsene.
En studie fra 2007 avdekker at funksjonshemmede og kronisk syke er mest utsatt for mobbing av alle unge. Likevel undersøkes ikke funksjonshemmedes utsatthet for mobbing i Elevundersøkelsene.
Vi er svært bekymret for hvilke holdninger som kommuniseres om funksjonshemmede, ved at synet på funksjonshemmede ikke vies oppmerksomhet i læreplaner, og dermed heller ikke i undervisningsopplegg f.eks. i menneskerettsundervisning. Ekstra bekymringsfullt er det fraværende bevissthets- og kunnskapsnivået om fordommer og diskriminering av funksjonshemmede blant de aktørene som tilbyr menneskerettsundervisning til skolene. Vi konstaterer at både lærebøker og andre læringsressurser behandler funksjonshemmede svært fordomsfullt, ved at velferdsperspektivet ikke er skiftet ut med et likestillingsperspektiv.
Læremidler må gjøres tilgjengelige
Graverutvalget foreslår en utredning av hvordan læremidler kan tilrettelegges i medhold av åndsverksloven. En slik utredning foreligger i form av en grundig rapport fra 2007 hos Kunnskapsdepartementet . Spørsmål omkring åndsverksloven er utredet og det eneste som gjenstår er å sette tiltakene som foreslås i verk.
Siden læremidler er elektroniske i dag, vil de i regelen være tilgjengelige for syns- og lesehemmede på lik linje med alle andre. Men siden man benytter kopisperre gjøres de likevel utilgjengelig, til tross for at dette kan løses på andre måter for de studentene som bruker skjermlesere.
Staten bruker unødig penger ved at Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek må tilrettelegge læremidlene og konsekvensen er at læremidlene blir forsinket pga. dette.

2.8.4 Redegjørelsesplikt

Redegjørelsesplikten må videreføres og styrkes.
Stopp Diskrimineringen påpekte i vår høringsuttalelse til Graverutvalget at forslaget om å fjerne redegjørelsesplikten stred mot utvalgets mandat:
Utvalgets forslag skal ikke svekke dagens likestillings- og diskrimineringslovverk. Lovverkets bestemmelse om aktivt, likestillingsfremmende arbeid skal opprettholdes.
Fjerning av redegjørelsesplikten er en direkte svekkelse av dagens lovgivning, og innebærer et alvorlig tilbakeskritt for likestillingsarbeidet, både i forhold til likestillingsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. En felles lov må ikke svekke eksisterende lovgivning. Vi vil også minne om at det har hele tiden vært stor oppslutning om innføring av aktivitets- og redegjørelsesplikt blant høringsinstansene.
Etter vår vurdering undervurderte både Graverutvalget og Skjeieutvalget betydningen av at offentligheten får tilgang til rapportene som utarbeides. Offentlig innsyn i årsberetninger og årsbudsjetter muliggjør innsats fra flere aktører enn det formelle tilsynsorganet når det gjelder å etterse hva som rapporteres. Sivilsamfunnet, f.eks. interesseorganisasjoner og kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede vil kunne bidra til etterlevelse og bevisstgjøring.
Rapportering om tiltak vil også ha interesse og nytte for mange andre, både dem som arbeider for å skape større aksept for likestillings- og mangfoldsarbeid, og for forskere, journalister og andre som samler inn data om inkludering og likestilling i arbeidslivet og samfunnet forøvrig.
Vi mener videre at redegjørelsesplikten er en forutsetning for at aktivitetsplikten blir oppfylt så lenge det ikke innføres sanksjoner. Dette ble også fremhevet av ECON som utredet aktivitetsplikten i 2007. Konkretisering av aktivitetsplikten i lov og forskrift vil ikke alene sikre at plikten blir oppfylt. For små bedrifter er dessuten redegjørelsesplikten avgjørende for å legitimere likestillingsarbeidet, og i Norge er de fleste bedrifter små.
Som vi påpekte i vår høringsuttalelse til forslag om innføring av aktivitetsplikt i 2007, er vi i utgangspunktet skeptisk til at en aktivitetsplikt uten sanksjoner har effekt, og foreslo derfor også å innføre en aktivitetsplikt med økonomiske insentiver, se eget punkt om dette knyttet til offentlige anskaffelser nedenfor.
Generelt vil vi påpeke at det er vanskelig å se at redegjørelse er så ressurskrevende dersom virksomheten oppfyller aktivitetsplikten. Hvis virksomhetene skal oppfylle krav om å arbeide målrettet og planmessig, er det en forutsetning at det settes mål for arbeidet og at måloppnåelsen dokumenteres. Vi vil derfor tvert imot hevde at redegjørelsesplikten vil bidra til å forenkle og kvalitetssikre arbeidet ved at man får en løpende vurdering av effekten av tiltakene.
Vi slutter oss således til departementets argumentasjon i Ot.prp. 44 (2007-2008) 13.8.5 Rapporteringspliktens innhold:
En rapportering vil også vise om den ansvarlige har oppfylt aktivitetsplikten, og gi bedre kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker av tiltak.
Departementet deler ikke Syseutvalgets synspunkter om at en rapporteringsplikt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil virke byråkratiserende og ikke er egnet til å tas inn i årsberetningen.
Etter departementets vurdering vil en aktivitetsplikt uten noen form for rapportering trolig ha liten effekt på bedriftenes atferd. En rapporteringsplikt vil gi Likestillings- og diskrimineringsombudet større legitimitet og mulighet til å kommunisere aktivitetsplikten med de enkelte virksomhetene. Dersom det skal innføres en aktivitetsplikt, bør det etter departementets mening også innføres en rapporteringsplikt. Det vises også til at et stort flertall av de som har merknader til spørsmålet i høringen, støtter departementets syn.
Videre vil vi påpeke at når redegjørelsesplikten hittil har vist seg å fungere dårlig, skyldes dette både uklarhet omkring innholdet i plikten og det faktum at LDO ikke har hatt tilstrekkelig ressurser til å føre tilsyn med at den blir oppfylt. Fravær av sanksjoner i kombinasjon med fravær av kontroll legger etter vår oppfatning opp til at plikten ikke blir oppfattet som særlig viktig av pliktsubjektene.
Resultatene som fremkom i LDOs kartlegginger av kommunene bekrefter en slik antagelse. Sterkere fokus på tilsynsrollen fra Ombudets side og det faktum at Nemnda har fattet vedtak om at flere av kommunene ikke oppfylte redegjørelsesplikten, har trolig ført til økt bevissthet i kommunene. Det vil etter vår oppfatning derfor være feil signal på det nåværende tidspunkt, å fjerne redegjørelsesplikten.
Vi mener derfor at i stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, må tilsynet tvert imot styrkes ved at Ombudet får nødvendige ressurser. Videre vil Skjeieutvalgets forslag til styrking av likestillingsapparatet, hvor utvalget foreslår at tilsyn med offentlig myndighets aktivitetsplikt legges til et direktorat, tilføre økte ressurser.

2.8.5 Spesielt om redegjørelsesplikten for offentlig myndighet

Skjeieutvalget viser til en prinsipputtalelse avgitt av Justisdepartementet i 2010 på oppdrag fra BDL, hvor JD på grunnlag av lovforarbeidene til diskrimineringslovgivningen resonnerer seg frem til at redegjørelsesplikten ikke omfatter offentlig myndighet som myndighetsutøver, kun som arbeidsgiver.
Utvalget uttaler imidlertid på s. 53:
Utvalget oppfatter Justisdepartementets svar dit hen at det ikke gis noen sikker konklusjon, men at det blir opp til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet å ta initiativ som kan avklare dette spørsmålet videre.
Etter vår mening er viktige føringer i lovforarbeidene utelatt i gjennomgangen til Lovavdelingen i Justisdepartementet, og dette forklarer hvorfor JD finner tilsynelatende inkonsistens i forhold til Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
JD viser til punkt 17.4.3.4 s. 247 om økonomiske og administrative konsekvenser i Ot.prp. 44 (2007-2008) hvor det står:
I tillegg til aktivitets- og rapporteringsplikt for arbeidsgivere er det en plikt for offentlige myndigheter som myndighetsutøvere til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formålet i diskrimineringsloven, jf. forslaget i lovens § 3 a første ledd. En tilsvarende aktivitetsplikt er foreslått i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. forslag til § 3 første ledd. Det er også en plikt til å rapportere om disse tiltakene i årsberetninger, eller i årsbudsjettet.
Om dette skriver JD:
Her er det uttrykkelig sagt at rapporteringsplikten også omfatter tiltak etter den utvidede aktivitetsplikten i første ledd. Det er likevel usikkert hvilken vekt man kan legge på uttalelsen, i og med at den tilsynelatende ikke er forenlig med andre uttalelser i proposisjonen.
Når rapporteringsplikten er formulert så tydelig som i 17.4.3.4, mener vi det bør kreves svært tungtveiende argumenter for å tvile på hva som er ment her. Vi gjengir derfor nedenfor sitater fra lovforarbeidene som omtaler rapporteringsplikten som en plikt både for det offentlige som offentlig myndighet og arbeidsgiver.
Aktivitets- og redegjørelsesplikten i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er i hovedsak basert på høringsnotat til egen høring om aktivitetsplikten i 2007 som igjen lå til grunn for Ot.prp. 44 (2007-2008).
Det fremgår av begge disse dokumenter at departementet/regjeringen vurderte det som særlig viktig at det offentlige er pålagt aktivitets- og rapporteringsplikt, ut fra nødvendigheten av å føre en målrettet og planmessig likestillingspolitikk, både som myndighetsutøver og som arbeidsgiver.
I høringsnotatet står det:
Offentlige myndigheter og offentlige arbeidsgivere bør etter departementets syn være underlagt aktivitets- og rapporteringsplikt uavhengig av størrelse.
Departementet har på denne bakgrunn utformet et lovforslag der følgende virksomheter pålegges en aktivitets- og rapporteringsplikt: offentlige myndigheter, arbeidslivets organisasjoner, offentlige arbeidsgivere, samt private arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte.
Videre presiseres betydning og innhold i plikten i lovproposisjonen.
Ot.prp. 44 (2007-2008) 13.6.2 Hovedinnholdet i høringsbrevet:
Departementet går lenger enn Syseutvalget foreslo ved at en rapporteringsplikt skal inn i flere lovverk.
Det foreslås at plikten skal omfatte offentlige myndigheter, offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner.
At redegjørelsesplikten omfatter mer enn arbeidslivet, fremgår av 13.8.2 s. 209:
Offentlige myndigheter og offentlige arbeidsgivere bør etter departementets syn imidlertid være underlagt aktivitets- og rapporteringsplikt uavhengig av størrelse. Dette fordi offentlige myndigheter har et særlig ansvar for å gå foran som et godt eksempel når det gjelder inkludering av utsatte grupper i arbeidslivet og andre sentrale samfunnsområder.
JD mener å finne støtte for at redegjørelsesplikten bare skal omfatte arbeidsgivere i merknadene til § 3 fjerde ledd som lyder:
Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke er pliktige til å utarbeide årsberetning, skal gi tilsvarende redegjørelse i årsbudsjettet.
Med tilsvarende refereres det til tredje ledd, og ifølge merknadene skal dette bety at Redegjørelsens innhold vil være den samme som følger av kravene i tredje ledd.
Dette tolkes dithen at redegjørelsen er den samme som den arbeidsgiver skal gi ifølge § 3 tredje ledd. Men i merknadene til tredje ledd er det henvist til punkt 13.8.5 om rapporteringspliktens innhold. JD viser til at det i 13.8.5 ikke gis eksempler på hva offentlig myndighet kan rapportere.
Temaet for 13.8.5 er imidlertid hvorvidt arbeidsgiver bare skal rapportere på tiltak eller også den faktiske tilstand jf. likestillingsloven. Siden registrering av minoritetsgrupper på grunnlag av etnisitet, religion og funksjonsnedsettelse truer personvernet, konkluderer departementet slik:
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal rapporteres om hva man faktisk gjør/har gjort for å oppfylle aktivitetsplikten. Det skal også rapporteres om hvilke tiltak man planlegger å gjennomføre. Rapporteringen om tiltak må omfatte en beskrivelse av status, definisjon av målsettingen for tiltaket, beskrivelse av tiltaket, tidsplan for når tiltaket skal gjennomføres, og omtale av hva som er oppnådd med gjennomførte tiltak.
Redegjørelsens innhold vil være den samme som følger av kravene i tredje ledd.
Dersom man sammenholder det som faktisk står om redegjørelsesplikten i dtl., og tar i betraktning at det bygger på en forståelse som allerede lå der fra Syseutvalget som valgte en annen tilnærming enn det som var gjort tidligere, ved å skille mellom det offentlige som myndighetsutøver og som arbeidsgiver ift. aktivitetsplikten, fremgår det at man har ment å pålegge offentlig myndighet en egen redegjørelsesplikt knyttet til sitt ansvar som myndighet, slik også 17.4.3.4 sitert over, helt klart viser.
Vi er enige i at det er sparsomt med eksempler, og at det er en svakhet ved alle lovforarbeidene til diskrimineringslovgivningen. Men Skjeieutvalgets lovforslag bøter på dette dersom det tilpasses alle diskrimineringsgrunnlag. Videre ser vi at siden både høringsnotatet fra 2007 og Ot.prp. 44 (2007-2008) tok for gitt at likestillingsloven var ferdig tolket og dermed trygg å vise til, har dette ført til at det også sås tvil om redegjørelsesplikten etter dtl.
Vi har både deltatt i og fulgt prosessen fra starten av, og vi vet at § 3 i dtl. ble utformet ut fra en overbevisning om at likestillingsloven hjemlet rapporteringsplikt for offentlige myndigheter, slik også Skjeieutvalget peker på (jf. s. 55).
På bakgrunn av ovenstående vil vi derfor hevde at departementet uten høring, avskaffer redegjørelsesplikten for offentlig myndighet i Prop. 88 L. Lovendringene som er foretatt innebærer således en svekkelse av diskrimineringsvernet, mens det tvert imot står følgende i kap. 15 s. 106:
Departementet mener det er nødvendig å avvente eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det er aktuelt å vurdere ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten.
Vi forstår utsagnet over dithen at man lener seg på prinsipputtalelsen fra JD som heller ikke av Skjeieutvalget oppfattes å ha gitt en endelig konklusjon:
Lovavdelingen har etter atskillig tvil kommet til at redegjørelsesplikten trolig ikke omfatter myndighetsutøvelse og tjenesteyting.
Utarbeidelsen av nytt lovforslag bør derfor baseres på de tidligere lovforarbeidene til dtl. som vi har vist til over.

2.9 Håndheving

2.9.1 Oppreisning og erstatning

Oppreisning og erstatning bør gis uavhengig av objektiv skyld.
Stopp Diskrimineringen opprettholder vårt forslag fra innspillet til Graverutvalget av 16.1.2009, om at regelen om objektivt skyldkrav bør gjelde også utenfor arbeidslivet. Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom en arbeidsgiver og en tjenesteyter her.
Vi støtter flertallets syn når det gjelder unntak fra retten til å få oppreisning.
Nemnda må få myndighet til å vedta oppreisning.
Vi støtter Skjeieutvalgets forslag om at Nemnda kan vedta oppreisning.
2.9.2 Om straff for grov overtredelse
Bestemmelsen bør gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
Stopp Diskrimineringen er uenig med Graverutvalget som foreslår at bestemmelsen kan videreføres i sin nåværende form i en ny felles lov. Denne særbestemmelsen i dagens lov mot etnisk diskriminering må gjelde alle diskrimineringsgrunnlag.
Dette er ikke en type diskriminering som kun rammer en bestemt gruppe. Tvert imot, er det svært vanlig at nettopp grov overtredelser av diskrimineringsforbudet i likhet med enda alvorligere handlinger som rammes av straffeloven, utføres av flere personer. Vi minner her om Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng.
Stopp Diskrimineringen minner om at vi fikk gjennomslag for at funksjonshemmede skulle ha samme vern mot hatmotiverte handlinger og diskriminering i straffeloven som bl.a. diskrimineringsgrunnlagene etnisitet og seksuell orientering har hatt i flere år, jf. §§ 77, 185 og 186 i ny straffelov.
Det lar seg heretter ikke forsvare å forskjellsbehandle ulike utsatte grupper i lovgivningen.

3. Loven om offentlige anskaffelser

Krav om universell utforming må ikke fjernes fra loven
Innføring av ikke-diskrimineringsklausuler ved offentlige anskaffelser
Vi viser til vår høringsuttalelse til NOU 2004:4 Enklere regler vedlagt, hvor vi går sterkt imot forslag om å ta hensynet til universell utforming ut av loven om offentlige anskaffelser. Å svekke allerede lovfestede rettigheter er i direkte motstrid til CRPD.
Stopp Diskrimineringen er svært tilfreds med at Graverutvalget fulgte opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlig innkjøp.
Vi støtter forslaget fra utvalget til utforming av lovbestemmelser.
Dette er et virkemiddel vi har jobbet for siden vår oppstart i 2002. Vi har tidligere gitt flere høringsuttalelser om dette, til NOU 2005:8, høringen om aktivitetsplikt i 2007, samt egen høring fra MOD om innføring av diskrimineringsklausuler i 2005.
Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er som bl.a. ECON peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt. Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men samtidig som det er en frivillig plikt.

4. Menneskerettskonvensjoner må få samme status i norsk lov

Norge må ratifisere tilleggsprotokoll 12 til EMK
Norge må ratifisere valgfri protokoll til ØSK, barnekonvensjonen og CRPD
Norge må inkorporere CRPD i norsk lov, og gi CERD og CRPD samme status som øvrige konvensjoner i Menneskerettsloven
Like viktig som at diskrimineringsvernet må harmoniseres, for å gi samme grad av vern til ulike befolkningsgrupper, er det at Norge tar sine menneskerettslige forpliktelser overfor ulike befolkningsgrupper på alvor ved at konvensjonene får samme gjennomslagskraft i norsk rett. Den tilnærming som norske myndigheter har valgt i dag, jf. sitat under, gir i realiteten et signal om at noen menneskerettigheter er mer verdt og viktigere å oppfylle enn andre:
Norske domstoler bygger på en forutsetning om at norsk rett er i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. For at enkeltindivider skal kunne påberobe konvensjonsbestemmelser direkte må de imidlertid være omgjort til norsk rett.
Menneskerettighetenes gjennomslagskraft er deretter avhengig av om rettighetene er beskyttet gjennom Grunnloven, menneskerettsloven eller annen lov.

Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter/mr_internasjonalt/nasjonal-lovgivning.html?id=449476 , åpnes i ny fane

Lov om forbud mot diskriminering –
NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern

Kommentar 26.6.2009
ved Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen og styremedlem i

Menneskerettsalliansen
Prinsipielt gjennombrudd i forhold til diskrimineringsgrunnlag
Et viktig gjennombrudd for Menneskerettsalliansen er at lovforslaget i tillegg til å gi vern mot diskriminering til de mest kjente grunnlagene: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder, også omfatter grunnlag som kan ha behov for slikt vern. Loven har en såkalt sekkekategori som benevnes: andre liknende vesentlige forhold ved en person”.
Kampen for en lov som gir alle diskriminerte grupper i samfunnet et rettslig vern, har vært den viktigste kampsaken for Menneskerettsalliansen siden starten i 2003.
Det er mange grunner til at lovgiver ikke har full oversikt over hvilke befolkningsgrupper som trenger diskrimineringsvern til enhver tid.
Dessuten er utsatthet historisk betinget som f.eks. kategorien tyskerbarn. Utsatthet henger svært ofte sammen med forhold som har med kropp og helse å gjøre, som f.eks. HIV. I andre tider var det andre sykdommer som skapte utgrupper som f.eks. tuberkulose og ikke minst spedalskhet.
Men like viktig som dette tidsmessige aspektet; enhver tid har sine utgrupper, er også det faktum at lovgivers egne fordommer og forutinntatte oppfatninger om gruppers posisjon og status i samfunnet, vil avgjøre hvilke grupper som anses for å ha behov for diskrimineringsvern. Rådende moralnormer er selvfølgelig en svært viktig faktor her, både ift. sykdom som smitter og ift. atferd som prostitusjon, kriminalitet og rusbruk. Og nærmest motsatt av fordømmelsen av disse gruppene, kan en si at veldedighets- og sykdomstankegangen har tilslørt eksklusjon av andre grupper.
Dette har vi ikke minst erfart når det gjelder funksjonshemmede. Først i 1993 erkjente FN at funksjonshemmede utsettes for diskriminering. Man innrømmet at når funksjonshemmede ikke er listet opp blant de 12-15 grunnlagene som er nevnt i de to overgripende menneskerettskonvensjonene fra 1966, skyldtes det rett og slett manglende bevissthet om at gruppen ble utsatt for diskriminering. Det samme gjelder den europeiske menneskerettskonvensjon og dens tilhørende protokoll nr. 12. Verdens største minoritet er simpelthen gjemt og glemt.
Erkjennelse av egne blanke flekker og egne mer eller mindre bevisste fordommer, bør derfor ut fra et rettsikkerhets- og menneskerettssynspunkt skape en ydmykhet hos lovgiver når det gjelder forvaltning av et så fundamentalt rettsvern som diskrimineringsvernet.
Så langt kan vi si at Diskrimineringslovutvalgets flertall innfrir vårt krav.
Fortsatt rangering av diskrimineringsvernet
Det forstemmende ved lovforslaget er imidlertid at utvalget ikke tar konsekvensen av sin egen innsikt om at noen grupper kan være like utsatt for diskriminering som de gruppene som er blitt identifisert, uten at de har klart å synliggjøre seg og har ressurser nok til å føre kampen like tungt som f.eks. kvinner og etniske minoriteter. Utvalget erkjenner således at personer på grunn av bl.a kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og overvekt er særlig utsatt for diskriminering, men denne identifiseringen gir seg ikke utslag i at disse grunnlagene blir eksplisitt nevnt og får samme grad av vern som de grunnlagene som allerede har et vern i lovgivningen fra før.
Diskrimineringsvernet er nemlig ikke like sterkt for sekkekategorien som for de eksplisitt nevnte grunnlagene. De spesielle reglene som gjelder for bevisbyrde § 28, oppreisning og erstatning § 29 og arbeidsgivers aktivitetsplikt § 26, omfatter ikke ikke-identifiserte grunnlag.
Begrunnelsen for denne graderingen er for så vidt forståelig og logisk. Av hensyn til pliktsubjektenes rettsikkerhet må forutsigbarhet veie tungt. Det er ikke lett for en arbeidsgiver eller en tjenestetilbyder å vite hvordan alle situasjoner slår ut for alle grupper i samfunnet. Tydeliggjøringen og synliggjøringen av årsakene til og mekanismene rundt eksklusjon har vært avgjørende for hver av de gruppene som etter hvert har fått et særskilt vern.
Det er derfor viktig at de grupper som er erkjent utsatt for diskriminering, identifiseres og nevnes eksplisitt i loven. Først da har vi fått samme grad av vern for alle diskriminerte grupper vi kjenner til på et gitt tidspunkt.
Vi vil nevne en faktor som ikke er tatt med i utredningen, som i høy grad påvirker hvor sterkt og effektivt vern en gruppe oppnår. Tilgangen på alliansepartnere er utslagsgivende for minoriteters kamp mot majoriteten. Dette avspeiles tydelig i dagens diskrimineringslovgivning som den nye loven er ment å erstatte.
Vi beklager derfor sterkt at Graverutvalget har valgt å opprettholde en del av de skjevheter som dagens lovverk er beheftet med.
Et svært tydelig eksempel på dette er den spesielle straffebestemmelsen som gjelder for grov overtredelse av forbudet mot diskriminering på grunnlag av etnisitet som er begått av flere i fellesskap, jf. § 52. Denne bestemmelsen er en videreføring fra dagens diskrimineringslov.
Spørsmålet her er ikke om en slik bestemmelse er berettiget, men om det kan la seg forsvare at tilsvarende grove brudd begått mot andre grupper, ikke behandles likt. Et konkret eksempel omtales i artikkelen Diskriminering og rasisme.
Erkjennelsen av at andre grupper enn dem som tradisjonelt er blitt definert inn under vernet mot rasisme, også utsettes for hatmotiverte handlinger, hatkriminalitet, har kommet gradvis.
Utviklingen av et strafferettslig vern tilsvarer utviklingen av et sivilrettslig vern mot diskriminering. Manglende erkjennelse har ført til at funksjonshemmede ikke har et strafferettslig vern i dag, og vil først få det i den nye straffeloven.
Stopp Diskrimineringen har kjempet i front og nokså alene i flere år for å så den erkjennelsen hos politikerne. Til og med Syseutvalget avviste behovet for vern i straffelovens § 135a.
Stopp Diskrimineringen vil konkludere med at det nye lovforslaget er et stort skritt på veien mot målet om likhet for loven. Men vi har en jobb å gjøre både i Menneskerettsalliansen og i stiftelsen for å sikre at ny diskrimineringslov gir samme grad av vern til alle som vi vet trenger det.