Den vakre død
Psykiater Ingrid Lycke Ellingsen holdt sterkt foredrag om nazistenes euthanasipraksis
Euthanasi kalte nazistene sin praksis når de utryddet mennesker som de anså for å være uverdige til å leve. Uttrykket kan oversettes med «den vakre død».
I tilknytning til utstillingen «Innlagt ved Hadamar», som en tid har preget biblioteket ved HiST, Avdeling for helse- og sosialfag, holdt psykiater Ingrid Lycke Ellingsen nylig et foredrag for ansatte og studenter. Hun trakk da tråder fra dette mørke kapitlet i vår historie fram til problemstillinger som er aktuelle for alle som skal arbeide innenfor omsorgssektoren. Underlig da, at av avdelingens 2000 studenter, hadde 1999 funnet noe annet å gjøre denne kvelden.
Ingrid Lycke Ellingsen er fylkespsykiater i Buskerud og visepresident i Europarådets komité for forebygging av tortur og mishandling. I over 20 år har hun vært glødende opptatt av menneskeverdet, og det var også hennes tema for foredraget.
– I 1939 tok et foreldrepar i Tyskland med seg sitt funksjonshemmede barn til legen. Legen mente det ville være en lettelse om dette barnet ikke levde, og det ble sendt en søknad til Hitler om tillatelse til å avlive det. Søknaden ble innvilget, forteller hun.
Denne måten å gjøre seg av med barn som var funksjonshemmet på, var en del av den systematiske utryddelsen av de som ikke passet inn i Det tredje rikes samfunn. 5000 funksjonshemmede barn ble drept i nazistenes perfekte dødsmaskiner. En av disse dødsmaskinene var Hadamar sykehus.
Hadamar var ett av seks sykehus som ble brukt til å utrydde mennesker med psykisk utviklingshemming eller psykiske lidelser. 200 000 mennesker fra Tyskland, Polen og Sovjet som var psykisk syke, mentalt tilbakestående, hadde tuberkulose eller på andre måter var funksjonshemmet, ble drept i årene 1939 – 1945.
– Man ønsket seg et samfunn uten handikappede mennesker, man ville rydde bort de syke og stygge som ikke passet inn i bildet av den vakre, ariske rasen. Derfor tvangssteriliserte man 400 000 mennesker som blant annet led av arvelig blindhet, døvhet eller hadde andre misdannelser. Man ville rense «folkekroppen», ta bort det som var dårlig, sier Ingrid Lycke Ellingsen.
Historien om Anna
– Det var historien om en pike som het Anna som fikk meg til å bli engasjert i dette. Hun var blitt voldtatt, og fikk en psykisk reaksjon som førte til at hun trengte hjelp. Anna ble innlagt ved Hadamar for å bli behandlet. Behandlingen besto i at hun ble gasset. Min reaksjon var at «dette kan ikke være sant!». Jeg er selv psykiater, og kunne ikke forstå at psykiatere og helsepersonell kunne bruke kunnskapene sine til å tilintetgjøre mennesker. Dette ble en slags besettelse for meg, og til slutt dro jeg til Hadamar for å få vite at dette ikke var sant, forteller Ingrid Lycke Ellingsen.
I Hadamar ble hun møtt med en mur av taushet. Ingen ville snakke, ingen visste noe om det som hadde skjedd. Folk distanserte seg fra sykehuset oppe på høyden over byen.
– Til slutt møtte jeg en gammel overlege som tok meg med dit. Han viste meg sykehuset og gasskamrene. Og han viste meg gravplassen hvor de 20 000 psykiatriske pasientene og utviklingshemmede som ble myrdet i Hadamar sykehus ligger begravd. Alt jeg kunne si var:
– Det vil aldri skje igjen. Da la han hånden sin på armen min og sa stille: – Det er nå det skjer, bare i andre former.
Døden på 14 kvadratmeter
Pasientene kom til sykehuset i grå busser med overmalte vinduer. Derfra gikk veien direkte ned i kjelleren, ned til et knøttlite venteværelse. Der satt dommerne over liv og død og satte et rødt kryss ved navnene til de som skulle videre inn i dusjene. Dusjene var på 14 kvadratmeter, og dit inn sendte de opp til 60 pasienter om gangen. Men det var ikke vann som kom ut av dusjene. Det var gass.
– Jeg undret meg slik over hvordan det må ha vært. Over angsten disse minste blant oss må ha følt. Gjorde det vondt? Tok det lang tid? Og jeg tenkte – slik paven sa det – Mia culpa, min skyld. Det var «vi», helsepersonell, vi som er opplært til å utøve omsorg, det var «vi» som sto i fremste rekke for å utrydde de svake. Men sykepleierne hadde bare fulgt ordre fra legene. Legene hadde bare fulgt ordre fra Berlin.
Både barn og voksne ble påført ufattelige lidelser under det som nazistene kalte vitenskapelige eksperimenter.
– Jeg så et album hvor første halvdel besto av bilder av «friske» barn. Den andre halvdelen av albumet besto av bilder av hjernene deres. Men vi skal ikke tro at grusomme eksperimenter med mennesker er begrenset til tida under Hitler. I USA injiserte man kreftceller i demente pasienter helt fram til 1972. Et annet eksempel er syfilispasienter som ikke fikk penicillin – noe som ville helbredet dem – fordi man ønsket å se utviklingen av sykdommen.
– Han hadde rett i at det er nå det skjer, den gamle overlegen. Det foregår systematisk tortur og mishandling i 125 land i verden i dag. Hvert 20. sekund blir et barn eller en kvinne voldtatt. Hvert 3.6. sekund dør et barn av sult.
Mennesket som vare
– Jeg vil gjerne knytte dette opp mot dagens debatter om aktiv og passiv dødshjelp, og om det skal kunne foretas abort hvis det er fare for at barnet kan bli funksjonshemmet. Hvis vi begynner å gradere menneskeverdet har vi gitt opp begrepet. Da er mennesket blitt en vare, som enten er perfekt eller av liten verdi fordi det har feil. Ønsker vi oss et samfunn der mennesker med psykisk utviklingshemming ikke finnes? Og gjør i så fall fraværet av disse menneskene samfunnet mer menneskelig? Blir vi et lykkeligere samfunn om det ikke er rom for de som ikke er hundre prosent i effektivitetsøyemed? De svake uten desibelvolum blir sjelden hørt. Det er vårt ansvar hvilket samfunn vi ønsker oss, sier Ingrid Lycke Ellingsen.