Vi og -de-

Debatten som har gått her i Dagsavisen om vi og -de andre- er interessant, og ikke minst tankevekkende for en som selv hører til en gruppe som systematisk kalles for og behandles som -de andre-.

Hvordan det oppleves å til stadighet bli referert til som -de- og bli fremstilt på en måte som man ikke kjenner seg igjen i, er vanskelig å forklare til dem som til enhver tid opplever seg som -vi-. Det jeg med sikkerhet kan si er at det ville vært en stor lettelse om man i det minste opplevde at andre tok tak i denne utdefineringen og i sine verste utslag; ekskluderingen, slik som vi nå opplever at forskere, journalister og andre sterke talspersoner faktisk gjør både her i avisen og i andre medier når det gjelder blant annet etniske minoriteter. Selv har jeg ikke lest boken til Marianne Gullestad, men jeg tror nok at jeg ville finne mye der som jeg kunne underskrive på. Likevel vil jeg påstå at det blir å drive det for langt om man tolker alle utsagn som refererer til at det finnes grupper som ikke er inkludert, som bevis for at den som påtaler dette er bærer av ekskluderende holdninger. Eksemplene fra kongens og statsministerens taler som sto på trykk her i avisen (4.1. i år), må sies å befinne seg i et landskap som man trenger flere runder i for å være sikker på at man faktisk tråkker riktig. Mandag 21.1. ser vi da også at Khalid Salimi og L G viser til at så lenge det faktisk finnes et slikt skille, må det også refereres til.

Uansett ståsted er det fryktelig viktig at mediene sørger for spalteplass og at både majoriteten og minoriteten får slippe til i denne debatten som nå har stått på dagsorden over lengre tid. Så lenge debatten går, bøker skrives og mange vil delta i den, er jeg sant og si mindre bekymret, men blir det stille; enten fordi vi har blitt forledet til å tro at det ikke finnes noen -de andre- i befolkningen, fordi de er blitt assimilert eller fordi den store likegyldigheten har senket seg, da er det fare på ferde.

Og det er grunnen til at jeg blander meg inn i denne debatten nå; for å vise at det er fare på ferde når ingen er opptatt av at en gruppe utdefineres som -de andre-.

Etter min mening må det mest verdifulle med Gullestads bok være at hun setter fokus på at våre holdninger faktisk kommer til uttrykk i det vi sier. Og da tenker jeg at dersom det hadde vært en forsker som ville sett på de holdninger som kommer til uttrykk gjennom språkbruken når det gjelder funksjonshemmede, ville materialet vært så overveldende at hun kanskje hadde gitt opp å ta tak i det. For oss som må finne oss i å bli systematisk referert til som -de funksjonshemmede- enten det er i mediene, av politikerne eller til og med av de forskerne som hevder at de vil vise at funksjosnhemning er et sosialt fenomen, er det uforståelig at ingen andre enn oss selv, reagerer på det og sørger for at det blir påtalt.

Hva forteller betegnelsen -de funksjonshemmede- oss? Først og fremst at vi er noen -andre- enn folk flest, dernest at vi er en kategori som har felles kjennetegn, dernest at denne kategorien eksisterer og til slutt som følge av dette; at vi er en kategori mennesker som dere synes det er svært viktig å markere en solid avstand til slik at det ikke er noen tvil om at dere ikke tilhører denne kategorien.

Men hva betyr funksjonshemning egentlig? Det skal ifølge de offisielle definisjoner bety: et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav til funksjon på områder som er viktige for å utføre dagliglivets aktiviteter. La oss si det på en annen måte, siden det er så åpenbart at denne definisjonen overhodet ikke har blitt forstått av verken folk flest eller dem som skal utøve politikk i tråd med den.

Funksjonshemning betyr å være hemmet i å fungere i en situasjon, og alle vil være det i en gitt situasjon. Men for at det ikke skal ende i meningsløsheten, sier vi at det er de som har en nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne som f. eks. ser dårlig, hører dårlig, er bevegelseshemmet, er utviklingshemmet eller har psykiske problemer, som blir funksjonshemmet i møte med hindringer i omgivelsene. Det er altså ikke funksjonshemningen som er egenskapen ved mennesket, men den nedsatte funksjonsevnen. For å illustrere dette bruker jeg å si at jeg er ikke funksjonshemmet når jeg skal ta fly på  Schippol, men på Gardermoen ble jeg det. Årsaken er at jeg som svaksynt kan fungere dårlig og bra, alt ettersom skilting og lysforhold er utformet. Min funksjonshemning har blitt større med årene, ikke fordi jeg har fått dårligere syn, for det er det mest stabile ved meg, men fordi omgivelsene er blitt mer og mer kompliserte med elektroniske køsystemer overalt, selvbetjeningssystemer overalt, elektroniske tavler høyt oppe og gjerne i motlys og mange andre faktorer som alle sammen kunne ha vært annerledes, om de som planlegger og utøver politikken faktisk tenkte på at befolkningen fungerer svært ulikt, ikke minst avhengig av alder. Når man overser eller ikke vil se, variasjonsbredden i befolkningens forutsetninger, får vi menenskeskapte barrierer som gjør at mange av oss altså blir funksjonshemmet.

La meg ta et par eksempel som mange vil kjenne seg igjen i, men som likevel ikke ser ut til å skape de store allianser det burde ha gjort. Kvinner, og etterhvert også menn, som har erfaring med barnevogn, skulle ha funnet ut at de blir unødvendig hemmet i å fungere (funksjonshemmet) når de støter på trapper og trinn overalt. De har derfor en innsikt og en felles interesse med mennesker som er bevegelseshemmede i å få vekk alle disse unødige trinnene rundt omkring. Karuselldørene er funksjonshemmende for alle unntatt de som bare har håndveske og er kjappe i vendingen. Man kan ikke ha dårlig tid og ikke ha med seg bagasje, barnevogn, små barn eller hunder osv. Likevel er det altså disse utsøkte hindringene som er plassert nå på alle viktige reiseknutepunkter. Sier det noe om dem som opplever dem som en hindring, eller sier det mest om dem som har funnet på å plassere denne typen dører der trafikken er størst?

Akkurat like lite sier funksjonshemmetbegrepet om dem som til vanlig får det klebet til seg som en egenskap. Derimot vet vi at resultatet er en fullstendig misoppfatning av hva det er som er problemet. Det oppfattes ikke at det faktisk er diskriminering vi utsettes for når vi søker på hundrevis av jobber og ikke får dem, eller når vi ikke får brukt de tilbud og tjenester som resten av befolkningen tar som en selvfølge. Hvorfor? Rett og slett fordi vår manglende deltakelse og tilstedeværelse blir fortsatt forstått av samfunnet som forårsaket av kroppslige begrensninger hos oss selv – ikke som resultat av politiske valg som tar hensyn til de som fungerer best. Fraværet av fokus på diskrimineringen bør bekymre alle som er opptatt av demokratiet, men de som vanligvis sørger for å påtale diskriminering, er tause fordi heller ikke de erkjenner at det er det fenomenet vi utsettes for – og da er det virkelig fare på ferde.