Høringsuttalelse til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale (2023)

Til Kultur- og likestillingsdepartementet

Stopp Diskrimineringen leverer med dette vårt høringssvar til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale.
Dette er første gang funksjonshemmede er inkludert i en utredning om ytringsfrihet.
Det er gått 20 år siden vi tok opp denne utelatelsen ved høringen om NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted.
Som det vil fremgå av vårt høringssvar, gjenstår det mye før vi kan si at Norge erkjenner funksjonshemmedes rett til ytrings- og meningsfrihet fullt ut.

Omfanget av utredningen gjør det umulig for oss å kommentere alle forslag som berører oss som borgere på linje med majoriteten. Vi har valgt å konsentrere oss om det som er mest presserende utfra funksjonshemmedes kamp for ytringsfrihet, basert på våre innspill til kommisjonen, Mediemangfoldsutvalget, høringer på Stortinget om medie- og informasjonspolitikk mm.
Vi viser til høringssvar fra andre organisasjoner av funksjonshemmede på områder som ikke er dekket i vårt svar.

Vi støtter forslagene som direkte tar opp ytringsfriheten for funksjonshemmede:
• Arbeide for å bedre den reelle ytringsfriheten for mennesker med funksjonsnedsettelser ved blant annet:
• Å innlemme CRPD i norsk lov.
• Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5).
• Mediene bør jobbe for en bredere representasjon av mennesker med funksjonsnedsettelser og andre minoriteter i redaksjonene, både som kilder og internt i redaksjonene (6.8.5, 12.7.2). Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene.
• Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5).
• Flere studier av seksuelle minoriteters og mennesker med funksjonsnedsettelsers bruk av ytringsfrihet. (5.7)
• Styrke arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av kultur for mennesker med funksjonsnedsettelser (14.8.1.6).

Vi mener imidlertid, at forslagene er utilstrekkelig og for forsiktige ettersom staten har et ansvar for å sikre alle borgere full ytrings- og meningsfrihet.
Dette blir kommentert nedenfor.
VI tar I tillegg opp tidligere forslag som utredningen ikke har ivaretatt:
• CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
• Krav om egen utredning og styrking av kunnskapsgrunnlaget om rammevilkårene for funksjonshemmedes ytringsfrihet, herunder mediepolitikken, og sørge for at funksjonshemmede inkluderes i statlig støttede FoU-tiltak som skal dokumentere underrepresentasjon mv. av minoriteter i media
• Krav om at tilrettelegging i Kringkastingsloven må tas inn i Likestillings- og diskrimineringsloven
• Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner
• Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede
• Staten må oppfordre Norsk presseforbund til å ta med funksjonsevne i Vær Varsom-plakaten

Vi har også kommentar til dette forslaget.
• Opprette et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7).

CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
Det er ikke tilstrekkelig å innlemme CRPD i en lov som innebærer at CRPD sidestilles med norsk lov. Denne FN konvensjonen har en særstilling som den eneste konvensjonen som tydeliggjør og tolker universelle menneskerettigheter i et funksjonshemmet-perspektiv. Funksjonshemmede er ikke nevnt i SP, ØSK og EMK, og ble i tiden etter 2. verdenskrig, verken oppfattet som en minoritet på linje med andre minoriteter, eller som en befolkningsgruppe som ble diskriminert¹.
Vi viser til CRPD, CRPD-komiteens anbefalinger til Norge fra 2019, våre tidligere innspill og diverse høringssvar knyttet til CRPD.

Styrking av kunnskapsgrunnlag
Kommisjonen foreslår at det skal opprettes et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7).
Videre foreslås det mer forskning om funksjonshemmede bruk av ytringsfrihet.
Vi støtter selvsagt begge forslag, men opplever samtidig at kommisjonen ikke har tatt innover seg vår dokumentasjon i innspillet om hvor systematisk utelatelsen av funksjonshemmede faktisk er, også i Fritt Ords program Status for ytringsfriheten.
Kommisjonens egen utredning gir en solid bekreftelse på kunnskapshullet, blindsonen som råder hele dette feltet.

Som vi har påpekt i en rekke innspill til høringer og til tidligere likestillingsministre, er funksjonshemmede ikke inkludert i programsatsinger, kartlegginger og forskning som legges til grunn for den statlige mediepolitikken som f.eks. Status for ytringsfriheten, studier av rammevilkår for ytringsfriheten, blindsoner i medieinnhold og kildebruk mv.
Dette fører til at funksjonshemmedes posisjon for å påvirke mediepolitikken er svak.
En forutsetning for å endre dette, er oppbygging av faktagrunnlag.
Dersom fremtidige studier og rapporter bare skal videreføres, vil skjevhetene i kunnskapsgrunnlaget opprettholdes. Det samme gjelder kartlegging av representasjon. Uten faktagrunnlag, forblir funksjonshemmede usynlige og uten påvirkningsmuligheter.
Vi minner om at Europarådet oppfordrer medlemsstatene til å støtte prosjekter om bl.a. medieforskning og innovative tilnærminger for å styrke mediemangfold og ytringsfrihet.

Det er derfor nødvendig å presisere inkludering av funksjonshemmede i både programsatsinger og i alt statlig støttet FoU arbeid. Vi viser til vedlegg med oversikt over utelatelsen.

Lik og uhindret tilgang til informasjon
• Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5).
Vi viser til CRPD Komiteens anbefaling 34 som er mer vidtrekkende enn kommisjonens forslag som begrenser seg til mediene:
(a) Øker tilgangen til tekniske hjelpemidler og informasjon i tilgjengelige formater egnet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder tilgjengelige nettsider, tegnspråk, teksting, punktskrift, lettlestformat og klarspråk i forbindelse med alle offentlige tjenester,
(b) Øker tilgjengeligheten i massemedia, spesielt i direkte kringkastingssendinger,
(c) Styrker bestemmelsene i kringkastingsloven for å sikre at kringkastingsselskaper til enhver tid tekster sendingene.

Etter CRPD og EMK skal staten sikre menneskerettighetene gjennom effektiv tilgang på rettsmidler, noe som ikke kan ivaretas med dagens lovgivning.
Derfor må krav om tilrettelegging av informasjon, inklusive mediene, nedfelles i Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, slik at funksjonshemmede kan klage på diskriminering når disse ikke er oppfylt.
Manglende tilgang har ingen konsekvens etter kringkastingsloven.

Ytringsfrihet kan ikke realiseres i et vakuum, og det er nettopp dette artikkel 21 i CRPD er en erkjennelse av. Uhindret tilgang til informasjon og kunnskap er en forutsetning for å kunne ta del i den åpne og opplyste samtalen, for å kunne ta et informert standpunkt som igjen er en forutsetning for å påvirke opinion og beslutningstakere.
Stopp Diskrimineringen krever at Norge innfrir sin plikt til å sikre full ytrings- og meningsfrihet for alle borgere uavhengig av funksjonsevne.
Informasjons- og kommunikasjonshemmede er en stor og sammensatt befolkningsgruppe, og det anslås at nær 1/3 av den voksne befolkningen har nedsatt evne til å lese og nyttiggjøre seg fortløpende tekst, i dette tilfellet kreves dessuten svært god lesehastighet.

Vi er glade for at kommisjonen er tydelig på at tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsansvar. For å sikre at dette faktisk oppfylles, må lovverket styrkes.
Den norske mediebransjen, Mediebransjenes Landsforening, Norsk Redaktørforening og NRK har tydelig vist at de ikke har forstått sitt samfunnsansvar ved å avgi kritiske høringsuttalelser til implementeringen av EUs WAD-direktiv jf. Prop. 141 LS (2020-21). De to førstnevnte går til og med så langt å hevde i sine høringssvar at universell utforming går utover medienes ytringsfrihet.
Vi minner også om kritiske og fiendtlige oppslag på lederplass i flere store medier, bl.a. Aftenposten² da forskriften om plikt til universell utforming av IKT trådte i kraft i 2014.

Norske medier har avslørt en svært bekymringsfull holdning til vår ytrings- og meningsfrihet som staten må ta på største alvor.

Bakgrunn for behov for utvidet diskrimineringsvern
Dagens lovverk er ikke utformet utfra art. 21 i CRPD, men utfra hva som kreves fra bl.a. EU-direktiv og utfra feil premisser som ble lagt da Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble utformet og innført. Vi viser til tidligere høringsuttalelser om dette til høringer om diskrimineringslovgivningen, sist i 2017 til innføring av felles Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL.
Et resultat av det siste, var bl.a. at verken teksting eller tegnspråktolking er omfattet av definisjonen av universell utforming i LDL.

Vi vil imidlertid understreke at strategien Universell Utforming ikke er tilstrekkelig for å sikre at alle funksjonshemmede får lik og uhindret adgang til mediene. og annen informasjon. Til det er konseptet for snevert knyttet til fysiske barrierer, inklusive IKT. Se eget avsnitt med vår kritikk av at strategien er brukt som overordnet perspektiv i utredningen.

Funksjonshemmede har en udiskutabel rett i kraft av menneskerettighetene til uhindret tilgang til informasjon, uansett på hvilken måte denne gis.

I Kringkastingsloven stilles det i § 2-19 krav om tilrettelegging, et krav som er videre enn kravene som følger av dagens Likestillings- og diskrimineringslov. Men også i den loven reduseres tilgjengelighetskravet til et teknisk spørsmål som om formidling av informasjon ikke involverer og inkluderer journalistene som faktisk fortsatt spiller en hovedrolle i TV-medienes kommunikasjon med publikum.

Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor endres slik at krav om tilrettelegging av medier omfattes av en generell plikt til tilrettelegging. Det betyr at loven må omfatte både krav om teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst, og et krav om at kommersielle kringkastere må sikre at alle egenproduserte sendinger inneholder både auditiv og visuell formidlingen.
Et eksempel som illustrerer dette behovet, er at alle som ikke kan lese tekstboksene som i stadig større grad brukes av TV-mediene, går glipp av både informasjon om hvem som intervjues og omtales i oppslag i Dagsrevyen. Uten denne kunnskapen, kan man ikke ta del i en åpen og opplyst samtale.

I dag er kun NRK pålagt å sikre tilrettelegging av audiovisuelle bestillingstjenester. Dette sikrer ikke ytrings- og meningsfriheten. I dag får mange ikke tilgang til audiovisuelle bestillingstjenester i det hele tatt, fordi utstyret som leveres ikke er omfattet av krav til universell utforming i LDL.
Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor utvides til å omfatte krav om at audiovisuelle bestillingstjenester skal være tilgjengelige for alle.

Representasjon, mangfold, speile befolkningen
• Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene.
Vi vil understreke hvor viktig det er at mediene jobber systematisk for økt representasjon.
Funksjonshemmede inkluderes ikke i medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til ulike jobber i redaksjonene, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og utvalg av kilder. I den grad media bruker kilder blant funksjonshemmede, er det et fåtall aktører som fungerer som eksperter i kraft av å ha funksjonsnedsettelser, ikke i kraft av å være kilder som har spisskompetanse på den konkrete saken som tas opp. Dette står i klar kontrast til utvalget av kilder og eksperter som slipper til fra andre minoriteter.

Slike målrettede innsatser har det, som bl.a. Status for ytringsfriheten viser, vært mange av;
men de har til felles at de ikke er rettet inn mot funksjonshemmede.
På samme måte som det er svært merkbart på både innhold, utvalg av perspektiver og stemmer i medier hvor begge kjønn og etniske og seksuelle minoriteter er representert, merkes det svært godt at funksjonshemmede ikke er regnet med i mangfoldet. Fordomsfullt språk og fordomsfulle fremstillinger dominerer. Funksjonshemmede henvises til en egen, snever dagsorden og får ikke verken plass eller stemme i debatter om demokrati, ytringsfrihet, representasjon, mangfold, likestilling og diskriminering, forakt og hat.
Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om funksjonshemmedes posisjon i
samfunnet, fører naturlig nok til at funksjonshemmedes utsatthet, politiske kamp og interesser ikke anses som relevante og viktige.
Vi kan tilføye at etter 20 år som aktiv aktør i kampen mot diskriminering av funksjonshemmede, har vi fortsatt til gode en eneste offentlig debatt, hvor funksjonshemmede får diskutere den systematiske diskrimineringen.

Først når funksjonshemmede telles med på lik linje med andre minoriteter i innsatser for rekruttering av mangfold, vil funksjonshemmedes ytringsfrihet kunne bli reell.

Medias fordomsfulle begrepsbruk og fremstillinger av funksjonshemmede
• Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5).
Vi finner denne formuleringen fra kommisjonen uhyre svak, tatt i betraktning hvor alvorlig det er at media omtaler og fremstiller en befolkningsgruppe fordomsfullt.
Dette bekreftes også av at mediene har lagt føringer for seg selv i Vær varsom-plakaten:
4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

Det som er påfallende er at funksjonsevne ikke er inkludert i VVP, og for oss som har kjempet mot fordomsfulle fremstillinger av og språkbruk om funksjonshemmede i flere tiår, er det opplagt at VVP primært speiler erkjennelsesnivået i Norsk Presseforbund, ikke det reelle behovet for et slikt vern.

Medienes selvsensur ift. språkbruk om ulike grupper viser at også media mener dette er alvorlig, og det gjør også de kraftige reaksjonene og hissige debattene som utløses når fordomsfulle ord og begreper blir brukt i det offentlige rom om noen minoriteter. Slike debatter er viktige og gis stort rom i mediene. Funksjonshemmede lykkes imidlertid ikke med å få satt språkbruk på dagsorden, noe som bl.a. skyldes at både medier og opinion ikke har den samme bevisstheten ift. hva som er fordomsfull språkbruk om og fremstilling av oss.

Vi har møtt stor mostand i redaksjoner og blant språkeksperter når vi har forsøkt å få mediene til å følge anbefalingene som 10 organisasjoner utarbeidet i 2004. Ordlisten ble laget etter modell av NRK Østlandssendingens svarteliste fra 2002. Men ordlisten vår har møtt en helt annen motstand enn NRKs egen liste hvor nettopp hensynet til gruppens egne meninger ble vektlagt.
Fortsatt er nærmest alt tillatt. Ord som «krøpling» er heldigvis sjeldnere å se i dag, men forhistoriske betegnelser som «gærning» og «gal», «invalid» og det fullstendig meningsløse «døvstum» florerer og passerer.
Særlig ille er omtalen av utviklingshemmede. Det er en utstrakt bruk av ord som «tilbakestående» og forkortelsen «PU» og «PUer», også som forstavelse foran: -bruker, -klient, -bolig, -tilbud, -tjeneste, -omsorg.
Mediene viker heller ikke tilbake for å utslette personene, dehumanisere, i formuleringen som disse: «Nedskjæringene innen PU» eller «Tjenesteleder ved nedsatt funksjonsevne», eller enda grovere: «PU-ansatt hadde sex med klient» og «Dømt for sexovergrep mot PU-klient». Blant de verste vi har arkivert de siste 20 år, er også overskrifter som «Rovdyret Hanne» om en navngitt person. VVP hindrer heller ikke media i å demonisere folk med psykososiale funksjonsnedsettelser, ofte fremstilt som monster, psykopat og andre begreper som ville skapt storm dersom de rammet andre befolkningsgrupper.

Det faktum at funksjonshemmede forblir «de funksjonshemmede» i media, er også en solid bekreftelse på hvor marginal posisjon vi har. Media har for lengst sluttet å bruke «de homofile», det skjer automatisk når majoriteten omfavner minoriteten som normal variasjon: opptas i «vi-gruppen». Kun kristne miljøer fastholder «de homofile».

Majoritetens bruk av begrepet «funksjonsfrisk» om seg selv, avdekker også majoritetens fordomsfulle syn på funksjonshemmede. Dette brukes notorisk og plasserer funksjonshemmede i en bås som syke. Medias sykdomsperspektiv motarbeide vår kamp for likestilling og diskriminering, siden den nettopp handler om at det er omgivelsene som hemmer oss i å fungere.

Definisjonen av «personlige og private forhold» i VVP påvirkes også av medias syn på funksjonshemmede som først og fremst en gruppe med biologiske avvik.
Viktige oppslag om diskriminering som nekt av adgang, utestengning, lovbrudd osv. f.eks. at noen nektes adgang til utested, ikke kommer inn på bussen med rullestol, ikke får nødvendig informasjon, ikke får lærebøker osv. introduseres med at NN er «rammet av», «lider av» eller «har den sjeldne sykdommen» som om personens diagnose skulle ha noe med saken å gjøre i det hele tatt.
Personfokuset, at det er noe feil ved personen, overskygger fenomenet/lovbruddet (her funksjonsdiskrimineringen), noe som har direkte betydning for hvorvidt en utsatt gruppe har mulighet til å påvirke beslutningstakere. Først når samfunnet erkjenner at det som skjer er diskriminering, blir det håndtert som et stort samfunnsproblem som må løses, ikke en uheldig omstendighet som en person med den diagnosen dessverre opplever. Fortsatt opplever vi at media fastholder oss der kvinner, svarte, homofile osv. var for lenge siden, at biologi er årsak til hendelsene, ikke diskriminering.

Til tross for at det er godt dokumentert at bevisstheten omkring fremstilling og språkbruk er svært lav i mediene, etterlyser vi en erkjennelse hos myndighetene og mediene av at det er et enormt stort behov for at funksjonshemmede trenger beskyttelse mot stigmatiserende språkbruk og fremstillinger, og mot fremheving av personlige og private forhold.
VI har siden 2002 kartlagt og undervist om medias fremstilling av funksjonshemmede. Temaet er også tatt opp i professor Elisabeth Eides forskning på feltet, Minoritetsrepresentanter som medieaktører og Stort felt – liten dekning. Medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Vi er klar over at norske myndigheter ikke kan pålegge medier hvilke ord som skal brukes, og hva som skal stå i Vær Varsom Plakaten, men staten er forpliktet til å gjøre noe etter CRPD artikkel 8. Derfor vil vi stille følgende forslag:

Staten må oppfordre Norsk Presseforbund til å likestille minoriteter ved å ta inn «funksjonsevne» i Vær varsom plakaten

Kommisjonen trekker frem NRKs ordliste som inspirasjon. Vi vil derfor påpeke at NRK ikke har fulgt funksjonshemmedes anbefalinger som de har fått i innspill. Som vi viser ovenfor, er flere av «verstingene» nettopp hentet fra NRK, og formuleringer som «de funksjonshemmede» og «funksjonsfriske» brukes i de aller fleste oppslag om oss.

Opplæring og bevisstgjøring av media
• Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner
Dette er CRPD-komiteen anbefaling nr. 14 til Norge i Concluding Observations, /C/NOR/CO/1
Behovet bør være godt belyst, og vi forventer at staten følger opp denne anbefalingen.
Mediebransjen, journalistutdanningen og journalistenes organisasjoner er opptatt av mangfold, men dette er primært kjønn og etnisitet.
Tidligere underviste vi noen semestre på journalistutdanningen.
Men så lenge det ikke legges noen føringer basert på menneskerettigheter, vil funksjonsevne sjelden og aldri telle med i medienes mangfoldsinnsatser og opplæringsopplegg.

• Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede
Det er en utbredt feiloppfatning at funksjonshemmede ikke trenger en handlingsplan mot hatkriminalitet, og at dette er i varetatt i andre planer. Funksjonshemmede har ingen plan som motsvarer planene mot diskriminering og hat på andre grunnlag, til tross for at flere organisasjoner har fremsatt krav.

Mandatets blindsoner
Vi savner et funksjonsevne-perspektiv i Mandatet.
Mandatet tar hovedsakelig utgangspunkt i utfordringer som møter dem som faktisk har, får og gis en stemme i den offentlige samtalen.
De som ikke slipper til, enten fordi de ikke anses som viktige, kompetente, relevante, aktuelle, interessante av majoriteten, eller møter funksjonshemmende barrierer digitalt, språklig og fysisk, er umyndiggjort (under vergemål) eller ikke anses som legitime og rasjonelle (særlig folk diagnostisert som utviklingshemmede eller som psykisk syke), omfattes ikke av mandatet.

Det faktum at funksjonshemmede får sin deltakelse sterkt begrenset som følge av både direkte og strukturell diskriminering, mangler totalt.
Mandatet er i seg selv en dokumentasjon på majoritetens (ikke-funksjonshemmedes) blindsoner ved å legge til grunn at borgernes rett til ytringsfrihet ikke hemmes eller fratas som følge av funksjonsevne. FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, er ikke nevnt, til tross for at dette er den eneste menneskerettskonvensjonen som tydeliggjør og konkretiserer hvilke forpliktelser staten har dersom funksjonshemmede skal få oppfylt sin rett til ytrings- og meningsfrihet. Statens forpliktelser omfatter også mediene.
Utdrag fra CRPD artikkel 8 Bevisstgjøring
1. Partene forplikter seg til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak:
b) for å bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, også de basert på kjønn og alder, på alle livets områder,
I punkt 2 konkretiseres forpliktelsene slik:
c) å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt
funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål,
d) å fremme opplæringsprogrammer for bevisstgjøring om mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres rettigheter.

Som vi påpeker i vårt innspill til kommisjonen, henvises funksjonshemmede til en egen dagsorden, og får vår ytringsfrihet sterkt begrenset av majoritetsmedienes stereotypier, seiglivede fordommer og forestillinger om hvilke problemstillinger og temaer som er relevante, manglende erkjennelse av egne blindsoner og mangel på kunnskap om perspektiver, aktuelle kilder, aktører, eksperter, samt digitale barrierer.
Majoritetsmedienes fremstilling av funksjonshemmede og fordomsbaserte regulering av hvilke temaer funksjonshemmede kan få uttale seg om, former og vedlikeholder stereotypier og fordommer i befolkningen.
Dette står i sterk kontrast til utviklingen som har skjedd når det gjelder ytringsrommet og deltakelsen fra kvinner og andre minoriteter.

Representasjon i kommisjonen
Stopp Diskrimineringen vil gjenta vår kritikk av at ingen fra Norges største minoritet; funksjonshemmede, ble oppnevnt til Ytringsfrihetskommisjonen.

Videre vil vi understreke, at selv om denne regjeringen i oktober 2021 supplerte kommisjonen med et medlem med funksjonsnedsettelse, manglet kommisjonen, likhet med Ungdommens ytringsfrihetsråd, noen som kunne representere, og bidra med erfaring og kompetanse fra den største gruppen blant funksjonshemmede (sansetap, kognitive, nevrologiske og psykososiale funksjonsnedsettelser) dvs. personer med
informasjons- og kommunikasjonshemning. Vi mener at det bør være opplagt å sikre at mennesker som opplever hvordan informasjons- og kommunikasjonsbarrierer hemmer og til og med ekskluderer funksjonshemmede fra den åpne og opplyste samtalen, er representert.

Begge utredninger lider av store svakheter, både når det gjelder analysen og kildevalg som følge av manglende kunnskap på dette feltet.
Vi minner om at kategorien funksjonshemmede er svært heterogen. Vi forstår at alle funksjonsnedsettelser ikke kan bli representert. Det er likevel betenkelig at man kun velger fra en og samme organisasjon; en som representerer bevegelseshemmede, mens man i begge utvalg finner plass til flere fra etniske minoriteter.

Hvor marginal posisjon funksjonshemmede har for majoritetspressen, dokumenteres best av at Aftenposten mener, 19.2.2020: «utsatte minoriteter» er «sterkt representert».
Dette ble også sterkt bekreftet ved at ingen medier lot funksjonshemmedes talspersoner og organisasjoner slippe til med vår kritikk av likestillingsministerens utelatelse av Norges største minoritet i Ytringsfrihetskommisjonen verken på kronikkplass eller i debatt.
Dette til tross for at bl.a. Dagsnytt 18 ellers stadig tar debatter om utelatelser av andre minoriteter fra alle typer verv, utvalg, stillinger, posisjoner, debattpaneler, media osv.

Et annet eksempel er at Ytringsfrihetskommisjonen selv 2. mars 2021, inviterte til innspillsmøte om «Bred deltakelse i det offentlige ordskiftet» med innlegg fra «alle» de andre gruppene, kjønn, alder, LHBT, livssyn, etnisitet osv., dette til tross for at kommisjonsleder gikk ut i media og forsikret at utelatelsen av funksjonshemmede i kommisjonen ikke ville ha slike konsekvenser, dvs. vi skulle bli inkludert i offentlig debatt om kommisjonens arbeid.

Om funksjonshemmedes plass i utredningen
Det er positivt at kommisjonen har tatt med mange av våre poenger og synspunkter i utredningen. Det er første gang funksjonshemmedes utfordringer tas inn i en utredning av ytringsfrihet i befolkningen. Det er drøyt 20 år siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger tok opp funksjonshemmedes ytringsfrihet, og kritiserte utelatelsen av funksjonshemmede i NOU 1999:27.

Stopp diskrimineringen reagerer på at kapittelet som omtaler funksjonshemmedes situasjon i dag og barrierene for ytringsfrihet har overskriften «Universell utforming» – Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det undergraver alvoret i funksjonshemmedes situasjon, status i samfunnet, diskrimineringen vi blir utsatt for og alt som hindrer oss i veien til å kunne benytte oss av vår ytringsfrihet. Universell utforming er et begrep som primært knyttes til praktisk tilrettelegging. Samfunnet må strekke seg lenger for at vi skal oppnå reelle tilganger på alle arenaer. Funksjonshemmedes ytringer stanses og uteblir i mange ledd hvor muligheten for å ytre seg kan bli forhindret eller begrenset ved ekskludering, diskriminering, manglende kompetanse på hva som må til for at våre stemmer blir hørt. Herunder er det viktig å huske på dem av oss som kommuniserer på andre måter enn det som forventes og dem som blir forhindret fra å ytre seg i form av tvungent psykisk helsevern, underlagt vergemål eller ufrivillig institusjonalisering, manglende tilrettelegging og støtte til kommunikasjon.

Norges største minoritet
Norges største minoritet er funksjonshemmede, regnet til å være minst 20 % av Norges befolkning. Kommisjonen viser til tallet på 18% fra Bufdir. Stopp Diskrimineringen må presisere at denne statistikken kun teller såkalte arbeidsdyktige mennesker, altså dem mellom 15 og 66. I tillegg anslår HLF at over en million hører dårlig. Gruppen funksjonshemmede innebefatter et bredt spekter av mennesker med psykososiale, fysiske, kognitive, psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemminger og et nevromangfold. Vi er en stor gruppe som representerer et naturlig mangfold av befolkningen og sjansen for at alle mennesker på et eller annet stadium av livet sitt opplever å få en langvarig, kortvarig, synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse er stor. Vi ønsker særlig å fremheve at mennesker med vekt på psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemming og nevromangfold tilhører gruppen funksjonshemmede. Vi vil også presisere at mennesker kan tilhøre flere minoriteter samtidig, og ikke alle er funksjonshemmet i alle sammenhenger. Det eneste funksjonshemmede som gruppe har til felles er at vi blir diskriminert i møte med samfunnet.
Man er funksjonshemmet og skal ha ytringsfrihet også utenom denne aldergruppen. Man slutter ikke å være funksjonshemmet etter en viss alder og vi skal ikke regnes med kun i sammenheng med hvorvidt vi kan jobbe eller ikke. Ingen andre av minoritetsgruppene som telles faller ut av statistikken basert på alder.

Minoritetsbegrepet – definisjon av minoritet
Vi kunne ønsket oss en tydeliggjøring tidligere i rapporten om hvordan minoritetsbegrepet benyttes, og hvem det inkluderer. Det er først i underkapittel 6.5.2. at det presiseres at funksjonshemmede er en minoritet. Et mål med en så viktig utredning må være at det er helt tydelig for leserne at funksjonshemmede alltid er inkludert i minoritetsbegrepet.
Vi vil presisere at i tråd med at funksjonshemmede er Norges største minoritet, så burde det kommet tydeligere fram at funksjonshemmede skal inkluderes i alle ledd hvor «minoriteter» og minoritetsbakgrunn» omtales. Slik som det er nå, er det uklart om utvalget har tatt innover seg omfanget av hva det vil si at funksjonshemmede er en del av minoritetsbegrepet alltid. Et eksempel er i kapittel 6.8.3., forslaget om en ytringsfrihetsportal, «(..)som kan være til hjelp særlig for mennesker med minoritetsbakgrunn, som kan oppleve det tøft å delta i offentlige debatter. Kommisjonen anbefaler derfor at det opprettes en nasjonal digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre hvilke grenser som gjelder for ytringsfriheten samt vise videre til hjelpeapparatet som finnes for de som trenger bistand.»
Vi forutsetter at portalen blir fullt tilgjengelig for alle funksjonshemmede, særlig med tanke på universell utforming, klart språk og aller viktigst en bred kompetanse om funksjonshemmedes utsatte situasjon.

Eksempel på hvordan funksjonshemmet-perspektivet glipper
I kap. 13 Sikkerhet og selvsensur i journalistikken behandles medias rolle som vaktbikkje og ansvar for å gi informasjon. Mandatet har journalisters sikkerhet som fokus, og ignorerer det faktum at selvsensur også kan skyldes manglende kunnskap og vegring for konflikt med politi og myndigheter, noe som fører til at viktige menneskerettsbrudd mot funksjonshemmede ikke kommer frem.
Riktignok er frykten for massiv kritikk nevnt i kap. 13.3.2 Selvsensur blant norske journalister der denne frykten er en av årsakene til at journalister ikke skriver om nærmere angitte temaer. Her vises dert til funn fra flere studier, bl.a. Medieundersøkelsene.

Men ingen mediestudier har så langt bragt frem fakta om medias frykt for å skrive om maktmisbruk overfor funksjonshemmede. Heller ikke Kommisjonen selv , som har lagt inn tilleggsspørsmål om temaer journalister unngår pga. frykt for ubehagelige konsekvenser, så at kritikk av tvang i psykiatri eller umyndiggjøring av voksne funksjonshemmede, er temaer mediene unnlater å skrive om. Dette til tross for at Norge har fått utstrakt kritikk fra flere FN komiteer og ulike andre FN organer.
Medienes taushet om FNs kritikk av Norge gjorde vi Kommisjonen oppmerksom på i vårt innspill.
Vi kjenner også til hendelser der media har trukket seg når utviklingshemmede blir tvangshentet av politiet for å bli tvangsplassert i bofellesskap, noe som også er et menneskerettsbrudd, og flere eksempler der folk under vergemål nektes å kontakte media Et slikt eksempel gis i Sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen, 2019 Note 73: En mann blir av sin faste verge underlagt samværsavtaler med mor og far, han får telefonrestriksjoner og nektes å uttale seg til media.

Medienes berøringsangst med samfunnets maktinstitusjoner, særlig psykiatrien, må definitivt defineres inn i fenomenet selvsensur. Vi forstår at det er viktig å ha fokus på trusler og vold, trakassering og hets av journalister, men en slik tilnærming er for smal til å få frem at selvsensur er en årsak til at norske medier ikke avdekker grove brudd på en gruppe borgeres mest grunnleggende menneskerettigheter.

For Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim

[1] Funksjonshemmede ble ikke anerkjent som minoritet før i 1995 i Copenhagen Declaration on Social Development

[2] http://www.aftenposten.no/okonomi/Tvinger-alle-virksomheter-til-a-skaffe-seg-nyenettsider-7526952.html