Takk for invitasjon til å komme med tilbakemeldinger til planforslaget.
Vi synes tiltakene er svært gode, så våre kommentarer går direkte på betydningen og konsekvensen av hva som står, eller snarere ikke står, i dokumentet.
Vi skjønner at planen ikke skal være gruppespesifikk.
Samtidig, siden erkjennelsen og oppmerksomheten er viktigst for hva som fanges opp av sivile aktører, skole, myndigheter, forskere og straffeapparat, vil en slik tilnærming, uansett hvor mye man etterstreber det, nesten alltid ha minst én blindsone og utilsiktede slagsider. Om ikke annet skyldes det at kildene og begrepene som brukes, også her, har det til felles at de med få unntak ikke dekker eller forholder seg til hatkriminalitet mot funksjonshemmede. Hvis dette lyder fremmed, så ha kvinners kritikk av mannsperspektivet i tankene: Menns premisser legges til grunn for politikk og samfunnsutvikling når kjønn behandles nøytralt. Det er i den posisjonen funksjonshemmede fortsatt står; hele tiden.
Nedenfor gis flere eksempler som vi håper vil være bevisstgjørende og nyttige.
I planen brukes begrepet minoritet, et begrep vi vet at som oftest reserveres for etniske og religiøse minoriteter. Ingen tenker på funksjonshemmede når begrepet brukes, og det gjelder også minoritetsdefinisjonen til kildene dere har brukt og omtalt. Derfor mener vi det er behov for en tydeligere presisering innledningsvis av at selv om kilder som er brukt stort sett dekker etnisitet, omfatter planen alle grunnlag, og at når minoritetsbegrepet brukes i planen, omfatter det alle grunnlag. Alternativt kan dere velge å skifte ut minoritetsbegrepet med: utsatte grupper, målgrupper el. Fortsett å unngå begreper som sårbar som gjerne tillegger ofrene iboende egenskaper, i stedet for å identifisere hvilke kjennetegn som foraktes.
Erfaringsvis hjelper det svært lite at funksjonsevne til sist er nevnt i to opplistinger, dersom man ikke gjør en slik presisering. Men også med en slik presisering, gjenstår utfordringer, siden kildenes slagsider virker selvforsterkende.
Hva viser planen om hvilken språkbruk som er hets og hatprat?
Dette avsnittet er et svært godt eksempel på systematisk utelatelse:
Utfordrende språkbruk blant barn og unge
Flere skoler opplever at elever kaller hverandre skjellsord, har en stygg og tøff språkbruk. I følge Redd Barna brukes det blant annet ord som homo, hore, muslim, jøde, ape, dust, teit, feit, fuck, bitch, faen, svarting, taper, lesbe, småen. (Redd Barna nettsider) Aggressive sjargonger og hatefulle ytringer blant unge, kan være en del av deres språkbruk. Barn og unge bruker sjelden hatefulle ytringer som uttrykk for «hat» i vanlig forstand. Likefullt er det viktig å forebygge og motvirke mobbing, trakassering og hatefulle ytringer blant barn og unge (Strategi mot hatefulle ytringer)
Vi kjente ikke til at Redd Barna har en slik liste, men konstaterer at de utelater alle skjellsord som går på funksjonsnedsettelser. Det er nesten utrolig at RB klarer å hoppe over disse. (Vi kommer til å utfordre RB, for dersom denne type ordbruk er viktig, må vi kunne si at det å la skjellsord som går på funksjonsnedsettelse, få passere upåtalt, er et svik overfor funksjonshemmede barn og unge.)
Utelatelsen skyldes verken at disse skjellsordene er sjeldne eller sjeldnere enn dem som er tatt med, bare at også RB repeterer det som hele tiden fortelles og gjenfortelles. Vi har påpekt overfor mange viktige aktører (Bufdir, HL-senteret/DEMBRA, forskere) i flere år at både «mongo», «ånds», «døvt», «retard» «åndssvak» er frekvente skjellsord som brukes både av unge og voksne. Likevel etableres en «sannhet»: det som er mest forsket på og lett etter, er mest utbredt. Det innlysende som vi minnes om nærmest hver dag, er at nettopp funksjonsnedsettelser alltid har vært brukt og brukes, til å karakterisere folk, både blant unge og voksne (sist hørt deltaker bruke «døvt» på NRK i Mesternes Mester sist lørdag).
Alle vet egentlig dette. Så etter mange års motstand i kampen for erkjennelse, tror vi det er en sammenheng nettopp mellom at alle vet dette fra egen erfaring (hørt eller brukt/bruker selv) og det lave erkjennelsesnivået; motstand mot erkjennelse. Det er tryggere og lettere å trekke frem og aktivt bekjempe fenomener man selv har et avklart forhold til. Vi ser det bl.a. på at funksjonshemmede alltid er alene om å minne om og reagere på alle karakteristikkene som er i daglig bruk, og uten at vi får medieomtale av det som skjer. Dette i sterk kontrast til store overskrifter og heftige debattoppgjør i riksmedia når andre minoriteter rammes (se om sammenheng under).
På bakgrunn av dette, anbefaler vi at dere ikke siterer RBs liste, men lager en liste som speiler faktisk bruk av skjellsord på alle grunnlag. Spør gjerne RB om hvorfor de utelater skjellsord som «mongo» og «ånds».
Årsak til at hatkriminalitet ikke rapporteres/anmeldes
Her står det:
Manglende tillit til politiet og til politiets håndtering av saker, frykt for reaksjoner fra gjerningspersonen eller fra omgivelsene, frykt for ikke å bli tatt på alvor, et ønske om å legge det man har vært utsatt for bak seg, eller at en har skyld- eller skamfølelse kan være grunner for at person som utsettes for hatkriminalitet ikke anmelder. (Politidirektoratet «anmeldelser med hatmotiv, 2011-2015»).
Vi vil tilføye her at hovedårsaken til at funksjonshemmede ikke anmelder hatytringer og hatkriminalitet, er rett og slett at fraværet av oppmerksomhet og omtale i det offentlige rom, gjør at folk ikke aner og ikke får hjelp til å gjenkjenne, at de har vært utsatt for disse fenomenene. Dette er allment kjent i internasjonalt.
Så fort oppmerksomheten øker, øker anmeldelsestallene. Et tydelig bevis på dette ser dere på s. 6 i vedlagte HO-rapport for England og Wales. Der er hatkriminalitet basert på funksjonsevne og religion nå på samme nivå. Dette er ikke inntrykket man får når man ser på hva som kommuniseres utad, det religiøse hatet løftes ofte frem som et særlig stort samfunnsproblem i England, også i NRK. Dersom man imidlertid, ser på etterslep i statistikken mellom ulike kategorier, finner man direkte sammenheng mellom faktorer som tidspunkt for strafferettslig vern, offentlig oppmerksomhet, forskning, omfang og kvalitet på kursing av politi osv. Offerundersøkelser derfra viser at funksjonsevne er den enkeltfaktoren som gjør folk mest utsatt for kriminalitet, noe som klart er et uttrykk for forakt mot denne typen annerledeshet.
Hvordan bildet er i Norge, vet vi ikke, siden vi enda ikke har slike komparative offerstudier.
Poenget vårt er at de offisielle tallene er uttrykk for alt annet enn problemets størrelse og alvorlighetsgrad. Dette må kommuniseres veldig tydelig.
Uten dokumentasjon, uten fokus og uten erkjennelse, går fenomener systematisk under radaren, og forblir individualisert og bortforklart som triste og leie enkelthendelser. Det er således «et under» at vi har registrerte saker i Norge i det hele tatt. Men fortsatt har vi ikke en eneste sak med dom; alle hatkriminalitetssaker omdefineres og påtales som et nøytralt straffeskjerpende forhold, begått mot forsvarsløs person, jf. strl. § 272 b.
Vi mangler fakta om utsatthet, art og omfang
Det står:
Mangelfull kunnskap
Flere har pekt på at det er behov for en betydelig forskningsinnsats når det gjelder hatefulle ytringer og hatkriminalitet rettet mot minoritetsgrupper både på nasjonalt og lokalt nivå. (Midtbøen & Lidén 2015). Det er svært få studier som direkte har undersøkt både når det gjelder art, omfang, årsaker og konsekvenser. Det er også mangel på kunnskap om hvilke tiltak som kan forebygge og redusere omfanget av hatefulle ytringer
Merk bruken av minoritetsbegrepet i denne studien, igjen avgrenset til etnisitet.
Etter 2014 er det gjort en rekke studier av hatytringer, men kun en basert på funksjonsevne. Vi har etterspurt forskning i mange år. Til tross for at det ikke finnes en eneste komparativ studie av utsatthet på tvers av grunnlag, gjentas påstander om hvem som er mest utsatt: etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. Dette er et stort problem, siden prioriteringer, opplæring, innsats og tiltak i politikk og i straffeapparat styres av interesser, ikke fakta. Derfor har vi laget en sammenstilling av hva som faktisk er forsket på og hvilke funn som er gjort. Videre har vi sammenstilt innsats og tiltak på feltet de siste årene. Vi oversender gjerne disse oversiktene, om det er av interesse. De dokumenterer hvor skjevt fokus er.
Vi har fortsatt kun en norsk vitenskapelig studie på hatytringer mot funksjonshemmede, til gjengjeld med det største utvalget i norsk hatkrimforskning. Men vi har ingen forskning på annen hatkriminalitet. Studien som er gjort av Nordlandsforskning viser at folk ikke er klar over at det de utsettes for er det samme som rasisme som de hører om hele tiden.
Fraværet av omtale i offentlig rom og individualisering, fører til at også den enkelte som rammes, oppfatter at det som skjer, er personlig rettet, ikke et fenomen.
Her er referansen: NF-rapport 6/2016: Hatytringer Resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer – http://www.nordlandsforskning.no/getfile.php/1313658/Dokumenter/Rapporter/2016/NF%206-2016_web.pdf
Tallene er svært store – 1 av 3 (413 av i alt 1 047) har opplevd hatytringer, halvparten blant utviklingshemmede (i et lite tilleggsutvalg på 100). Som vi har påpekt, antyder denne studien at utsattheten ikke er mindre enn i andre grupper, har vi ikke fakta om dette.
Vi legger ved en fersk selvrapporteringsundersøkelse som Unge funksjonshemmede har gjort: Stå opp mot hatpratet
Utvalget er på 111 personer, hvorav noen få dybdeintervjuer. Vi foreslår at både denne og NF rapporten tas inn i kildelisten. Unge funksjonshemmede har også laget et verktøy til bruk for skolen i bekjempelse av mobbing og hat. Dette er svært viktig, siden DEMBRA enda ikke har fulgt opp alle våre innspill om å ta inn funksjonshemmet-perspektivet på lik linje med andre grunnlag. Dere finner rapporten og verktøyet her:
https://ungefunksjonshemmede.no/ressurser/publikasjoner/utdanning/sta-opp-mot-hatprat-2020/
Merk at funnene på s. 14 ikke er et mål på bruken av skjellsord som «mongo» og «hemma» osv., siden slike ord i likhet med skjellsordene på RBs liste, er skjellsord som er i bruk uavhengig av om noen faktisk besitter en bestemt egenskap eller faller inn under en bestemt gruppe. Studien viser derimot at også funksjonshemmede selv kan bli kalt «mongo». Selv om det ser ut til at ingen av de 111 respondentene var utviklingshemmede selv, altså tilhørte ingen gruppen med Downs syndrom som gir direkte opphav til dette ordet, er denne karakteriseringen åpenbart knyttet direkte til folks nedsatte funksjonsevne og rammer derfor hardere enn om det brukes mot folk uten noen funksjonsnedsettelser.
Flere av funksjonshemmedes medlemsorganisasjoner har utført mindre spørreundersøkelser om mobbing, og alle viser store tall. I Norge har flere tatt livet av seg, men sakene identifiseres ikke som noe som har med funksjonsnedsettelsen å gjøre. Både historisk og i nåtid vet vi at å skille seg ut pga. synlige og eller tydelige funksjonsnedsettelse gjør folk særlig utsatt for mobbing og hat i alle aldre. Det må derfor hele tiden minnes om.
Lykke til med planen og ta gjerne kontakt om dere ønsker bidrag fra oss.
Oslo, 8.1.2020
Med vennlig hilsen
Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen