1. Home
  2. /
  3. Eutanasi
  4. /
  5. Rapport fra en dødsleir

Rapport fra en dødsleir

Rapport fra en dødsleir

Da Susan O`Connor og undertegnede dro til Hadamar i Tyskland for en måned siden, var vi forberedt på sterke scener. Det er likevel umulig å ta innover seg at voksne, godt utdannede mennesker fra en kulturnasjon som Tyskland, med overlegg og systematikk utryddet tusenvis av mennesker.
Susan O´Connor og jeg reiste første etappe med fly til Frankfurt. Deretter dro vi videre med bil til Hadamar for å møte gruppen fra PROFF. Denne var på i alt 36 mennesker og hadde reist med buss fra Sandefjord. Det var en sterk opplevelse å komme dit og være sammen med denne gruppen og dele deres opplevelser av Hadamar i to hele dager. Vi har tatt en rekke fotografier og videoopptak fra denne opplevelsen som vi ønsker å vise i tilknytning til at utstillingen skal presenteres i Minnesota og i California i løpet av november.

Landsbyidyll

Hadamar er en liten fredelig tysk landsby på cirka 13000 innbyggere vel en times biltur fra Frankfurt. I utgangspunket er det ingen som kan forestille seg hva som har funnet sted i disse idylliske omgivelsene. Mange besøker nok Hadamar uten å få rede på den grusomme historien som vi var kommet for å sette oss nærmere inn i. Da vi ankom stedet seint på kvelden viste det seg at vi skulle overnatte i de samme institusjonsbygningen som ugjerningene hadde funnet sted i. En av etasjene
var bygd om til ungdomsherberge for at personer som ønsket å besøke utstillingen kunne overnatte. I andre deler av bygningen var det ennå psykiatrisk institusjon, men en del av bygningen var reservert som museum og utstilling av dokumentasjon og bilder fra det som fant sted under nazistene. Etter at vi fikk forklart at det i kjelleren ble myrdet tusenvis av personer, var det med en blanding av respekt og forskrekkelse vi tok inn på herberget.
I alt var det 800 funksjonshemmede om gangen i bygningen. Her ventet de på at gasskamrene og krematoriene skulle innhente dem og at de skulle tilintetgjøres. Ovenfor bygningen, på en liten høyde lå kirkegården hvor levningene ble plassert. Neste dag gikk vi gjennom bygningen og historiene skritt for skritt sammen med gruppen fra Sandefjord. En tysk guide fortalte på engelsk hvordan det hadde gått til, og pekte på de enkelte detaljer. Vi beveget oss ned i kjelleren til avkledningsrommet og til gasskammeret hvor 80 personer om gangen var stuet sammen før de ble gasset med kullos. Vi fikk se hvor gassen sivet inn i rommet og hvor legene som fulgte med i dødsprosessen kunne titte inn og se at alle var døde før de satte på dusjen og vasket likene. Tankene på at så mange mennesker hadde dødd i det lille rommet og hvordan det hadde skjedd ble overveldende for de fleste av oss. Som en av de utviklingshemmede uttalte. «Hadde jeg levd i Tyskland på denne tiden, ville jeg kunne vært blant de som ble myrdet.» Hvordan måtte det være å stå her og vente på døden og kanskje se at de andre fangene, – noen av vennene dine – falt om. Hvilke tanker tenkte de som ble utsatt for dette?

Trøstet hverandre

Deretter beveget vi oss inn i dissekeringrommet med den autentiske betongbenken hvor oppdelingen av kroppene fant sted. Den var utformet slik at dette kunne skje på en så renslig måte som mulig, men minnet om en slaktebenk. Vi fikk opplyst at kroppsdelene fra de funksjonshemmede ble sendt til universiteter i Tyskland for å kunne brukes i studiene. Noen av disse delene har vært i universitetene helt fram til i våre dager og finnes trolig noen steder den dag i dag. Historien kom nært inn på oss, det var vanskelig å holde tårene tilbake. Stemningen i gruppen var dyster, men samtidig gjorde det godt å se samholdet og hvordan en trøstet hverandre. I en slik situasjon kom en ikke bare tett på historien, men også på de mennesker en var sammen om opplevelsen med.
Så var det krematorietrommet hvor ovnene hadde stått. I dag bare representert ved noen bilder. Ennå var merkene der etter ovnene. Det hadde vært to store ovner som stod ved siden av hverandre. Alt var tilrettelagt så systematisk og lettvint. Det hadde dreid seg om det guiden kalte for et industrielt massemord. Nazistene og deres hjelpere, blant annet stor del helsepersonell, framstilte det som barmhjertighetsdrap som var til fordel for den enkelte og for samfunnet. «Hvordan kunne legene være med på dette?», var en av bemerkningene som falt i gruppene. Seinere på kvelden returnerte gruppen til en verdig seremoni i det samme rommet med blomsternedleggelse og noen omtenksomme ord rundt det som hadde skjedd. Det var viktig å gi utrykk for at de som hadde vært ofrene her ikke var glemt, at det ikke var lov å glemme. Bare ved å minnes det som skjedde og de som ble myrdet, kan en bidra til å forhindre at det skjer igjen. For det kan lett skje på nytt ? og noen vil si at det også skjer i dag, men med andre virkemidler og på en enda mer renslig måte gjennom forskerdiagnostikk og aborter.

Ny monsterinstitusjon

Om ettermiddagen den første dagen fikk vi møte noen av lokalbefolkningen som husket tilbake til den tiden forbrytelsene fant sted. Vi fikk møte Paula som «protesterte» på det som foregikk og som selv havnet i konsentrasjonsleir. Rolig og omstendelig fortalte hun sin historie. Gjennom at faren arbeidet i postverket fikk hun rede på hva som foregikk, og fortalte det til andre på arbeidsplassen sin. Det kunne ikke aksepteres. Hendelsene skulle ties i hjel.
Vi fikk også møte noen eldre mennesker fra gamlehjemmet og snakke med dem. Noen av dem mente at de ikke visste hva som foregikk på institusjonen, men andre sa at «jovisst visste vi det, men hva kunne vi gjøre? » Ved å protestere, risikerte man sitt eget liv.
Et av de sterkeste inntrykkene var den bisarre oppdagelsen fikk vi på besøkets siste dag når vi skulle gå opp til minnekirkegården på høyden overfor. På veien måtte vi gå forbi en ny anstalt med høyt dobbelt piggtrådgjerde og med elektrisk strøm. Vi kunne se de nye fangene bak vinduene og gitteret. Hvem disse var, og hvor respekten var, med tanke på det som hadde skjedd her – når en kunne etablere en slik monsterinstitusjon rett ved siden av, er en gåte. Vi lurte på hva som var lært av historien, noe vi gav sterkt uttrykk for overfor guidene som fulgte oss, uten at vi fikk noe fornuftig svar.
På gravplassen var det ingen gravstøtter lengre. I utgangspunktet hadde støttende vært fiktive.
I henhold til antall støtter var det bare blitt begravet noen hundre, mens det i realiteten dreide seg om 15.000. På 1980-tallet ble gravplassen endret, støttene tatt bort og området gjort om til en grasslette med trær. Det ble satt opp noen minnesteiner med symboler for kristendom, jødedom og islam. Det ble sagt at familiene likte symboler på sin religion hvis de besøkte stedet, men på den annen side kunne omleggingen virke tilslørende for hva som faktisk hadde skjedd.
Rundt gravplassen var det en høy steingard med et jerngitter og på andre siden en fin grønn eng. Omgivelsene var idylliske, men på samme tid fikk en en følelse av sterk symbolikk i å være innesperret bak jerngitteret og se på den åpne grønne sletta utenfor.

Sterke opplevelser

Det er vanskelig å gi uttrykk for hva en føler etter en slik tur og det er vanskelig å stenge av for følelsene som overvelder en hver gang en forsøker å gjenfortelle historien. Det kommer så mange refleksjoner som en må forholde seg til. Hva er det vi gjør mot andre som profesjonelle, som venner, som familie og som mennesker? Hva er det som skal til for at det hele sporer av? Var disse menneskene som gjennomførte dette så fundamentalt annerledes enn oss – eller var de det nettopp ikke?
En annen og god følelse ligger igjen ved å ha vært i Hadamar sammen med en gruppe funksjonshemmede og sett hvordan de taklet besøket. På forhånd fikk vi som reaksjon på turen at; «kunne de utviklingshemmede ha godt av en slik tur? Hvordan ville de reagere?»
De viste seg at de taklet turen enestående og at vi som fremmede i gruppen ble mottatt på en åpen og positiv måte. Vi ble inkludert i gruppen og fikk nyte godt av den omsorg de hadde for hverandre. Kontrasten mellom overgrepene og myrderiene på funksjonshemmede og å være inkludert i en gruppe som hadde mange av de samme handikapene som de som ble myrdet, men likevel var i en så totalt forskjellig situasjon, kunne ikke blitt større. Til syvende og sist gir dette et håp om at verden kan gå framover, men det minner oss også om at vi trenger å skrinlegge noen av fordommene og holde vakt om et positivt menneskesyn og om ivaretakelse av menneskerettigheter for absolutt alle. Denne kampen må vinnes hver eneste dag både på offentlige arenaer og inne i hver enkelt av oss.
Bildet: Her er gruppen fra Norge samlet i krematoriet. Det ble avholdt en minnestund over de som ble myrdet og tilintetgjort i forbrenningsovner som var plassert i dette rommet. Som det ble sagt ved denne anledningen:
– Vi vil aldri glemme.

Tilgjengelighet