av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen
Nei, dette handler ikke om at den rød-grønne regjeringen lider av fargeblindhet, men av mangfoldsblindhet.
Mangfoldsblindhet er å ikke se at mangfold handler om mer enn en eller to variasjoner i befolkningssammensetningen. Alvorlig blir dette når en regjering bygger sin mangfoldspolitikk på kun etnisk og kulturelt mangfold, slik den rød-grønne regjeringen gjør.
Norge er et u-land på mangfoldsområdet, og regjeringen har vist i de fem årene den har sittet, at den ikke har til hensikt å gjøre noe med status quo.
Vi konstaterer at de rød-grønnes mangfold ikke inkluderer funksjonshemmede.
Siste eksempel på dette er den nylig opprettede ressursgruppen som kulturminister Anniken Huitfeldt har opprettet for å sikre mangfold i kulturlivet.
Og hvordan kan likestillingsminister Lysbakken forsvare at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, mangfoldsportalen og mangfoldsprisen er reservert kulturelt mangfold?
Den meget selektive mangfoldspolitikken kommer svært tydelig til uttrykk gjennom regjeringens tiltak for mangfold i arbeidsmarkedspolitikken, Regjeringen har bl.a bestemt at den vil skolere arbeidsgivere i mangfoldsledelse. Det er et stort fremskritt ettersom Norge ligger svært langt etter mange andre vestlige land når det gjelder målrettet rekruttering av utsatte grupper. Men igjen ser vi at tiltaket ikke gjelder funksjonshemmede.
Dersom norske næringslivsledere skal læres opp i å praktisere mangfoldsledelse på et så snevert grunnlag, blir utfordringen gedigen for alle dem som ikke teller med.
Regjeringen må ta innover seg at mangfoldsledelse forutsetter bevissthet og kunnskap om hva reelt mangfold er, og ikke en eksklusiv mangfoldsforståelse.
Hvorvidt dette skyldes at vi er få aktører som kritiserer regjeringen for sin ekskluderende mangfoldspolitikk, at opinionen synes fornøyd med den selektive forståelsen av begrepet, eller at man ikke makter å inkludere mer enn én gruppe om gangen, vites ikke.
Det vi vet er at all kritikk synes å prelle av.
Sikkert er det imidlertid at den snevre innrettingen på politikken ikke kan ha noe med størrelse på problemet å gjøre. Den største minoriteten i Norge, funksjonshemmede som utgjør 17 til 20 % av befolkningen, har en sysselsettingsandel på ca. 43 % ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen og har den største andelen skjult arbeidsløshet. Og viktigst; tallet på sysselsatte holder seg konstant lavt uavhengig av konjunktursvingninger. Rekordstor etterspørsel etter arbeidskraft våren 2008, førte ikke til reduksjon i den katastrofalt store andelen som står utenfor arbeidslivet.
Den største minoriteten er også den mest underrepresenterte i alle sektorer av samfunnet hvor makt og innflytelse utøves som i politikken, i alle typer lederstillinger, i bedriftsstyrer, i media osv. I tillegg er denne minoriteten verken etterspurt eller savnet i disse sektorene.
Svært sjelden opplever vi at den største minoriteten nevnes når politikere bekymrer seg for demokratisk underskudd og manglende gjenspeiling av befolkningen.
Ord og begreper påvirker både forståelse og handling. Og regjeringens definisjon av mangfold, inkludering, diskriminering og representativitet er ikke et kosmetisk problem når definisjonen gir seg utslag i en ekskluderende politikk. Og vi må spørre:
Hvordan skal en rød-grønn regjering som ikke vet hva mangfold er, sikre mangfold i det norske samfunn?