av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen
Professor Victor D. Norman gir under tittelen Det norske uføret, 5.11. en analyse av årsakene til at så mange står utenfor arbeidslivet. Det er sikkert riktig at høy produktivitet fører til at mange ekskluderes. Høyt sysselsettingsnivå innebærer også at mange som sliter med kronisk sykdom er fanget opp, og dermed øker sykefraværet og i siste instans antallet på uføretrygd.
Men som så ofte når årsaker til utestengningen fra arbeidsmarkedet søkes, overser man at noen grupper alltid har stått utenfor og aldri har vært attraktive på arbeidsmarkedet. Dette er mennesker som verken er syke eller nødvendigvis har redusert arbeidsevne, men som likevel blir oppfattet og omtalt som syke og uføre.
Mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser tilhører ikke noe reservelag, og har aldri gjort det. Vi har både forskning og kartlegginger som viser at dersom man ser eller hører dårlig eller sitter i rullestol, har man minimal sjanse til å bli innkalt til intervju og bli ansatt – uansett kvalifikasjonsnivå.
Vi noterer en liten seier når regjeringen erkjenner diskriminering i sin jobbstrategi, men dessverre har denne erkjennelsen liten innvirkning på de tiltak som forelås.
Stikk i strid med de anbefalinger som ble lagt fram i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, rettes hovedfokus inn mot individet som problem, ikke fordommene.
Både regjeringspartiene og opposisjonen har en usvikelig tro på at det som må til for å få de minst attraktive i arbeid, er enda mer statlige subsidier til arbeidsgiverne. Dette har vært oppskriften i alle år, uten at det foreligger dokumentasjon på at det har hatt effekt. Tvert imot; ingen ting er mer stabilt enn den skyhøye arbeidsløsheten (over 60 %) blant de med fysiske funksjonsnedsettelser.
Fullt arbeidsføre og høyt kvalifiserte arbeidssøkere som ikke får jobb, settes på tiltak; ikke fordi disse har behov for det, men fordi de ikke kommer i arbeid. I stedet for å føre en politikk som ansvarliggjør arbeidsgiverne, fortsetter man med en politikk som systematisk diskvalifiserer funksjonshemmede arbeidssøkere.
For det er vel ikke overraskende for noen at arbeidsgivere ikke blir mindre skeptiske til funksjonshemmede arbeidssøkere når de har måttet gå på tiltak og tilbys med lønnssubsidier. Enhver arbeidsgiver må regne med at noe er galt når NAV tilbyr å betale dersom man vil ta imot arbeidskraften, til tross for universitetsutdanning.
Denne regjeringen som tidligere regjeringer, skiller ikke mellom friske og syke mennesker, mennesker med og uten redusert arbeidsevne. Statlige subsidier skal fortsatt løse problemet for alle.
Paradoksalt nok er uviljen mot å ansvarliggjøre arbeidsgiverne større i de skandinaviske velferdsstatene, enn i f.eks. USA.
Vi etterlyser virkemidler som ikke stigmatiserer arbeidssøkere ytterligere i kampen mot diskriminering. Krav til universell utforming av selve arbeidsplassen, IKT-systemer osv., er også en forutsetning for at alle skal kunne arbeide der. Ensidig satsing på individuell tilrettelegging, slik regjeringen går inn for, er rett og slett å kaste bort penger.
Vi foreslo at regjeringen skulle ta i bruk ikke-diskrimineringsklausuler ved inngåelse av offentlige kontrakter, slik både Bondevik ll-regjeringen og Graverutvalget i NOU 2009:14 foreslo. Det er tankevekkende når regjeringen ikke engang ville følge vårt råd om å ta i bruk samme type forpliktende virkemidler som skal bekjempe etnisk diskriminering, til tross for at mekanismene er de samme. Spørsmålet vi stiller oss, er om regjeringen selv har fordommer mot denne arbeidskraften. Kanskje på tide å ansette noen i regjeringsapparatet – på ordinære vilkår?