Stopp Diskrimineringen vil med dette avgi vårt høringssvar. Vi viser også til høringssvaret fra Menneskerettsalliansen som vi er tilsluttet.
• Prinsipiell, men betinget støtte til felles lov mot diskriminering
Stopp Diskrimineringen støtter ikke det fremlagte forslaget til ny felles lov for likestilling og mot diskriminering, slik det foreligger. Som vi ga uttrykk for i vårt innspill fra 2014, støtter vi prinsipielt innføring av en felles lov. Men samtidig understreket vi at det for oss er:
viktigst at diskrimineringslovgivningen, enten den samles i en felles lov eller i flere lover, blir harmonisert og ikke svekkes.
Vi konstaterer at det fremlagte lovforslaget innebærer svekkelser og bare delvis harmonisering. I likhet med svært mange andre aktører i sivilsamfunnet, mener vi at forutsetningene for å støtte en felles lov, ikke er til stede. Det er derfor svært uheldig om dette lovforslaget blir presset igjennom i sin nåværende form.
Vi vil imidlertid så sterkt vi kan oppfordre regjeringen til å endre forslaget, slik at vi kan støtte en felles lov som vil gi alle som måtte trenge det et diskrimineringsvern og optimalisere effekten av forbudet mot sammensatt diskriminering.
• Diskrimineringsvernet må ikke svekkes
Forslaget til felles lov innebærer flere svekkelser av likestillingsloven, og går således i motsatt retning av vårt krav om at vernet for andre grunnlag må bringes opp på samme nivå som i dagens likestillingslov; både når det gjelder saklig og stedlig virkeområde, aktivitetsplikt for private virksomheter og bestemmelsen om likelønn.
Videre svekkes diskrimineringsvernet for funksjonshemmede og kvinner som følge av foreslåtte endringer av formålsparagrafen. I likhet med Likestillings- og diskrimineringsombudet mener vi at menneskerettighetsforpliktelsene etter CEDAW og CRPD taler for å beholde ordlyden i dagens formålsparagrafer.
Og endelig svekkes dagens diskrimineringsvern for alle grunnlag ved at redegjørelsesplikten er foreslått fjernet. Sett i sammenheng med at anbefalingene til styrking av likestillingsapparatet fra Skjeieutvalget ikke er fulgt opp i likestillingsmeldingen, vil bortfall av redegjørelsesplikten overlate systematisk likestillingsarbeid til «den gode vilje».
Disse svekkelsene innebærer reelle tilbakeskritt i kampen for likestilling i Norge.
• Harmonisering av diskrimineringsvern
Stopp Diskrimineringen ser positivt på alle forslag som innebærer en harmonisering av diskrimineringsvernet i forhold til dagens lovgivning, og vi merker oss at det er tatt en del skritt i riktig retning som i §§ 28 og 31.
Vi er imidlertid forbauset over at vi nok en gang får presentert et forslag som ikke sikrer at ulikheter og skjevheter som det ikke finnes saklig grunnlag for avskaffes, som § 1 definisjon av grunnlag, § 3 om stedlig virkeområde, § 35 om likelønn og § 40 om straff for grov overtredelse. Det spesielle er at alle disse bestemmelsene gir funksjonshemmede et svekket vern, og er et uttrykk for at det fortsatt er legitimt å behandle oss som en sorts «unntaksbefolkning». Siden det ikke finnes saklig grunn til denne forskjellsbehandlingen og innskrenkningen av vernet, representerer disse bestemmelsene i seg selv et brudd på diskrimineringsloven.
Det er for eksempel umulig å tenke seg en saklig begrunnelse for at grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap, skal straffes strengere avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag som rammes. Et slikt hierarki er nå fjernet i straffeloven, jf. avsnitt 2.7.2.
1. Diskrimineringsvernet for funksjonshemmede må styrkes
1.1 Formål om å bygge ned samfunnsskapte barrierer må opprettholdes
Stopp Diskrimineringen mener det fortsatt er behov for en presisering av formålet om å bygge ned samfunnsskapte barrierer og hindre at nye oppstår.
Vi viser til Syseutvalgets begrunnelse for at dette i sin tid ble gjort eksplisitt i tillegg til formålet om likeverd og like muligheter, jf, kap. 13.1:
Formålsbestemmelsen har betydning ved tolkning av loven og som veileder for skjønnsutøvelsen. Lovens formål er ett av flere hensyn som vil bli vektlagt ved beslutninger etter loven. Formålsbestemmelsen har også pedagogisk betydning i det den viser hvilke hensyn som er lagt til grunn ved utformingen av loven. Slik sett vil den også kunne ha en signaleffekt.
Bestemmelsen innebærer ingen direkte rettigheter eller plikter, verken for myndighetene eller for enkeltpersoner.
Bestemmelsen kan også ha betydning for tolkning og skjønnsutøvelse etter andre lover. Slike lover vil imidlertid ofte selv ha formålsbestemmelser, der andre målsettinger fremheves… Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål kan i slike tilfeller bidra til en nyansering av slike andre mål når den aktuelle loven anvendes, og vil være et viktig tilleggshensyn i avveiningene når beslutninger tas.
Andre ledd tar utgangspunkt i at likeverdig deltakelse i samfunnet krever at de ulike arenaene for deltakelse er tilgjengelige for alle. Manglende tilgjengelighet kan virke funksjonshemmende og diskriminerende. På denne måten er tilgjengelighet viktig for å oppnå likeverd, deltakelse og fravær av diskriminering. Tilgjengelighetsproblematikken er i stor grad særegen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hensynet til ikke å skape nye barrierer og å bygge ned eksisterende samfunnsskapte barrierer, er derfor foreslått som en selvstendig del av lovens formål. En målsetting om tilgjengelighet omfatter altså to aspekter. Unnlatelsesaspektet er å hindre utilgjengelighet ved å avstå fra å skape nye funksjonshemmende løsninger. Å nedbygge funksjonshemmende barrierer, slik at det som tidligere var utilgjengelig gjøres tilgjengelig, er det aktive aspektet.
At dette har betydning for tolkning av loven fremkommer i mange klagesaker. Tiden er ikke moden for å sløyfe denne presiseringen.
1.2 Manglende samsvar med CRPD
I vårt innspill etterlyser vi lovendringer som bringer diskrimineringsvernet i samsvar med CRPD. De avgrensninger i virkeområde og rekkevidde som er gjort av plikten til individuell og generell tilrettelegging samsvarer ikke med forpliktelsene etter CRPD. Dette er nærmere redegjort for i vårt innspill fra 2014, og i tillegg vil vi vise til sivilsamfunnets alternative rapport om Norges oppfyllelse av CRPD fra 2015 og utredningen: Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne av Kjetil Mujezinović Larsen fra 2015.
1.3 Realisering av plikten til universell utforming
Stortingets føringer for uforholdsmessighetsvurderingen må legges til grunn
Rundskrivet som innskrenker plikten må fjernes umiddelbart
Det må innføres endelige tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler
Forskrift for prioritering av kategorier bygg må vedtas
Det må avsettes midler som stimulerer til universell utforming
Allmennheten må omfatte læresteder
Plikten må omfatte arbeidsplasser
Stopp Diskrimineringen finner det oppsiktsvekkende at også denne regjeringen vil fortsette å neglisjere de løfter og intensjoner som ble gitt av Stortinget i 2008 når det gjaldt å sikre at plikten til universell utforming av bygg skulle få en effekt.
Som vi påpekte i vårt innspill, valgte forrige regjering å lage et rundskriv som innebar sterk innskrenkning av hvordan lovens uforholdsmessighetsvurdering skulle tolkes, i stedet for å komme med en forskrift om tidsfrister for kategorier bygg som var lovet.
I høringsnotatet s. 102 nest øverste avsnitt står det:
En rekke rettighetsorganisasjoner har helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt i 2008 etterlyst forskriftsfestede krav til universell utforming av eksisterende bygg.
Det er imidlertid ikke iverksatt eller planlagt et arbeid med forskrift om universell utforming av eksisterende bygg utover de kravene som gjelder etter plan- og bygningsloven ved hovedombygging, tilbygging, bruksendring mv.
Vi merker oss videre at regjeringen her viser til Nemnda, når det i realiteten er rundskrivet som faktisk har ledet til at Nemnda måtte konkludere slik de gjør:
Nemnda har kommet til at de tiltakene som kan pålegges for eksisterende bygninger, må være forholdsvis enkle frem til det foreligger forskrifter. Nemnda har derfor konkludert med at § 15 må tolkes med forsiktighet og at det ikke kan pålegges tiltak som innstallering av heis og ombygging av toaletter der dette vil utløse store kostnader for virksomheten.119 Departementet deler langt på vei dette synet, men vil understreke at dette ikke må føre til at lovens generelle bestemmelse om universell utforming (lovforslaget § 17) tolkes med slik forsiktighet at de grunnleggende intensjonene ved loven svekkes.
Det har nå gått syv år siden Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft, og pliktsubjektene har hatt en aktivitetsplikt i like mange år. På denne bakgrunn vil vi hevde at en videreføring av rundskrivet og fravær av en forskrift, representerer ansvarsfraskrivelse fra regjeringens side. Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at det til tross for lovgivning og løfter om oppfølging, ikke finnes politisk vilje til å gi loven den effekt Stortinget lovet i 2008.
Siden vi finner dette såpass alvorlig, og ikke ser at vårt innspill er hensyntatt, gjengir vi det i et vedlegg 1 nedenfor, slik at disse momentene ikke blir oversett i den videre prosessen.
1.4 Plikt til universell utforming av IKT innen utdanningssektoren
Alternativ 1 må innføres
Stopp Diskrimineringen støtter de anbefalinger som fremkommer i rapporten fra difi for å gå inn for alternativ 1.
Vi har hele tiden påpekt at universell utforming av IKT er like viktig for mange funksjonshemmede som universell utforming av bygg og bygde uteområder er for andre. Dagens misforhold skyldes først og fremst manglende kunnskap om hvilke barrierer som har betydning for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Vi er derfor svært fornøyd med at difi i sin rapport påpeker det ulogiske i den avgrensning som er gjort av plikten i § 14:
Forarbeidene gir heller ingen begrunnelse for hvorfor retten til tilgjengelig IKT i utdanningssektoren skal hvile på retten til individuell tilrettelegging, mens det for det fysiske miljøet ellers er satt krav til universell utforming24. Tilgang til IKT-løsninger som brukes i kommunikasjons- og opplæringsøyemed må antas å være like viktig for elevene/studentene som tilgang til bygningene og uteområdene. På dette feltet vil muligheten til individuell tilrettelegging i mange tilfeller også være avhengig av at løsningene i utgangspunktet er universelt utformet. Dette momentet ble spesielt fremhevet av flere av høringsinstansene til forskrift om universell utforming av IKT.
Det er med bekymring vi konstaterer at departementet til tross for grundig utredning og difis anbefalinger, går inn for alternativ 2, siden tilgang til læringsressursene er en forutsetning for å kunne gjennomføre utdanningen på lik linje med andre. Det er ikke læringsplattformene i seg selv som sikrer tilgang til kunnskapen, men innholdet som befinner seg der. Alternativ 2 vil kunne eksemplifiseres med at alle får lov til å komme inn på biblioteket, men noen nektes å lese og bruke det som tilbys der.
Alvoret i den eksklusjonen som faktisk skjer av elever og studenter i dag, fremkommer tydelig i dette sitatet som gjengis i kap 4.1.2 s. 25 i rapporten fra difi:
St.meld. nr. 24 (2008-2009), Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv, oppsummerer digitale læringsressurser sin plass i undervisningen slik:
«Digitale læringsressurser er et viktig virkemiddel for god kvalitet i opplæringen. Læremidlenes plass i skolens virksomhet er forankret i lovverk, læreplaner og pedagogikk. Opplæringsloven har blitt endret slik at den slår fast at fylkeskommunene som skoleeier i videregående opplæring har ansvar for å holde elevene med nødvendige læremidler. Læremidler er viktige for å sikre at elevene får tilfredsstillende utbytte av undervisningen, og de er en hjelp for å nå kunnskapsmålene i læreplanene. Gode læremidler sørger for sammenheng, bidrar til variasjon og systematikk i opplæringen og sørger for informasjon til hjemmene. Flere undersøkelser og rapporter trekker frem at digitale læremidler egner seg godt til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevs behov og forutsetninger. Flere av læreplanene i Kunnskapsløftet forutsetter bruk av digitale kilder for å nå kompetansemål i fagene.»
Dette handler om politisk vilje til likestilling, siden den teknologiske utviklingen har muliggjort at flere elever og studenter enn noensinne kan få lik rett til utdanning. Plikten til universell utforming må derfor omfatte både læringsplattformer, nettsider og alle typer læringsressurser, ikke bare lærebøker, som til enhver tid lar seg universelt utforme.
1.5 Plikten til universell utforming må omfatte arbeidsplasser
På samme måte som retten til individuell tilrettelegging ikke på noen måte ivaretar elever og studenters tilretteleggingsbehov, må det også innføres en plikt til universell utforming av arbeidsplassen, både når det gjelder bygg og IKT.
Vi viser til at plikten til universell utforming i plan og bygningsloven ble utvidet til å omfatte arbeidsbygg under stortingets behandling av lovforslaget til ny plan- og bygningslov, og at dette skjedde ut fra en erkjennelse av at arbeidsløsheten blant funksjonshemmede er svært stor, og at en av årsakene er fysiske barrierer.
Vi innser at det rent pedagogisk er enklere å forstå at det gir lite mening å definere det å lage dører og heiser som individuell tilrettelegging, som om dører og heiser kun er laget for en person. Men med kompetanse på IKT-feltet, vil man se at det handler om nøyaktig det samme; å utforme de systemer og programmer som brukes slik at alle får tilgang. Det lar seg aldri løse for en person dersom ikke selve systemet som benyttes er universelt utformet. Derimot påføres arbeidsgiver og det offentlige ekstra kostnader når eksperter skal lage spesialløsninger som alltid vil fungere dårlig og komme i etterkant. For en arbeidsgiver vil slik arbeidskraft ikke fremstå som attraktiv, men som en ekstra utgift og som plunder og heft.
Et hovedanliggende for oss er at diskrimineringsloven må verne arbeidstakere mot diskriminering. Det er brudd på diskrimineringsloven, og ikke sektorlovgivningen, som er diskriminering. For rettssubjektene innebærer det en vesensforskjell. Det er en fordel å ha tilgang til et effektivt og egnet håndhevingsapparat, også i de tilfeller hvor klageadgangen innenfor sektoren må utnyttes først. Det holder derfor ikke å vise til bestemmelser i sektorlovgivningen så lenge diskrimineringsloven ikke regulerer arbeidslivet.
Bestemmelsene om universell utforming må derfor få et tillegg som pålegger arbeidsplasser samme plikt som virksomheter rettet mot allmennheten.
Den nye loven må sikre at de som oppholder seg mest på arbeidsplasser, har et tilstrekkelig diskrimineringsvern, og at deres rett til generell tilrettelegging ikke er svakere enn besøkendes.
Slik dtl. er utformet nå, har publikum mer vidtgående rettigheter enn ansatte.
2. Harmonisering av diskrimineringsvernet
2.1 Diskrimineringsgrunnlaget
Diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne
Vi viser til vårt innspill til felles lov fra 2014, hvor vi har begrunnet vårt standpunkt.
2.2 Hvem loven skal omfatte
Alle som utsettes for diskriminering har krav på samme grad av vern
Stopp Diskrimineringen mener at samlekategoriens avgrensning til: «andre lignende vesentlige forhold.» ikke bringer loven i samsvar med menneskerettskonvensjonenes «status for øvrig» siden likhetskriteriet setter svært stramme rammer.
Vi mener at det overordnede målet med en samlekategori må være at grupper som har reelt behov for diskrimineringsvern fanges opp, og ikke hvorvidt de ligner på kjennetegn ved dem som allerede har fått vern.
Vi vil vise til at departementet i avsnitt 6.5.3.2 presenterer en annen avgrensning som treffer bedre i forhold til å sikre at stigmatiserte og marginaliserte grupper får diskrimineringsvern:
«Departementet mener en samlekategori bør fange opp forskjellsbehandling knyttet til grunnlag som er moralsk uakseptable avgjørelsesgrunnlag. Det bør ikke være tilstrekkelig å vise til at forskjellsbehandlingen er usaklig i et konkret tilfelle.»
Det er vel kjent at tidligere straffedømte diskrimineres på arbeidsmarkedet, samtidig som det ikke finnes vitenskapelig belegg for at slik eksklusjon er saklig. Dette grunnlaget avvises i høringsnotatet nettopp utfra et snevert likhetskriterium.
Videre vil vi minne om at økonomisk stilling i tillegg til sosial bakgrunn, fortsatt tillegges vekt i dagens samfunn. For eksempel fant LDO diskriminering i sak 11/2514 der et eiendomsselskap ikke ville leie ut til personer som mottok kommunalhjelp.
Vi viser for øvrig til høringsuttalelse fra Menneskerettsalliansen.
2.3 Lovens saklige virkeområde
Diskrimineringsvernet må gjelde i familieforhold og i forhold av rent personlig karakter
Det bør være vel kjent at barn med funksjonsnedsettelser opplever i større grad enn andre barn, alle grader av diskriminering i familien; fra innskrenket bevegelsesfrihet og krenkende behandling til vold, overgrep og til og med drap. Det bør derfor ikke være tvil om at et diskrimineringsforbud i lovverket er viktig og påkrevet.
Selv om denne type diskriminering ikke håndheves, gir loven et klart signal til familien om at det ikke er akseptabelt å diskriminere noen. Denne hjemmelen vil kunne vises til når Likestillings- og diskrimineringsombudet og tjenesteapparatet får kjennskap til at noen diskrimineres i familien. LDO vil kunne ta opp denne type diskriminering i utspill med sikte på bevisstgjøring.
2.4 Lovens stedlige virkeområde
Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde den norske bosettingen på Svalbard og norske skip.
Barn og voksne med funksjonsnedsettelser må ha like mulighet til å bo og oppholde seg på Svalbard. Svalbard er i tillegg blitt et vanlig turistmål. Uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas.
Plikten til universell utforming bør også gjelde norske skip i utenriksfart. Vi vil her vise til at det er slått fast av Supreme Court i USA i 2005 , i en sak som gjaldt norske cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske skip i amerikansk havn.
2.5 Diskrimineringsforbudet i arbeidsforhold
Forbudet må også omfatte tilrettelegging.
Tilrettelegging må listes opp som et bokstavpunkt i første ledd i denne bestemmelsen.
Stopp Diskrimineringen er glad for at vi nå får gjennomslag for et forbud mot å innhente opplysninger om funksjonsnedsettelse ved ansettelse.
2.6 Aktivitets- og redegjørelsesplikt
2.6.1 Aktivitetsplikten
Aktivitetsplikten bør forskriftsfestes for virksomheter av en viss størrelse og for offentlige myndigheter
Særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner bør innføres.
Stopp Diskrimineringen går sterkt i mot den foreslåtte svekkelsen av aktivitetsplikten som gjelder etter dagens likestillingslov. Videre mener vi at den grensen som er satt på 50 ansatte i forhold til de øvrige grunnlagene, må senkes slik at en større del av arbeidsgiverne i privat sektor omfattes. Aktivitetsplikten er det viktigste virkemiddelet vi har for å skape et inkluderende og ikke-diskriminerende arbeidsliv.
Vi støtter den foreslåtte konkretiseringen. Men ser fortsatt behovet for at det lages forskrifter for virksomheter over en viss størrelse og for alle offentlige virksomheter og offentlige myndigheter.
Stopp Diskrimineringen støtter forslaget til § 28 om å stille krav til at læremidler og undervisning er i samsvar med lovens formål.
Vi etterlyser særskilt aktivitetsplikt for utdanningsinstitusjoner, og viser til grundig redegjørelse for dette i vårt innspill fra 2014.
Plikten bør konkretiseres og forskriftsfestes.
2.6.2 Redegjørelsesplikten
Redegjørelsesplikten må videreføres og styrkes.
Stopp Diskrimineringen vil advare sterkt mot å fjerne redegjørelsesplikten, både for offentlige og private arbeidsgivere.
Videre viser vi til vårt innspill fra 2014 hvor vi redegjør for at offentlig myndighet var tillagt redegjørelsesplikt som myndighetsutøver etter Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Etter vår mening er det svært viktig at det offentlige går foran med et godt eksempel når det gjelder aktivt likestillingsarbeid.
Vi minner om at Skjeieutvalget uttaler følgende på s. 53:
Utvalget oppfatter Justisdepartementets svar dit hen at det ikke gis noen sikker konklusjon, men at det blir opp til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet å ta initiativ som kan avklare dette spørsmålet videre.
Fjerning av redegjørelsesplikten innebærer en direkte svekkelse av dagens lovgivning og et alvorlig tilbakeskritt for likestillingsarbeidet. Vi vil også minne om at det har hele tiden vært stor oppslutning om innføring av aktivitets- og redegjørelsesplikt blant høringsinstansene som representerer diskriminerte grupper. Det er særlig uheldig at denne plikten foreslås fjernet uten at vi vet hvordan et fremtidig likestillingsapparat vil se ut, hvordan pådriverrollen vil bli ivaretatt og hvilke ressurser som vil bli satt inn for å veilede og kurse virksomheter i oppfyllelse av aktivitetsplikten. Vi finner få og lite forpliktende svar i likestillingsmeldingen Likestilling i praksis. Skjeieutvalget foreslo å innføre en dokumentasjonsplikt for offentlig myndighet, men dette er ikke vurdert i høringsnotatet.
Vi vil oppfordre regjeringen til å slutte seg til resonnementet i Prop 88 L (2012-2013) kap. 15 s. 106, hvor det står:
Departementet mener det er nødvendig å avvente eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det er aktuelt å vurdere ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten.
Etter vår vurdering undervurderte både Graverutvalget og Skjeieutvalget betydningen av at offentligheten får tilgang til rapportene som utarbeides. Offentlig innsyn i årsberetninger og årsbudsjetter muliggjør innsats fra flere aktører enn det formelle tilsynsorganet når det gjelder å etterse hva som rapporteres. Sivilsamfunnet, f.eks. interesseorganisasjoner og kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede vil kunne bidra til etterlevelse og bevisstgjøring.
Rapportering om tiltak vil også ha interesse og nytte for mange andre, både dem som arbeider for å skape større aksept for likestillings- og mangfoldsarbeid, og for forskere, journalister og andre som samler inn data om inkludering og likestilling i arbeidslivet og samfunnet forøvrig.
Vi mener videre at redegjørelsesplikten er en forutsetning for at aktivitetsplikten blir oppfylt så lenge det ikke innføres sanksjoner. Dette ble også fremhevet av ECON som utredet aktivitetsplikten i 2007. Konkretisering av aktivitetsplikten i lov og forskrift vil ikke alene sikre at plikten blir oppfylt. For små bedrifter er dessuten redegjørelsesplikten avgjørende for å legitimere likestillingsarbeidet, og i Norge er de fleste bedrifter små.
Som vi påpekte i vår høringsuttalelse til forslag om innføring av aktivitetsplikt i 2007, er vi i utgangspunktet skeptisk til at en aktivitetsplikt uten sanksjoner har effekt, og foreslo derfor også å innføre en aktivitetsplikt med økonomiske insentiver, se eget punkt om dette knyttet til offentlige anskaffelser i avsnitt 3 nedenfor.
Generelt vil vi påpeke at det er vanskelig å se at redegjørelse er så ressurskrevende dersom virksomheten oppfyller aktivitetsplikten. Hvis virksomhetene skal oppfylle krav om å arbeide målrettet og planmessig, er det en forutsetning at det settes mål for arbeidet og at måloppnåelsen dokumenteres. Vi vil derfor tvert imot hevde at redegjørelsesplikten vil bidra til å forenkle og kvalitetssikre arbeidet ved at man får en løpende vurdering av effekten av tiltakene.
Vi slutter oss således til departementets argumentasjon i Ot.prp. 44 (2007-2008) 13.8.5 Rapporteringspliktens innhold:
En rapportering vil også vise om den ansvarlige har oppfylt aktivitetsplikten, og gi bedre kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker av tiltak.
Departementet deler ikke Syseutvalgets synspunkter om at en rapporteringsplikt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil virke byråkratiserende og ikke er egnet til å tas inn i årsberetningen.
Etter departementets vurdering vil en aktivitetsplikt uten noen form for rapportering trolig ha liten effekt på bedriftenes atferd. En rapporteringsplikt vil gi Likestillings- og diskrimineringsombudet større legitimitet og mulighet til å kommunisere aktivitetsplikten med de enkelte virksomhetene. Dersom det skal innføres en aktivitetsplikt, bør det etter departementets mening også innføres en rapporteringsplikt. Det vises også til at et stort flertall av de som har merknader til spørsmålet i høringen, støtter departementets syn.
Videre vil vi påpeke at når redegjørelsesplikten hittil har vist seg å fungere dårlig, skyldes dette både uklarhet omkring innholdet i plikten og det faktum at LDO ikke har hatt tilstrekkelig ressurser til å føre tilsyn med at den blir oppfylt. Fravær av sanksjoner i kombinasjon med fravær av kontroll legger etter vår oppfatning opp til at plikten ikke blir oppfattet som særlig viktig av pliktsubjektene.
Resultatene som fremkom i LDOs kartlegginger av kommunene bekrefter en slik antagelse. Sterkere fokus på tilsynsrollen fra Ombudets side og det faktum at Nemnda har fattet vedtak om at flere av kommunene ikke oppfylte redegjørelsesplikten, har trolig ført til økt bevissthet i kommunene. Det vil etter vår oppfatning derfor være feil signal på det nåværende tidspunkt, å fjerne redegjørelsesplikten.
Vi mener derfor at i stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, må tilsynet tvert imot styrkes ved at Ombudet får nødvendige ressurser. Videre støtter vi Skjeieutvalgets forslag til styrking av likestillingsapparatet, hvor utvalget foreslår at tilsyn med offentlig myndighets aktivitetsplikt legges til et direktorat.
2.7 Håndheving
2.7.1 Oppreisning og erstatning
Oppreisning og erstatning bør gis uavhengig av objektiv skyld.
Nemnda må få myndighet til å vedta oppreisning.
Stopp Diskrimineringen opprettholder vårt forslag fra innspillet til Graverutvalget av 16.1.2009, om at regelen om objektivt skyldkrav bør gjelde også utenfor arbeidslivet. Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom en arbeidsgiver og en tjenesteyter her.
Stopp Diskrimineringen mener det er uheldig at vi ikke får vurdert lovforslaget i sammenheng med forslag til håndhevingsapparat.
Vi merker oss bl.a. at Forbrukerombudet ønsker å flytte dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame over til ny samlet diskrimineringslov, og legge tilsynet til LDO.
2.7.2 Om straff for grov overtredelse
Bestemmelsen må gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
Først vil vi understreke at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at dette er en type diskriminering som kun rammer en bestemt gruppe. Tvert imot, er det svært vanlig at nettopp grov overtredelser av diskrimineringsforbudet i likhet med enda alvorligere handlinger som rammes av straffeloven, utføres av flere personer. Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng var et eksempel på dette, og senere har vi registrert at dette er et mønster.
Ulikebehandling lar seg heller ikke forklare eller forsvare med henvisning til CERD artikkel 4 b), slik det er gjort i høringsnotat, siden bestemmelsen ikke rammer rasistiske organisasjoner, men er utformet slik at den rammer når lovbrudd begås av flere personer i fellesskap.
Stopp Diskrimineringen mener at norske myndigheter ikke kan videreføre en tradisjon med å lage hierarki av diskrimineringsgrunnlag ved lovrevisjon og innføring av ny lovgivning. Diskrimineringslovgivningen er per i dag i utakt med menneskerettighetene og med nasjonal lovgivning på området. Likebehandling av diskrimineringsgrunnlag er gjennomført i ny straffelov når det gjelder straffeskjerpende omstendigheter og motiv, jf. §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.
3. Loven om offentlige anskaffelser
Krav om universell utforming må ikke fjernes fra loven
Innføring av ikke-diskrimineringsklausuler ved offentlige anskaffelser
Vi viser til vår høringsuttalelse til NOU 2004:4 Enklere regler, og høringsuttalelse til forslag til endring av lov og forskrift om offentlige anskaffelser 16.6.2015, hvor vi går sterkt imot forslag om å ta hensynet til universell utforming ut av loven om offentlige anskaffelser. Vi viser der at svekkelse av allerede lovfestede rettigheter er i direkte motstrid til CRPD, og går også i motsatt retning av EU jf. EU direktiv 2014/24/EU.
Stopp Diskrimineringen er svært tilfreds med at Graverutvalget fulgte opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlig innkjøp.
Vi støtter forslaget fra utvalget til utforming av lovbestemmelser.
Dette er et virkemiddel vi har jobbet for siden vår oppstart i 2002. Vi har tidligere gitt flere høringsuttalelser om dette, til NOU 2005:8, høringen om aktivitetsplikt i 2007, samt egen høring fra MOD om innføring av diskrimineringsklausuler i 2005.
Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er som bl.a. ECON peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt. Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men samtidig som det er en frivillig plikt.
4. Menneskerettskonvensjoner må få samme status i norsk lov
Norge må ratifisere tilleggsprotokoll 12 til EMK
Norge må ratifisere valgfri protokoll til ØSK, barnekonvensjonen og CRPD
Norge må inkorporere CRPD i norsk lov, og gi CERD og CRPD samme status som øvrige konvensjoner i Menneskerettsloven
Like viktig som at diskrimineringsvernet må harmoniseres, for å gi samme grad av vern til ulike befolkningsgrupper, er det at Norge tar sine menneskerettslige forpliktelser overfor ulike befolkningsgrupper på alvor ved at konvensjonene får samme gjennomslagskraft i norsk rett. Vi viser til at FN ved hver høring av Norge påpeker nødvendigheten av å gi alle konvensjoner samme status i norsk lov. Den tilnærming som norske myndigheter har valgt i dag, jf. sitat under, gir i realiteten et signal om at noen menneskerettigheter er mer verdt og viktigere å oppfylle enn andre:
Norske domstoler bygger på en forutsetning om at norsk rett er i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. For at enkeltindivider skal kunne påberobe konvensjonsbestemmelser direkte må de imidlertid være omgjort til norsk rett.
Menneskerettighetenes gjennomslagskraft er deretter avhengig av om rettighetene er beskyttet gjennom Grunnloven, menneskerettsloven eller annen lov.
Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter/mr_internasjonalt/nasjonal-lovgivning.html?id=449476
Vedlegg
Sitat fra Stopp Diskrimineringens innspill til felles lov fra 2014:
1.2.1 Løftebrudd om forskriftsfestet tidsplan og tidsfrister
Etter seks år har rettspraksis vist at Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har nærmest ingen betydning for å nedbygge eksisterende fysiske barrierer i bygg og transportmidler for bevegelseshemmede som bruker rullestol. I noen grad gjelder dette også for syns- og hørselshemmede.
Vi minner om at dette ble forutsett av både høringsinstanser og opposisjonspartier da dtl. ble vedtatt i Stortinget i 2008. Som vi viser nedenfor, ble det argumentert sterkt for behovet for å sette endelige tidsfrister for å sikre måloppnåelse.
Daværende flertallsregjering lovet isteden at det skulle innføres forskrifter med tidsplan for universell utforming av eldre bygg, basert på en prioritering av kategorier av bygg etter viktighet, og at dette skulle sikre måloppnåelse.
Stopp Diskrimineringen konstaterer at til tross for stor enighet blant alle politiske partier om at manglende universell utforming er diskriminering og brudd på menneskerettighetene, har det enda ikke blitt laget en forskrift med tidsplan for bygg.
Stopp Diskrimineringen minner derfor om noe av det som ble uttalt og lovet under behandlingen, jf. Innst. O. nr. 68 (2007-2008). Vi gjengir flertallets syn først; et flertall som består av regjeringspartiene og Høyre:
Regjeringen går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg. Dette flertallet støtter denne tilnærmingen. Kostnadene ved oppgraderinger av bygg og anlegg blir svært store. Det er derfor hensiktsmessig å foreta en prioritering av tiltakene og gjennomføre oppgraderingen på en slik måte at det viktigste tas først. Dette flertallet understreker imidlertid at dette ikke må gi rom for et redusert fokus på og utsettelse av oppgraderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at universell utforming ikke er noe nytt. Den eksisterende plan- og bygningsloven (PBL) har lenge hatt bestemmelser om tilgjengelighet. Dette har hatt liten effekt i hovedsak fordi dagens lov mangler tidsfrister og har vide muligheter for dispensasjon. Med Regjeringens forslag vil det fortsatt være helt uforutsigbart når og hvor en hindring av både lovmessig og fysisk karakter for en bevegelseshemmet vil komme. Disse medlemmer peker på at loven blir lite helhetlig.
Disse medlemmer peker på at dette er i strid med Soria Moria-erklæringen, der løftet var «en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet». Disse medlemmer viser til at uten tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg, private som offentlige, vil funksjonshemmede i praksis kun ha adgang til offentlige bygg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens innføring av tidsfrister for nybygg, og mener dette er et viktig steg for å oppnå tilgang til bygninger. Dessverre ønsker Regjeringen ikke å innføre tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg. Disse medlemmer mener at så lenge det ikke innføres tidsfrister på eksisterende bygg vil det ta mange tiår før slike bygninger blir tilgjengelig. Disse medlemmer viser til at ombygning av eksisterende bygg og anlegg vil føre til store kostnader for eierne, og viser videre til at Regjeringen løser dette problemet ved å skyve på investeringene ved å ikke sette tidsfrister. Med et slikt system vil det uansett være eierne som får den hele og fulle regningen når de renoverer bygget eller anlegget, eller på annen måte forandrer det. Disse medlemmer mener en slik gjennomføring både påfører eierne store kostnader, og forsinker gjennomføringen av tilgangen til anleggene. Tidsfrister for gjennomføring av universell utforming var en av suksessfaktorene i USA ved innføring av antidiskrimineringsloven i 1995. Erfaringen i USA var at tidsfrister for tilrettelegging av arbeidsplasser og endring av bygg og anlegg åpnet dørene for mange funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet. I USA ble dette betraktet som en vinn-vinn situasjon fordi mange funksjonshemmede ble selvforsørgende.
Disse medlemmer mener derfor at en bør gå i samme retning med å innføre tidsfrister, noe som vil gagne både samfunnet og den enkelte bruker.
Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet foreslo endelige tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg, sistnevnte fremmer følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg, anlegg og uteareal m.m. til universell utforming settes til 2025.
I tillegg fremmet opposisjonspartiene forslag om insentiver, mens Venstre foreslo å ta i bruk avskrivningsregler, foreslo Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti utredning av støtteordninger.
Flertallet som besto av regjeringspartiene tilbakeviste behovet for tidsfrister slik:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at Regjeringen foreslår en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg og at dette vil bli fulgt opp med en handlingsplan og forskrifter til plan- og bygningsloven med tidsfrister. Det er derfor feil når Fremskrittspartiet i sine merknader hevder at det ikke vil bli satt tidsfrister.
I stedet for å komme med en forskrift, kom Regjeringen i 2010 med et rundskriv som ville begrense effekten av tilretteleggingsplikten i påvente av forskrift, ved denne presiseringen:
I forarbeidene til loven er det forutsatt at krav om oppgradering til universell utforming blir innført ved slike særskilte forskrifter etter plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 10.2.4.11 og punkt 10.3.4.3. Dette tilsier at større eller mer om-fattende og gjennomgående tiltak i eksisterende bygninger og anlegg først skal skje med utgangspunkt i slike forskrifter for nærmere angitte og prioriterte bygningskategorier.
I sak 40/2010 begrunner Nemnda sitt vedtak om at Drammen kommune ikke har brutt plikten til universell utforming, med å vise til rundskrivet og også trekke inn daværende § 10, dagens § 15 i dtl. på følgende måte:
Også proposisjonen kap. 17, om økonomiske konsekvenser av lovforslaget, bygger på at dtl. § 9 ikke vil innebære omfattende kostnader før tidsfristene etter planlagte forskrifter er løpt ut.
Nemnda finner at det vil stride mot lovens system og klare anvisninger i forarbeidene dersom Nemnda i en slik mellomperiode skal foreta de prioriteringer som er tenkt å tilligge, og også bør tilligge, andre organer. Nemnda finner at § 10, og bakgrunnen for denne bestemmelsen, tilsier at dtl. § 9 tolkes med forsiktighet fram til det foreligger forskrifter etter dtl. § 10. Forarbeidene er svært klare på at lovgiver ønsker en skrittvis oppfyllelse av kravet om universell utforming.
Vi ber om at regjeringen merker seg hvilken betydning dagens § 15 Universell utforming av bygninger, anlegg mv tillegges, så lenge det ikke finnes forskrift, selv om det i Ot.prp. 44, kap. 18 om merknader til de enkelte bestemmelsene, slås fast at § 15 er en ren henvisningsparagraf som ikke skal tolkes innskrenkende:
Henvisningsbestemmelsen innskrenker ikke virkeområdet for plikten til generell tilrettelegging (universell utforming) i § 9.
1.2.2 Stortingets vedtak må legges til grunn
Stortingets føringer for uforholdsmessighetsvurderingen må legges til grunn
Det må innføres endelige tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler
Forskriften for prioritering av kategorier bygg må vedtas
Det må avsettes midler som stimulerer til universell utforming
Stopp Diskrimineringen mener den forrige regjeringen ikke hadde dekning for gjennom rundskriv å foreta en så drastisk innskrenkning av tilretteleggingsplikten. Etter innspill fra bl.a. oss, om faren for at økonomiske hensyn ville bli enerådende, ble det nemlig gjort en presisering av at uforholdsmessighetsvurderingen må skje i to trinn; først vurderes effekt og dernest kostnader. En samlet komité uttrykte dette slik under generelle merknader:
Komiteen mener at et fokus på den enkelte virksomhetens økonomiske bærekraft alene vil kunne få uheldige følger og deler vurderingene fra flere høringsinstanser om at det har betydning hvilke krav som stilles til gjennomføring av en uforholdsmessighetsvurdering. Det vises i denne sammenheng til at anvendelsen av uforholdsmessighetsvurderingen fra enkelte andre land som legger til grunn at vurderingen skjer i en totrinnsanalyse hvor både positive og negative faktorer kommer fram. Dette oppnås ved at vurderingen først skal redegjøre for om tilretteleggingen er effektiv og egnet for å nedbygge funksjonshemmedes barrierer. I neste trinn skal de øvrige momenter som inngår i vurderingen klargjøres og avveies, herunder hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det vises til forslag til tillegg i utforming av lovens § 9 og § 12 under komiteens merknader til disse paragrafene.
Og videre under merknader til de enkelte bestemmelsene:
Komiteen viser til sine generelle merknader om lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet om hvilke fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen, fremmer på denne bakgrunn komiteen følgende forslag til ny utforming av lovparagrafen:
§ 9 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Vi konstaterer at manglende forskrift, rundskrivet om universell utforming i dtl. og henvisningsbestemmelsen til plan- og bygningsloven, § 15 i dtl. (tidligere § 10), har ført til at både Likestillings- og Diskrimineringsombudet og Likestillings- og Diskrimineringsnemnda utviser en så stor tilbakeholdenhet med å pålegge virksomheter plikt til universell utforming, at Stortingets intensjon bak lovendringen, om å følge en totrinnsmodell, i realiteten er satt til side.
Det haster med å få på plass en forskrift med tidsplan for et systematisk arbeid med universell utforming av bygg med en særlig viktig funksjon, slik det ble lovet.
Men en forskrift er ikke nok. Siden det nå har gått seks år, og rettspraksis har vist at uforholdsmessighetsvurderingen har fjernet seg fra lovgivers intensjon, slik at dtl. verken fører til universell utforming av eksisterende bygg, transportmidler eller IKT, må regjeringen i den kommende lovproposisjonen legge til grunn de føringer som ble gitt av Stortinget i 2008.